Foto: ScanStockPhoto.com
Hva skal til for å få husets yngste velger opp fra sofaen? – Og hva var det egentlig presten drev med denne valgdagen?
-Du skal vel stemme?
Husets samfunnsengasjerte datter, snart 22 stiller et kritisk spørsmål til husets førstegangsvelger, 18 år og gutt.
—
-Skal du ikke stemme?
-Nei, kommer det uengasjert.
-Du må stemme! Er du klar over at det finnes folk som dør for retten til å stemme?
—
-Vet du ikke hva du skal stemme på, eller?
-Nei
-Du vet at du kan stemme blankt?
-Hva er vitsen?
-Hvis du stemmer blankt, så gir du din støtte til demokratiet og stemmeretten. Du trenger ikke fortelle noen at du stemmer blankt.
-Det gidder jeg ikke.
Dermed satte førstegangsvelgeren cap’sen bak frem. Han ble hjemme.
-Jammen, prøvde jeg, – snakker dere ikke om politikk på skolen?
-Nei
-Men kameratene dine da, snakker ikke de politikk?
-Nei
-Skal ikke de heller stemme?
-Sikkert noen, – men ingen jeg vet om…
Når våknes vår politiske bevissthet? Da jeg var 13-14 år diskuterte jeg politikk med bestekameraten min. Det var like før den berømte folkeavstemmingen om Norge skulle søke medlemssakp i EF (EU). Folk diskuterte så fillene føk. Diskusjonene splittet familier og venner ble uvenner.
Mangler vi de store politiske sakene i dag?
På valgseddelen til ett av de store partiene oppdager jeg to kandidater på alder med min sønn. De har flere års politisk erfaring bak seg, blant annet med det som skjedde på Utøya, mens andre jevnaldrende befinner seg i slags infantil dvaletilstand. Jeg skal ikke forsvare sofavelgerne, – men vil reise følgende spørsmål:
Er det noen vits i å putte en valgseddel i urnen uten å vite noen ting om partiprogrammet?
Er det noen vits i å stå 45 minutter i kø for å avgi blank stemme?
Er det bedre å havne blant de som stemte blankt i stedet for å havne blant sofavelgerne?
Selv visste jeg godt hva jeg skulle stemme på. Vår kommune er en Høyre-kommune der Høyre-politikere har klippekort til makten. Hvis samme parti har rent flertall i en kommune, – som Høyre har hatt i Bærum, trenger ikke politikerne å samarbeide med noen. Da kan de tillate seg å være arrogante, – sitte på sitt eget, lukkede rom å vedta viktige saker over hodet på resten av innbyggerne. I år ønsket jeg å bruke min stemme til å sikre at Bærum Høyre ikke lenger fikk sitte med rent flertall, noe jeg med tilfredshet kan fastslå gikk som det skulle.
Jeg ville hatt samme formål, hadde Bærum vært Ap-kommune eller Sp-kommune.
Mens vi sakte beveget oss frem i køen mot avlukkene, ønsket jeg å få avklart et viktig spørsmål vedrørende kirkevalget. Jeg ville gjerne bruke stemmeretten min, men hadde ikke peiling på hva jeg skulle velge.
-Du må velge Åpen Folkekirke, sa min datter.
Hun forklarte på en overbevisende måte hva de står for, og jeg forsto at dette samsvarte godt med mitt eget kirkesyn. Nå visste jeg hvem jeg skulle stemme på.
Men, uh-oh…
Foran bordet der stemmesedlene for kirkevalget lå, stod ingen ringere enn sognets folkekjære og velkjente prest. Vi stilte oss litt i bakgrunnen så andre kunne komme foran.
-Der ligger listene for Åpen Folkekirke, hvisket min datter og pekte.
Jeg fulgte med presten. Oppførte han seg ikke litt rart i dag?
En ung mann med trendy skjegg spurte om hva de forskjellige stemmesedlene var. Dette er listene til Bispedømmerådet, sier presten og feide hånden raskt over de grønne stemmesedlene, mens han stilte kroppen sin foran dem – for liksom å skjule dem.
-Men, he-he, sier presten i et tonefall som lignet en bilselger.
-Det er vel Menighetsrådet du er interessert i, ikke sant?
Han rakte frem stemmeseddelen over menighetsrådet. Den unge mannen tok listen med den ene hånden og strakte med ignorant mine den andre hånden bak presten etter stemmeseddelen for «Åpen Folkekirke».
Det minnet meg om forrige kirkevalg. Da, som nå, ble jeg møtt av presten som delte ut listen for menighetsrådet. Da jeg spurte om hva de listene som lå bak ham på bordet var, svarte han avfeiende at det, – det var bare listene til Bispedømmerådet, det.
-Det er vel Menighetsrådet du er interessert i, ikke sant?
Ikke hadde jeg noen sterk mening om hvem som burde sittet i Bispedømmerådet, og ikke insisterte jeg på å plukke med meg noen liste. Men på vei hjem følte meg lurt, en følelse jeg fikk forsterket ved å Google opp kirkevalget på nettet.
Nå, i 2015, virket det som om presten ikke ønsket at folk skulle ta stilling til Bispedømmerådsvalget. Mente han at vi ikke hadde nødvendige forhåndskunnskaper til å velge? Ønsket han ikke at vi skulle gi stemmene våre til Åpen Folkekirke? La meg for ordens skyld tilføye at jeg ikke har noe grunnlag for å anklage noen fra kirken hverken i deres ord eller handling. Det hele dreier seg om et følt, subjektivt inntrykk hos meg. Jeg er nemlig ganske god til å lese kroppsspråk.
Jeg unnlot å se i retning av presten da vi begge strakte oss frem og tok hver vår liste hver med overskriften «Åpen Folkekirke», og beveget oss mot valgurnen. Da jeg hvisket til min datter hvor flaut det var å måtte ta listen så alle kunne se, svarte hun bryskt:
-Jeg er ikke flau over valget mitt?!
Burde ikke stemmesedlene til kirkevalget ligget slik til at man kunne plukke dem diskret?
Hvordan fungerte kirkevalget i din valgkrets?
Erik Bye om arrogante politikere med klippekort til makten…
La det være sagt! 