rollespill

Fantasy Island

Ordentlig ferie er å koble av fra den daglige tralten.

Gjøre andre ting enn man gjør til daglig. Nye omgivelser og nye opplevelser. Fantasy Island var et slikt sted. I TV-serien fra 80-tallet sørget vertene, Mr. Roarke og lille Tatoo for at gjestenes fantasier ble virkeliggjort under oppholdet på øya. Men av og til ble virkeligheten annerledes enn man trodde.

På Fantasy Island var den hvitkledte Mr. Roarke sjef over alle og kunne styre kulisser, effekter, statister og rollespillere som gjorde det mulig å sette i gang fantasiens spill. Men ingen kunne spå hvordan rollespillene ville ende, selv om det jo alltid gikk bra til slutt.

Det får meg til å tenke på ferier hvor man kan leve ut andre sider av seg selv.

Forestill deg at du lander på et sted hvor ingen kjenner deg. Da kan du selv bestemme hvem du vil være. Ankommer du hotellet i fin blazer og nypussede sko kan du gjøre en liten klassereise. Senker du skuldrene, knepper opp et par skjorteknapper og setter på deg mørke solbriller, kan du slentre av gårde som Herr Coolesen, uten at noen skjønner at du egentlig jobber som revisor. Du kan endre nasjonalitet. Med ball cap, bermuda, hawaiiskjorte og nasal engelsk blir du fort tatt for å være amerikaner. I Fantasy Island er alt mulig.

Å kjøre sitt eget Fantasy Island i en levende verden kan være risikofylt. Rollefiguren kan lett sprekke som troll i sola. Da er det er tryggere å kjøre Fantasy Island i lukkede områder hvor alle lever sitt andre jeg, og alt annet stenges ute. Velkommen til hippie camp – eller countryfestival. Betrakter du spillet fra utsiden, kan du ikke fordømme det du ikke forstår.

I helgen overnattet jeg & Sønn ved en camping der motorfolk møtes. Man kan si at de holdt en hyllest til amerikanske biler og motorsykler. De var pyntet med amerikanske flagg, og kveldens antrekk var western outfits, med cowboy-hatter og det hele. Den natten føltes det som om Fantasy Island befant seg et sted i de amerikanske sørstatene.

I like!

Sent på kvelden dukket det virkelige amerikanske opp. I et stort partytelt med plass til 200 mennesker spilte ingen ringere enn rockabilly-legenden Billy Burnette opp til dans. Han er født i Memphis, USA, og har vært John Fogerty’s høyre hånd i 6 år. På konsertopptak står han alltid nærmest Fogerty. Tidligere spilte Burnette 9 år i Fleetwood Mac.

Da vi satt og hygget oss med øl til toner fra gamle CCR-låter og en Fleetwood Mac låt, fyltes hodet mitt med floskler som «We are all Americans» og «God bless America». Det fikk ikke hjelpe at akkustikken ikke var korrekt, at trommene var for kraftige og gjorde takten litt sidrumpet.

Men de westernkledte menneskene kom aldri innom. Vi var bare en håndfull mennesker i det kjempestore partyteltet. På prærien rett utenfor gikk det i helnorsk musikk. Hellbillies, og sånt. Hadde det vært i USA, er jeg sikker på at hele partyteltet ville vært fylt med «yeehaa».

🙂 Det var jeg som ikke hadde forstått spillet.

Flagget heist.

Berømt for å være berømt

Å delta i et realityshow kan gjøre deg til kjendis. Når du er blitt kjendis, kan du leve av å eksponere kjendislivet ditt for resten av verden, – og bli enda mer kjent. En selvforsterkende effekt.

kardashiansontv1

Med to TV-glade damer i huset dukker det av og til opp underlige programmer på skjermen. Underlige for meg som er mann, – ikke for damene som ser på. Ett av disse programmene er Keeping Up with the Kardashians der vi følger medlemmer av Kardashian-familien gjennom deres forskjellige gjøremål. Det tar meg ikke lang tid å forstå at det vi egentlig ser på, er rike menneskers innholdsløse hverdagsliv.

