reality

Å delta i et realityshow kan gjøre deg til kjendis. Når du er blitt kjendis, kan du leve av å eksponere kjendislivet ditt for resten av verden, – og bli enda mer kjent. En selvforsterkende effekt.

Med to TV-glade damer i huset dukker det av og til opp underlige programmer på skjermen. Underlige for meg som er mann, – ikke for damene som ser på. Ett av disse programmene er Keeping Up with the Kardashians der vi følger medlemmer av Kardashian-familien gjennom deres forskjellige gjøremål. Det tar meg ikke lang tid å forstå at det vi egentlig ser på, er rike menneskers innholdsløse hverdagsliv.

Det er et realityshow.

Jeg ser en person som oppfattes som «far sjøl», – en ansiktsløftet, sminket, middelaldrende mann med kunstig hårfarge. Han snakker uten ansiktsmimikk, og alt han sier, virker dumt, arrogant og platt. Jeg kommenterer mine inntrykk til de to damene som sitter hjemme i hver sin sofa. Den ene forteller indignert om stefar Bruce og hans suverene merittliste. Så utbryter de i kor at han har mye penger, – noe jeg åpenbart ikke har.

Mamma Kardashian er en flott kvinne på min egen alder uten en eneste rynke i ansiktet. Hun virker mer rutinert foran kameraet enn de andre, og spiller en sentral rolle i programkonseptet. Deretter er vi på besøk hos en av døtrene og hennes mann. «Dum og dummere», tenker jeg. Det blir ikke bedre når vi treffer de andre barna i familien. Og apropos familie, så snakker vi selvfølgelig om moderne, kompliserte familieforhold. Jeg gremmes på vegne av dem selv, på damene mine som sitter og stirrer oppslukt, – og alle menneskene rundt omkring i verden som fyller tomheten i sine egne liv med følge andres liv på TV.

Hva er det med Kardashiene?

De er rike, vakre og berømte, – og har sikkert utført vellykkede ting i livene sine, – selv om gjøremålene deres i dag er av den trivielle sorten. Hvorfor deler de dagliglivene sine med oss? Er det noe de ønsker å fortelle oss, eller er de bare på jakt etter mer penger og mer berømmelse? En selvforsterkende effekt. Jo mer de viser seg frem på TV, jo mer berømte blir de, og pengene ruller jevnt og trutt inn. Jeg leste at en av døtrene drar inn en revisors årslønn pr episode.

Men Kardashiane var allerede rike før de begynte å filme. Hvorfor vil de egentlig eksponere sine privatliv på denne måten? For når man eksponerer private sider ved seg selv, utsetter man seg også for ubehagelig kritikk. Hvem som helst – hvert eneste lille troll der ute – kan kritisere hva som helst om Kardashiene. Deres utseende, antrekk, væremåte, sosiale liv – alt hva vi andre egentlig ikke har noe med.

Merkelig nok registrerer jeg at damene hjemme hos meg, ikke utviser noen som helst kritisk holdning til TV-yndlingene sine. De er derimot kritiske til meg, som kritiserer hovedpersonene og programkonseptet. Jeg kan visst like gjerne sette meg ut på terrassen å se gresset gro!

Rosablogging, rollespill og livsløgn

Jeg tenker at programmet i grunnen bare er en rosablogg fra Hollywood med et filmteam i ryggen. Det er ikke tekst og handling som er i fokus, men pene mennesker som viser frem dyre klær, moter, deilige hjem, eksklusive biler og fasjonable omgivelser. Seerne blir betatt av fine synsinntrykk, stemning og oppsett.

Noen har fortalt meg at programmene ikke er ekte reality. Handlingen skal visstnok være regissert. Forut for hvert program blir kameravinkler, bildeutsnitt og intriger avtalt. De som er med i serien, er altså skuespillere i sitt eget liksom-liv! Genialt! Ved å holde rollefiguren adskilt fra sitt egentlige jeg, er man ikke like sårbar for kritikk. Kritikken kan jo bare projiseres til rollefiguren!

Jeg har faktisk møtt mange mennesker på min vei som spiller sin egen rollefigur. Jeg kan faktisk ha gjort det selv ved noen anledninger. Rollespillere er mennesker som ønsker å være en annen – ofte finere og bedre person enn de faktisk er. Rett og slett en livsløgn. Det er vel i grunnen det Kardashiene gir oss.

Sjelden har sitatet fra Ibsens Vildanden vært mer passende:

🙄 Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham.

