private rom

Alle mine vinduer

Hvis du ser en godt voksen mann labbe gjennom nabolaget ditt med to strihårete hanndachser kan det hende at det er meg. Jeg befinner meg ute på veier og gater hver dag, ofte i skumringen eller rett etter mørkets frembrudd. Jeg liker å gå nye veier. Forandring fryder.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Om du ikke har sett meg, kan det hende jeg har sett deg. La det være sagt, jeg har ingen behov for å kikke inn i vinduene til folk, men av og til er det rett og slett ikke mulig å passere uten å få et inntrykk av livet innenfor. Jeg ser moderne kjøkkenskap, trendy sofaer, vegg-til-vegg-TV, mye kos og glede. Nyinnflyttede mennesker, rolige TV-stunder, romantiske middager med levende lys, – det gjør en gammel mann glad til sinns.

I dag skal boliger ha store vinduer, gjerne fra gulv til tak, uten gardiner. Kostbare tomter gjør at utbyggerne velger å utnytte alt areal, også det som ligger helt nede på bakken. Det gjør at vi som passerer blokka får innsyn i flere etasjer. Jeg er glad det ikke er meg som bor slik.

Men, vent litt!

Jeg har jo valgt å gjøre meg synlig på nettet. Vinduene i huset mitt er ganske godt skjermet mot innsyn, men tankene mine bretter jeg gladelig ut på nettet i full offentlighet. Jeg, som publiserer innlegg og bilder i øst og vest under fullt nummer og navn, lever så visst ikke bak skjulte gardiner.

Jeg vet godt at utildekkede vindusflater virker som en magnet på enkelte mennesker som tennes av å kunne spane på deg, uten at du kan se dem. Jeg skal ikke brodere så mye over dette.

Det er andre ting enn «troll» og «stalkere» som bekymrer meg.

Jeg eksponerer meg i ganske mange forskjellige vinduer på nettet. Noen viser offisielle rom, andre viser rom av svært privat karakter. På nettet havner flere vinduer gjerne opp på hverandre. Det personlige blander seg alt for lett med det offisielle. Hvis jeg ønsker å fremstå  som «Offisielle Terje», «Saklige Terje» eller sågar «Sinte Terje» blir det kleint når bruddstykker av «Personlige Terje» dukker opp og blander seg inn. Det passer liksom ikke inn i seriøse sammenhenger.

Husker du nyhets-klippet der en unggutt kalte den erfarne TV2-journalisten Kadafi Zaman for «muslimjævel»?

Etter sending kastet tabloidavisene seg over saken. Kommentarfeltene på Facebook eksploderte. Jeg postet et innlegg der jeg mente at avisene burde ha anonymisert guttungen – i henhold til god presseetikk. Det er slik jeg liker å kommentere. I stedet for å hive meg på det enstemmige hylekoret, forsøker jeg å dreie skytset vekk fra det jeg oppfatter som «den lille mann» til noen med større makt, høyere opp i systemet, – vel vitende om at det finnes forskjellige oppfatninger av hvem som egentlig er «den lille mann».

En dame med gøyal grimase mente at unggutten hadde seg selv å takke og fortjente gapestokken. Et greit svar – og åpenbart i tråd med «grasrotas» mening. For det kom mange kommentarer til på den tråden som jeg startet. Det var to ting som forundret meg. Først og fremst alt hatet som ble uttrykt i kommentarene – ikke bare mot unggutten, men også mot meg. Det som også forundret meg, var at hatet og aggresjonen stammet fra Facebook-profiler som viste hjerter, koz og klemz.

Så fikk jeg øye på ett av mine egne vinduer mot verden. Facebook-profilen med bilde av mine voksne barn tatt under en fin dag i Frankrike. Jeg følte meg sårbar over å se dette bildet samtidig som noen prøvde å dytte meg inn i samme bås som Pegida-sjef Max Hermansen.

Derfor valgte jeg å slette den offisielle kommentaren min.

Men har du eksponert deg på nettet og latt folk få se inn i stua di, kan du ikke bare brått slukke lyset, dra ned gardinen og tro at alle glemmer deg. Det gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen at jeg, – han som ønsket å beskytte den tankeløse guttungen mot seg selv – dro ned gardinen.

Det blir selvfølgelig også lagt merke til av oss som trasker mellom boligområdene på kveldstid. Hallo? Nedrullede gardiner i stedet for middag med levende lys?

-Har romantikken sluknet?

Jeg hørte om en kjendis som i lykkerus over å være nygift viste frem hjemmet sitt og kjærligheten sin til tabloidpressen. Når kjærligheten tok slutt og paret hadde bestemt seg for å gå fra hverandre, kom tabloidavisene tilbake for å dekke «begivenheten». De brydde seg ikke om at de ikke slapp inn. De brydde seg ikke om at noen gråt i den andre enden. De trykket bare en bildemontasje basert på gamle lykkebilder.

:-/ Presseetikk My Ass.

mitt-vindu-2