Det er et realityshow.

Jeg ser en person som oppfattes som «far sjøl», – en ansiktsløftet, sminket, middelaldrende mann med kunstig hårfarge. Han snakker uten ansiktsmimikk, og alt han sier, virker dumt, arrogant og platt. Jeg kommenterer mine inntrykk til de to damene som sitter hjemme i hver sin sofa. Den ene forteller indignert om stefar Bruce og hans suverene merittliste. Så utbryter de i kor at han har mye penger, – noe jeg åpenbart ikke har.

Mamma Kardashian er en flott kvinne på min egen alder uten en eneste rynke i ansiktet. Hun virker mer rutinert foran kameraet enn de andre, og spiller en sentral rolle i programkonseptet. Deretter er vi på besøk hos en av døtrene og hennes mann. «Dum og dummere», tenker jeg. Det blir ikke bedre når vi treffer de andre barna i familien. Og apropos familie, så snakker vi selvfølgelig om moderne, kompliserte familieforhold. Jeg gremmes på vegne av dem selv, på damene mine som sitter og stirrer oppslukt, – og alle menneskene rundt omkring i verden som fyller tomheten i sine egne liv med følge andres liv på TV.

Hva er det med Kardashiene?

De er rike, vakre og berømte, – og har sikkert utført vellykkede ting i livene sine, – selv om gjøremålene deres i dag er av den trivielle sorten. Hvorfor deler de dagliglivene sine med oss? Er det noe de ønsker å fortelle oss, eller er de bare på jakt etter mer penger og mer berømmelse? En selvforsterkende effekt. Jo mer de viser seg frem på TV, jo mer berømte blir de, og pengene ruller jevnt og trutt inn. Jeg leste at en av døtrene drar inn en revisors årslønn pr episode.

Men Kardashiane var allerede rike før de begynte å filme. Hvorfor vil de egentlig eksponere sine privatliv på denne måten? For når man eksponerer private sider ved seg selv, utsetter man seg også for ubehagelig kritikk. Hvem som helst – hvert eneste lille troll der ute – kan kritisere hva som helst om Kardashiene. Deres utseende, antrekk, væremåte, sosiale liv – alt hva vi andre egentlig ikke har noe med.

Merkelig nok registrerer jeg at damene hjemme hos meg, ikke utviser noen som helst kritisk holdning til TV-yndlingene sine. De er derimot kritiske til meg, som kritiserer hovedpersonene og programkonseptet. Jeg kan visst like gjerne sette meg ut på terrassen å se gresset gro!

Rosablogging, rollespill og livsløgn

Jeg tenker at programmet i grunnen bare er en rosablogg fra Hollywood med et filmteam i ryggen. Det er ikke tekst og handling som er i fokus, men pene mennesker som viser frem dyre klær, moter, deilige hjem, eksklusive biler og fasjonable omgivelser. Seerne blir betatt av fine synsinntrykk, stemning og oppsett.

Noen har fortalt meg at programmene ikke er ekte reality. Handlingen skal visstnok være regissert. Forut for hvert program blir kameravinkler, bildeutsnitt og intriger avtalt. De som er med i serien, er altså skuespillere i sitt eget liksom-liv! Genialt! Ved å holde rollefiguren adskilt fra sitt egentlige jeg, er man ikke like sårbar for kritikk. Kritikken kan jo bare projiseres til rollefiguren!

Jeg har faktisk møtt mange mennesker på min vei som spiller sin egen rollefigur. Jeg kan faktisk ha gjort det selv ved noen anledninger. Rollespillere er mennesker som ønsker å være en annen – ofte finere og bedre person enn de faktisk er. Rett og slett en livsløgn. Det er vel i grunnen det Kardashiene gir oss.

Sjelden har sitatet fra Ibsens Vildanden vært mer passende:

🙄 Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham.

kardashians1