Vi følger med på tv-programmet «Grottenveien 1» der fire par skal pusse opp hver sin leilighet under samme tak. Serien går på TV2 utover våren. Vi elsker dette programmet!

Konseptet er ikke bare å vise hvordan parene mestrer de ulike byggetekniske utfordringene, men også hvordan parforholdet fungerer under det krevende arbeidet. Kjenner jeg konseptet rett, kommer nok produsenten til å legge forholdene til rette for at det kan oppstå saftige intriger også mellom husstandene.

I siste episode skal alle leilighetene auksjoneres bort. Den som tjener mest på salget vinner førstepremien.

Min bedre halvdel og jeg følger intenst med. Vi kjenner oss igjen i nesten alle situasjonene. Vi ser på hverandre og sier:

-Dette kunne vi ha vært med på!

Er det noen som kan oppussing, så er det oss! Sammen ordner vi planlegging, innkjøp, skraping, riving, snekring, støping, muring, grunning, maling og interiør. Resultatet blir førsteklasses. Vi har tretti års erfaring og utallige prosjekter bak oss.

Allerede etter første episode aner vi problemer i det ene parforholdet. Vår styrke er at vi kjenner hverandre så godt, og utfyller hverandre helt perfekt! Det er jeg som gjør alt det håndverksmessige, mens fruen er håndlanger, innkjøper og sjef for indretjenesten. Dette gjør at vi kan jobbe uhyre effektivt.

Best av alt: Når vi pusser opp på denne måten er mann-og-kone forholdet vårt sterkere enn noen sinne! Vi har stått veldig sammen når vi har kjørt oppussingsprosjekter. Det er hardt mens det står på, men i ettertid husker vi det som romantiske dager. Jeg tror det er dette som gjør at vi engasjerer oss så sterkt i «Grottenveien 1». Vi diskuterer selvsagt hva vi ville ha gjort hvis vi hadde vært ett av parene i TV-serien.

-Tror du ikke det ville blitt fint om vi gipset hele leiligheten, brukt lite listverk og laget en minimalistisk stil?, spør jeg.

-Hvorfor det?, sier kona mi, – og jeg aner at en liten uenighet bygger seg opp.

-Jo, fordi dette er små leiligheter som unge mennesker kjøper. De liker jo minimalistisk stil, prøver jeg.

-Nei, det tror jeg ikke, kvitrer det fra lenestolen. Jeg tror det ville bli fint med kraftige lister.

Jeg skifter fokus, – fremdeles besatt på tanken om å delta i neste serie av programmet.

-Vi bruker mesteparten av pengene på kjøkken og bad, ikke sant? Alle overflater gjør vi på billigste måte. Det er kjøkken og bad som teller?

-Nei, nei, helt uenig! Kjøkkenet kan være billig, det, men folk vil ha dyre hvitevarer. Dessuten må vi ha en-stavs parkett på gulvene. Det er jo ikke billig.

Jeg begynner å føle at illusjonene om å melde seg på til neste års serie av programmet langsomt toner ut. Folk skal slippe å se det hyggelige, middelaldrende ekteparet fra Lysaker krangle for åpen skjerm.

De gode og de slemme

I første episode av «Grottenveien 1» startet parene med å velge hvilken leilighet de ønsket å pusse opp. Det lå an til et slagsmål ettersom to par ønsket å flytte inn i samme leilighet. Så skjer det: Den ene fruen viser medmenneskelighet og lar det andre paret få leiligheten. Fruen i det andre paret viser ingen takknemlighet. Tvert i mot. Utenfor felleskapet lirer hun av seg noen «bitchy» fraser. Jeg er veldig glad for at det ikke er vi som skal bo vegg-i-vegg med henne de neste 10 ukene!

-Du hadde gitt deg med en gang, du?, kommer det anklagende fra lenestolen.

-Neida, jeg hadde overlatt alt til deg, jeg, kjære, sier jeg lavt.

Jeg vet selvfølgelig at min kone har helt rett! I egne øyne ville jeg ønsket å være snill og diplomatisk. Etter at produsenten hadde gjort seg ferdig med klippingen, ville jeg blitt fremstilt som en ynkelig taper, og motparten stemplet som «bad guy».

I Hollywood er det alltid de gode som vinner over de onde – gjerne med et forløsende «yippie-ka-yay, motherfucker!» (Bruce Willis). I reality-serier, derimot, er det de onde som trekker det lengste strået. Er det slik i virkeligheten også?

Vi får benke oss ned foran TV-en neste tirsdag og se!