5 ting du kanskje ikke visste om meg

Kjære medbloggere og followers. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal skrive noe om min egen blogging, unntatt hvert hundrede innlegg. Siden jeg nå har passert 200 innlegg på denne bloggen, tillater jeg meg å skrive et flåsete innlegg om nettopp det å skrive blogg.

Som blogger liker jeg å lese andres blogger. I følge Blogglisten.no finnes det tusenvis av dem. Det hender jeg svinger innom en vilkårlig blogg for å kikke. For det er det jeg er, når jeg leser vilkårlige blogger. En mann i femtiårene som ser på unge jenters mager, lår og duck lips er ikke noe annet enn en kikker. Selv om jeg er en enkel mann, styrer jeg unna fjortis-nettsteder, like lite som jeg oppsøker bloggtitler som spiller på unge jenters ytre.

Men gudene skal vite at det er mange av dem.

«Dagens outfit» er et yndet tema. Med et slikt tema kan bloggeren poste nye innlegg hver dag. Bildene er selfies og baderomsbilder tatt i dårlig lys, ofte kroppsbilder hvor hodet er utenfor bildekanten. Temmelig navlebeskuende, bokstavelig talt. Jeg, som ikke greier å se forskjell på de ulike antrekkene, ser bare en ung jente som har lagt ut bilder av sin egen kropp.

«Nå er det natten» er et annet tema, som går igjen på kveldstid. Unge jenter som får lyst til å poste et blogginnlegg like før de køyer, tar stemningsfulle snapshots med mobilen. Duck-lips’ene blir kanskje ekstra fine like før kveldstrøttheten siger inn. Kanskje et bilde over unge pupper og lår delvis dandert inne i dyna.

«5 ting du kanskje ikke visste om meg» tar kaka. «Jeg fikk et viskelær i hodet i 5. klasse». «Når jeg står oppreist peker føttene mine utover». Jeg tenker at man må ha et veldig nært forhold til disse unge jentene (og guttene) for å like dette. For ikke å snakke om hvor innbilsk man må være for å tro at noen skal fatte interesse for noe sånt. Tenk om en mann i femtiårene skulle legge ut 5 ting du ikke visste om meg. Det skulle tatt seg ut.

Who cares?

Mens jeg er på blogglisten.no, søker jeg opp besøkstallene på noen av disse talentløse bloggene, og finner til min forundring at de har besøkstall som ligger mer enn 10-15 ganger over mine.

Jeg innser at dette er en side ved bloggingen jeg aldri har lykkes særlig godt med. For å få mange followers må du ikke bare få folk til å like det du skriver. De må også få de til å like deg. Jeg tror bloggere har alt å vinne på å vise hvem de er, eller ønsker å være. Da trenger de å vedlikeholde sin profil. «5 ting du ikke visste om meg», kunne kanskje vært «5 ting jeg vil at du skal tro om meg».

En profil behøver ikke være sann, men den må være konsistent, eller «henge på greip». Ta meg selv, for eksempel. Jeg liker å fremstille meg som en grønn person, – en som liker blomster, bier, fugler, fisker i naturlige omgivelser, – men jeg har også andre interesser …

– Er det grønne-Terje eller bil-Terje som taler nå?

En kollega på kontoret har funnet ut hvilke knagger hun kan henge meg på. I det ene øyeblikket kan jeg komme inn etter morgenens sykkeltur for å lire av meg stygge gloser over bilister som er slemme mot syklister, for deretter å rope i ekstase over at noen har parkert sin Maserati Quattroporte utenfor – i sykkelfeltet. Grønne-Terje er selvfølgelig forarget over miljøsvineriet, mens bil-Terje er i trance når han beundrer de vakre italienske linjene som flyter utover mot asfalten.

Det er real life. På bloggen kan jeg vel ikke være både grønne-Terje og bil-Terje. Eller?

