Jeg lytter til Joe Bidens tale om å sikre helseforsikring for alle – et viktig tiltak i disse tider. Loven «The Affordable Care Act», også omtalt som «Obamacare», er omstridt og videre skjebne fortsatt usikker.
Er det riktig å bruke mine penger til å betale for din mors nye hofte?
Her vil mange amerikanere trekke frem sosialisme-kortet. «S»-ordet er et skjellsord på begge sider av det politiske USA. Den amerikanske frihet stikker dypt. Alle skal ha mulighet til å finne lykke og fritt «spenne» sine dollar. Friheten er et marked hvor varer og tjenester omsettes uten politiske og økonomiske reguleringer.
Har vi ikke alle hatt en amerikansk drøm?
Fattiggutten fra Norge som kom til USA med to tomme hender og gjorde suksess? Jeg jobbet meg gjennom videregående. Det var ikke flust med penger hjemme. Ikke var det noe godt sted å være, heller. Et destruktivt rusmiljø gjorde at jeg tviholdt på drømmen. Kanskje ikke den amerikanske – men noe lignende.
«-Arbeidsgiveren krever at alle har helseforsikring»
Sjefen min hadde jobbet flere år i USA – som kokk. Mens det var rolig på skiftet, snakket vi ofte om USA.
«-Amerikanske arbeidsgivere sørger for at alle som jobber, hadde forsikring. Med arbeidsgivers forsikringsselskap i ryggen er du trygg.»
Jeg var kjøkkenhjelp – skrelte poteter og holdt «skrubben» i gang. På begynnelsen av 70-tallet var 20 kroner timen god betaling, omtrent det samme som kokkelærlingene fikk. Vi regnet litt på det. Kjøkkensjefen mente at hvis man tok noen dobbeltskift, kunne man få et alright levebrød – i hvert fall i USA.
Et liv i «skrubben»
Jeg vinket til de unge damene som akkurat hadde sluttet skiftet sitt i Anretningen – og hastet forbi vinduene mine mot bakgården. Jeg hadde mye tid til å tenke. Jeg regnet ut hva lønnen ville blitt med dobbeltskift og helgetillegg. Tenk å slå seg sammen med ei lokal jente, finne et lite hus i skogkanten, – et par unger og en gammel bil å mekke på. Det kunne blitt et liv helt i tråd med den amerikanske drømmen – i hvert fall i følge populære country-låter.
«-Ingen spesialfradrag!»
Jeg satt sammen med kommunens sympatiske ligningssjef. Han hjalp meg med selvangivelsen. Egentlig var jeg bare innom for å spørre om det fantes særfradrag for en ung gutt som bodde i dysfunksjonelle omgivelser og jobbet helger og kvelder for å gå på gymnaset om dagen. I stedet tok han seg tid til å hjelpe meg med utfyllingen. Ingen særfradrag, dessverre. Men hadde jeg hatt lån, kunne jeg sluppet med mindre skatt. Det føltes urettferdig.
-Er det riktig å bruke mine penger til å subsidiere en annen manns karnapp-hus og BMW?
Totalt uakseptabelt, sett med amerikanske øyne. Like uakseptabelt som å bruke skattepenger til å subsidiere min utdannelse. Men for meg betydde det at jeg kunne ta farvel med «skrubben» og konsentrere meg om å fullføre drømmen om et bedre liv. Damen på Arbeidsformidlingen så vennlig på meg. Jeg tror hun måtte være omtrent på samme alder som jeg selv er i dag. Hva var galt? Var jeg ikke god nok til jobben som altmuligmann på hotellet oppe i byen. kanskje…?
«-Du», sa hun.
«-Jeg tror du vil få det bedre ved å begynne og studere…»
Så tok hun frem et skjema. Det var én ledig plass på «stud-fag». Noen år senere fikk jeg mange turer til USA. Jeg kan faktisk ikke huske hvor mange. Et land med helt fantastisk mennesker, skjønt det snart er 20 år siden jeg jobbet med revisjon.
Ting har forandret seg
I dag ville ikke livet i USA vært like lett for gutten i «skrubben». Han ville ikke lenger hatt fast jobb. Hvorfor betale helseforsikring, og binde seg til lønnskostnader i dårlige tider? Hvorfor ansette, når man kan leie tjenester for mye mindre – selv om papirene er litt i gråsonen? Doble skift ville ikke gitt et utkomme å leve av. Dessuten greier ikke privateide spisesteder å konkurrere mot franchisestedene. Likeså bonden som fikk farm’en solgt på auksjon i morgentimene fordi ingen ville kjøpe det han produserte. Storinvestorene, som eier kornsiloene og slakteriene, eier alle gårdene rundt. Nå kjøpte de enda en gård – til halv pris.
Mangel på helseforsikring er det minste problemet. Folk trenger mat på bordet og bensin på tanken. Kanskje de tenker…
La det være sagt! 