Kunne du tenke deg å bo i et lite hus på stranden? Rett på sanden?
På den franske Racou-stranden ved Middelhavet, like syd for byen Argeles-sur-Mer ligger det et lite samfunn, et slags «Saltkråkan». Du husker vel Astrid Lindgrens TV-serie fra 60-årene?
De knøttsmå husene ligger slik at du setter føttene direkte på den varme sanden. Det ser nesten ut som de tilhører en kolonihage. Disse husene kommer nesten aldri for salg på det åpne markedet. De har gått i arv i generasjoner. Folk som eier hus her, har – eller hadde – en slektning med røtter hit. Kanskje en bestefar som var fisker, – som dro den lille båten opp på stranden i solnedgangen, – som tappet en liten karaffel med vin mens den lille konen hans grillet kjempereker og danderte nyhøstede tomater i olivenolje på utekjøkkenet.
En innbygger forteller at bestefaren satte opp hytten selv. Innledningsvis leide innbyggerne grunnen fra kommunen, men etter krigen ble det mulig å løse inn parsellene. Boligene er ikke ideelle som helårsboliger. Om vinteren er det kaldt og rått her. I november blir skodder og dører lukket og låst for vinteren. Først på våren vender de første tilbake, gjerne til en hyggelig sammenkomst.
Jeg har vært her flere ganger, og oppfatter den lille «byen» som et ganske sammensveiset samfunn, og kanskje en tanke lukket. Her har beboere rangen. De får handle «på bok» i butikken så de slipper å frakte penger i badetøyet. De får alltid plass ved et bord. Sporadiske badegjester, derimot, kan aldri bli noe mer enn besøkende. Til tross for at stranden utenfor er full av folk, er det ingen trengsel av fremmede i mellom husene. Det passer seg ikke for fremmede å gå inn i smugene, og enda mer upassende er det å ta bilder, selv om det er mange vakre motiver.
Går vi en kilometer nordover, kommer vi til den store Argeles-stranden. Her går livet i en annen rytme enn livet blant sandhusene på Racou. Argeles-stranden er en kommersiell ferieby, – som en merry-go-round tivolikarusell som drar i gang ved påsketider. Du er mer enn velkommen til å stikke hodet inn og bruke pengene dine over alt. Stativer med simpelt badetøy, stråhatter, rimete iskremboder, fastfood og barer uten atmosfære. Mange etablissementer lever kortvarig. På tredje rad fra sjøen, har flere tilbydere allerede pakket sammen – midt i den franske fellesferien.
Sosiale feriesamfunn får meg til å tenke på «Saltkråkan». Stedet eksisterer ikke i virkeligheten, men Astrid Lindgrens skjærgård utenfor Furusund, nord for Stockholm, er full av lignende steder. Der finnes det feriehus hvor folk i alle aldre har tilbrakt sine barndoms sommerferier, der de kan komme tilbake senere i livet og føle seg som hjemme for noen uker. Da jeg for noen år siden seilte rundt innspillingsstedene la jeg merke til at noen av husene fra TV-serien så mye stusseligere ut i virkeligheten enn jeg drømte om. Det samme kunne jeg sagt om mine egne barndoms feriesteder
Det får meg til å tenke over hvilke steder vi søker solferie.
Hvis du synes kommersielle turistmaskiner i «syden» ikke er noe for deg, kan du søke deg til et «Saltkråkan» i inn- eller utland der andre har funnet lykken, mens hvor du selv må nøye deg med å være en fremmed flue på veggen de første 20 årene, eller noe sånt. Men du kan jo alltids søke tilbake til ditt eget «Saltkråkan», der bølgeblikket slår i vinden og brenneslene gror bak utedassen.
🙂 Kanskje like greit at sommerferien er over, … eller?
Bildene under ble tatt på fredag 5 august.
La det være sagt! 