What the heck! Her er 5 ting du kanskje ikke visste om meg:

Jeg har ikke smartphone selv om jeg får bestille en på jobben. Jeg foretrekker gamle telefoner med ordentlige knapper og batteri som varer en hel uke. Gamle gubber er vonde å vende.

Jeg gjør nesten hva som helst for å slippe å gjøre førsteinntrykk over telefon. Jeg synes face-en-face fungerer mye bedre. «Hei, jeg var tilfeldigvis i nabolaget, jeg, …» – skjønt det var jo ikke tilfeldig.

Min kone kjøper nesten alle klærne mine uten at jeg trenger å være med i butikken. Da får jeg noe vi begge liker.

Jeg vet ikke hvordan jeg får adgang til min egen nettbank. Min kone vet det. Men skulle det bli samlivsbrudd, kjenner jeg en i banken som har lovet å hjelpe meg.

Jeg er en meget habil karaokesanger til Sputnik-sangen «Nå skal vi skilles Johanne». Kunsten er å få det til å svinge.

🙂 Jeg droppet like godt bildene av dagens outfit.

 

Insektshotell / humlehotell

Grønne-Terje liker humlehoteller

Reklame

Jaså, så Fotballfruen har jukset med bildene?

Hvis noen tror at bilder man ser i andres blogger, er uretusjerte, må de tro om igjen.

Litt lett fiksing her og der. Tynnere lår, smalere midje, hvitere tenner, renere hud, færre rynker, større øyne. Ukebladene har fikset på bilder så lenge de har eksistert. Alle vet at det kun er forsider med kritthvite tenner og fløyelsmyk hud som selger. Apropos ukeblader. Få har vel merket konkurransen fra bloggerne mer enn de tradisjonelle ukebladene med innredningstips, antrekk, matlaging og kjærlighetsnoveller?

I 2012 besto redaksjonen i Norsk Ukeblad av 18 medarbeidere. Caroline Berg Eriksen, som står bak aliaset Fotballfrue, gjør alt selv, delvis hjulpet av sin mann. Det er klart at man da må bruke det man har. Så kan det jo hende at det blir produsert ett og annet falskt innlegg når det behøves en skrivefør ernæringsfysiolog eller en lege på rappen.

Hvem bryr seg?

Alle vet at om få år vil den papirbaserte ukebladpressen ligge på bakken med brukket rygg. Da vil ukebladene være på nett alle sammen, på samme måte som Fotballfruens blogg. Ukebladforlaget Egmont Hjemmet Mortensen driver nettmagasinet klikk.no. Nettstedet inneholder stoff fra et titall av Norges mest populære ukeblader, og vil ventelig gradvis ta over etter hvert som papir-ukebladene forsvinner én etter en. I følge seg selv hadde de 960 000 unike besøkere pr uke i 2012. Siste uke var besøkstallene fra «lille» carolinebergeriksen.no 517 000 unike gjester i følge blogglisten.no.

Imponerende besøkstall.

I januar i fjor fantes det i følge SSB temmelig eksakt 1 millioner damer i landet mellom 16 og 45 år. På en god dag har carolinebergeriksen.no 100 000 unike besøkere eller fler. Da har nettstedet faktisk hatt besøk av hver tiende kvinne i «riktig» aldersgruppe. Er det rart annonsørene jubler?

Hvor lenge har papir-ukebladene igjen å leve?

På grunnlag av opplagstallene gir jeg Det Nye og Norsk Ukeblad maksimum 5 år. Hjemmet kan faktisk holde på i over 10 år til hvis dagens trend fortsetter. Kanskje lengere hvis de greier å rekruttere lesere fra innstilte ukeblad.

Antall i hele tusen. Kilde: Medienorge (www.medienorge.uib.no).

Det er nådeløst, men uunngåelig at papir-ukebladene forsvinner. Selv har jeg abonnert på Båtmagasinet i flere år. Jeg har hentet bladene én etter en i postkassen, lirket de ut av plastikken og bladd løst gjennom, – og akket meg …

-Så liten og utydelig skrift!

