privatliv

Militært lederskap

Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret mener det ikke foreligger noe grunnlag for å refse løytnanten som beordret den kvinnelige soldaten til å bade naken. Det er imidlertid hevet over en hver tvil at løytnanten handlet både klønete og lite tillitsvekkende.

militar-ledelse-1

Illustrasjonsfoto (Foto: ScanStockPhoto.com)

Hvis du er ung og ønsker å bli leder, er Forsvaret en fin skole å gå. Velger du lederutdannelse, får du ikke bare teori, – du får også mulighet til vise lederskap i praksis overfor helt levende mennesker.

Militær lederutdannelse er utvilsomt nyttig, men kan ikke overføres direkte til sivile organisasjoner. Det er noe helt spesielt i forholdet mellom autoritet og disiplin. I krig oppstår det situasjoner uten muligheter til å forklare, lytte og motivere. Kommandoene må gis og utføres under særdeles streng disiplin. Det fordrer at man har 100% tillit til sine overordnede og sine medsoldater. Du skal stole blindt på at noen tar deg i mot når du faller bakover.

Tilliten skapes gjennom det vanlige soldatlivet og gjennom øvelser. Det er nemlig slik at de man øver sammen med, skal man også kjempe sammen med i krig.

Var løytnanten som beordret Alice Asplund en god leder da han beordret henne til å vaske seg nedentil i isvann foran troppen med unge menn?

Personlig hygiene i felt er viktig. Dårlig hygiene og sjuskethet bidrar nemlig til å bryte ned psyken og kampmoralen. Det handler om liv og død. Man vasker seg ikke under øvelse fordi man trenger det, men fordi man skal trene på det. I felt utfører man latrinebesøk, intimvask og barbering uten noe som helst privatliv. Moderne mennesker trenger å øve seg på å bekjempe sin bluferdighet.

Derfor skal en løytnant kunne gi ordre om å vaske seg når troppen passerer et vann.

Men når jeg hører Alice Asplund fortelle sin versjon i VG, kjenner jeg likevel at jeg blir harm. Jeg tenker, – hvor klønete går det an å opptre som leder? Riktignok ble den angjeldende løytnanten frikjent i klagenemda. Men opptrådte han tillitsvekkende?

En leder uten tillit er en dårlig leder.

Diskusjonen går nå høyt om man skal endre militære instrukser. Jeg tror Forsvaret i stedet bør ta utfordringen med å forbedre sin militære lederutdannelse, sørge for at befalingsmenn er i stand til å håndtere lederskap på en mer fleksibel måte enn hva som ble utvist i denne saken.

Under øvelse gjennomgår menn- og kvinner umenneskelige fysiske og psykiske oppgaver. Mangel på søvn, fysiske anstrengelser, følelse av utrygghet, frost, sult og tørst gjør at noen og enhver kan gå på en liten smell. Noen kaster opp, noen blir passive, noen blir tause, noen går i fosterstilling, noen gråter og noen blir utagerende. Alle vet at i dag er det han, eller henne, – i morgen kan det være meg. Men «when-the-going-gets-tough» er det alltid noen som blomstrer opp, tar grep, finner løsninger, improviserer – der og da. Jeg har ofte forundret meg over disse menneskene. De er hverken mors beste barn eller svigermors drøm. De følger ikke alle regler til punkt og prikke. De greier likevel å få kameraten sin, laget sitt og troppen videre mot målet. Flere av disse hverdagsheltene er unge mennesker som har søkt seg inn i forsvaret, men Forsvarets lederutdannelse stimulerer ikke sine kandidater til å bli hverdagshelter. Elevene skal ikke improvisere og være fleksible! De skal følge boka!

Synd.

For hvis Alice Asplund’s løytnant ikke bare hadde fulgt regelverket, men hatt litt av hverdagshelten i seg, – hadde det aldri blitt noen sak av dette. Da hadde han sett hennes fortvilelse, forstått hennes situasjon, brukt noen sekunder på å inngi tillit, motivere henne – gi henne mot, og funnet en løsning der og da. Basert på intervjuet i VG – og ettertidens klokskap – synes løsningen å ha vært banal enkel.

🙂 Man får prise seg lykkelig over at det ikke var krig!

VG.no (04.11.2014): Klagenemnd om nakenbading: Det er urimelig å forvente at han burde lest hvor fortvilet fornærmede var

Ganske alright i båt

Jeg leker meg med ordspillet til Odd Børretzen og Lars Martin Myhre’s udødelige sang «Noen ganger er det alright». Odd Børretzen var som kjent en ihuga båtmann, og skildrer en morgen hvor han våkner i båten sin om morgenen av måkeskrik og regn, finner skorpe på provianten, og sammenligner det å være i båt med livet. Selv om det av og til er litt guffent, kan det av og til være alright – i båt om sommeren – og i livet, – eller noe sånt.

Jeg er ganske mye i båt om sommeren, selv. Jeg synes livet er ganske alright i båt, men det er lenge siden jeg overnattet. Sovekomforten i en seks-og-en-halv-meters båt frister ikke. Jeg slår heller på lanternene og navigerer hjemover. Hvis jeg hadde vært så langt hjemmefra at jeg var tvunget til å sove over, tror jeg at jeg ville tatt meg inn til nærmeste gjestehavn og så videre til et lunt hotell i nærheten. Jeg ville spist på et spisested med duk og servering ved bordene. Kanskje pepperoni-pizza med en temperert Chianti mens jeg så ut over den mørke fjorden.

Ekte båtfolk sover ikke på hotell.

Jeg sover ikke i campingvogn heller. Nå er ikke det noe stort problem, siden jeg ikke eier noen. Men i yngre dager fantaserte jeg om å ta med familien på campingtur i egen campingvogn. Jeg studerte bilder i glansede brosjyrer hvor vogn og bil sto pent parkert ved en idyllisk elv i et parklignende område. Helt alene. Kona mi sa ingen ting. Hun bare lo. Noen dager senere på vei til et skisenter på fjellet, måtte vi gå gjennom stedets caravanpark. Der sto vogner og biler parkert like tett som båtene ligger fortøyd i en trang gjestehavn. «Hvem i all verden kan sove på et sånt sted?» – utbrøt jeg.

«Det visste jeg vel», sa kona mi. «Jeg kjenner deg!»

Men livet i båt er alright. Når fisken biter, når ingen krysser over dorgesnøret, og kaffen er varm …

🙂 … og det ikke er skorpe på leverposteien

 

Odd Børretzen ved roret. Klikk på bildet for å lytte til sangen på Youtube.

Odd Børretzen ved roret. Klikk på bildet for å lytte til sangen på Youtube.