-Uleselig når teksten er satt over et bilde! –

Hvor har jeg lesebrillene mine?

Flipp-flopp-flapp …

Papirbladene forble derfor uleste, men jeg fant likevel innholdet på nettet og leste mye enklere der enn på papir. Gratis. Der finner jeg også det konkurrerende bladet Båtliv. Der kan alle kommentere og gi feedback til artiklene, samt dele erfaringer og tips. Selvfølgelig måtte papirbladet sies opp.

«Som tidligere abonnent, skal du få Båtmagasinet gratis i ett helt år fremover».

Jeg bruker vanligvis ikke å la telefonselgere snakke seg ferdig, men denne karen hørtes ikke ut som noen telefonselger. Jeg forestilte meg en kar på min egen alder som jobbet i redaksjonen og kjempet for arbeidsplassen sin. Jeg sa nei, rett og slett fordi jeg aldri ville komme til å lese det. På papir, vel å merke.

«Gi abonnementet til noen andre, da vel», sa jeg oppmuntrende.

De ringte meg på nytt et par uker senere og tryglet meg om jeg ikke kunne være så snill å motta bladet gratis. Denne gang mer innstendig, men jeg avslo igjen, desperat etter å overbevise dem om at det sikkert var flere der ute som kunne tenke seg et gratis abonnement, – og enda mer overbevist om at båtblader på papir neppe har lenge igjen å leve.

Hva får vi når papir-ukebladene ikke lenger kommer ut?

Klikk.no er et meget lesbart nettmagasin. Det Nye og Norsk Ukeblad befinner seg der allerede, sammen med flere andre kjente magasiner. Dagens førsteside handler om en lur trapp, tips til ditt jobbintervju, en ny BMW og hvordan få flatere mage. Noe for en hver smak.

Hvis ditt hovedfokus ligger på flate mager, vil du nok raskere finne det hvis du klikker seg inn på en rosablogg. Norges største rosablogg, carolinebergeriksen.no, er i følge etablerte mediehus et nettsted som inneholder snikreklame, falske kommentarer, manipulerte bilder og våsete tekst.

Jeg er slettes ikke uenig.

Men jeg, og sikkert flere med meg, undrer på hva som får 100 000 til å interessere seg for en tilsynelatende vanlig dame med mann og barn og et vanlig hus i en vanlig bygd i Grenland? Som mann i femtiårene er det lite trolig at jeg noen gang kommer til å forstå det, – like lite som jeg forstår realityserien «Keeping Up with the Kardashians». Rosablogger er ikke for sånne som meg.

Det er vel kanskje det som er nøkkelen til å lykkes i fremtidens mediaverden. Mens dagens ukeblader inneholder noe for en hver smak, er de populære bloggene spisset mot spesielle lesere. Rosabloggeren Caroline Berg Eriksen har greid å finne sitt publikum. Hun leverer stoffet akkurat slik de vil ha det. Med lekkert design, gode bilder og lettfattelig tekst luller hun leserne inn i en deilig rosenrød drømmeverden med mann og barn, hus og hjem, sus og dus …

🙂 … og flat mage.

Lesing av ukeblad på den gamle måten …

Berømt for å være berømt

Å delta i et realityshow kan gjøre deg til kjendis. Når du er blitt kjendis, kan du leve av å eksponere kjendislivet ditt for resten av verden, – og bli enda mer kjent. En selvforsterkende effekt.

Med to TV-glade damer i huset dukker det av og til opp underlige programmer på skjermen. Underlige for meg som er mann, – ikke for damene som ser på. Ett av disse programmene er Keeping Up with the Kardashians der vi følger medlemmer av Kardashian-familien gjennom deres forskjellige gjøremål. Det tar meg ikke lang tid å forstå at det vi egentlig ser på, er rike menneskers innholdsløse hverdagsliv.

Det er et realityshow.

Jeg ser en person som oppfattes som «far sjøl», – en ansiktsløftet, sminket, middelaldrende mann med kunstig hårfarge. Han snakker uten ansiktsmimikk, og alt han sier, virker dumt, arrogant og platt. Jeg kommenterer mine inntrykk til de to damene som sitter hjemme i hver sin sofa. Den ene forteller indignert om stefar Bruce og hans suverene merittliste. Så utbryter de i kor at han har mye penger, – noe jeg åpenbart ikke har.

Mamma Kardashian er en flott kvinne på min egen alder uten en eneste rynke i ansiktet. Hun virker mer rutinert foran kameraet enn de andre, og spiller en sentral rolle i programkonseptet. Deretter er vi på besøk hos en av døtrene og hennes mann. «Dum og dummere», tenker jeg. Det blir ikke bedre når vi treffer de andre barna i familien. Og apropos familie, så snakker vi selvfølgelig om moderne, kompliserte familieforhold. Jeg gremmes på vegne av dem selv, på damene mine som sitter og stirrer oppslukt, – og alle menneskene rundt omkring i verden som fyller tomheten i sine egne liv med følge andres liv på TV.

Hva er det med Kardashiene?

De er rike, vakre og berømte, – og har sikkert utført vellykkede ting i livene sine, – selv om gjøremålene deres i dag er av den trivielle sorten. Hvorfor deler de dagliglivene sine med oss? Er det noe de ønsker å fortelle oss, eller er de bare på jakt etter mer penger og mer berømmelse? En selvforsterkende effekt. Jo mer de viser seg frem på TV, jo mer berømte blir de, og pengene ruller jevnt og trutt inn. Jeg leste at en av døtrene drar inn en revisors årslønn pr episode.

Men Kardashiane var allerede rike før de begynte å filme. Hvorfor vil de egentlig eksponere sine privatliv på denne måten? For når man eksponerer private sider ved seg selv, utsetter man seg også for ubehagelig kritikk. Hvem som helst – hvert eneste lille troll der ute – kan kritisere hva som helst om Kardashiene. Deres utseende, antrekk, væremåte, sosiale liv – alt hva vi andre egentlig ikke har noe med.

Merkelig nok registrerer jeg at damene hjemme hos meg, ikke utviser noen som helst kritisk holdning til TV-yndlingene sine. De er derimot kritiske til meg, som kritiserer hovedpersonene og programkonseptet. Jeg kan visst like gjerne sette meg ut på terrassen å se gresset gro!

Rosablogging, rollespill og livsløgn

Jeg tenker at programmet i grunnen bare er en rosablogg fra Hollywood med et filmteam i ryggen. Det er ikke tekst og handling som er i fokus, men pene mennesker som viser frem dyre klær, moter, deilige hjem, eksklusive biler og fasjonable omgivelser. Seerne blir betatt av fine synsinntrykk, stemning og oppsett.

Noen har fortalt meg at programmene ikke er ekte reality. Handlingen skal visstnok være regissert. Forut for hvert program blir kameravinkler, bildeutsnitt og intriger avtalt. De som er med i serien, er altså skuespillere i sitt eget liksom-liv! Genialt! Ved å holde rollefiguren adskilt fra sitt egentlige jeg, er man ikke like sårbar for kritikk. Kritikken kan jo bare projiseres til rollefiguren!

Jeg har faktisk møtt mange mennesker på min vei som spiller sin egen rollefigur. Jeg kan faktisk ha gjort det selv ved noen anledninger. Rollespillere er mennesker som ønsker å være en annen – ofte finere og bedre person enn de faktisk er. Rett og slett en livsløgn. Det er vel i grunnen det Kardashiene gir oss.

Sjelden har sitatet fra Ibsens Vildanden vært mer passende:

🙄 Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham.