Flytting er et slit! Ikke bare for en sliten kropp, men også for følelsene. Det føles trist å forlate noe, samtidig er det litt skremmende å flytte til noe nytt. Jeg lurer litt på hvem våre naboer er, og hvordan det nye strøket er.
Syv minutter før åtte på morgenen kom de, de morgenfriske flyttefolkene som skulle tømme leiligheten vår. På forhånd var kopper og kar møysommelig pakket ned, og IKEA-reoler demontert. Alle som har vært gjennom en flytteprosess, vet hva jeg snakker om. Og når leiligheten er tømt, går man etter å plukker opp små ting som befinner seg innerst inne i skap og skuffer, – rusk og rask man glemte å pakke ned. Det flytter man selv, – i plastsekker med egen bil. Men hvordan kan det ha seg at alle småtteriene inne i boder og skap forvandler seg til et berg av plastsekker som man MÅ bære og kjøre bort selv helt til man stuper?
Mens jeg holder på med dette, pakker min bedre halvdel ut alle sakene i leiligheten for å skape en hjemlig atmosfære. Det er godt å komme inn i sitt nye hjem og nikke gjenkjennende til nips og pynt fra den gamle leiligheten.
Home, sweet home.
Vi er i Frankrike, i landsbyen vår, Céret, helt syd ved spanskegrensen. Vi har flyttet til et annet sted i samme by. Det nye og det gamle stedet ligger bare 10 minutter fra hverandre – til fots. Likevel føles det langt. Der vi flyttet fra, kjente vi de nærmeste naboene. Her kjenner vi ingen. Enn så lenge.
Det vil si: Jeg har fått med meg at ingen ringere enn Pablo Picasso har bodd i nabohuset på andre siden av gaten. Han bodde her i noen år før, og under første verdenskrig. Landsbyen glemmer aldri det. For selv om Picasso ikke bodde så mange år i Céret, fikk han mange av sine venner hit. Til og med Salvador Dali besøkte byen ved en anledning. Mange av Picassos venner levde lenge her, selv etter at Picasso dro tilbake til Spania. Sammen satte de Céret på det kunsteriske verdenskartet. Det skjedde for 100 år siden.
Her vi bor nå, er det bare et stenkast fra lørdagsmarkedet i Céret. Gamlebyen gjøres om til et stort torv. Her får man kjøpt grønnsaker, kjøtt, vin, brød og artisan-produkter som er ekte og kortreist, – helt uten storkapitalens innflytelse. Min kone og jeg vandrer rundt og handler inn til et middagsselskap. Men det fineste av alt, er musikken. På hvert gatehjørne spilles det levende musikk. En musikk sterkt inspirert av Django Reinhardts tidstypiske swing jazz. Ser man bort fra bilene, kunne vi befunnet oss hundre år tilbake i tiden. Du fyller kurven din med matvarer, setter deg ned på en kafé med et glass, nyter musikkens glade toner og prater med venner. Det er sent i oktober og et-par-og-tyve grader ute.
Nærmere himmelen kommer du ikke!
Hagen på andre siden av gaten er fredet. Det er bra. På en av ringeklokkene i huset der Pablo Picasso i sin tid bodde, står det ennå Picasso. Hva skjuler seg bak ringeklokken? Er det Picassos tomme ateliér, eller en fjern slektning? Huset er i dag privateid, og har krav på privatlivets fred. Jeg tror at det er få som vet at det var akkurat her Picasso bodde.
For hundre år siden forestiller jeg meg at det var ville festligheter i hagen. Kunstnerne tok godt for seg av livets goder. Jeg vet ikke hva gjeterne, som bodde på vår side av gaten, mente om datidens eksentriske kunst-elite. Det kan hende de fikk se litt av hvert.
Jeg lar bildene tale for seg. Vi er i nest siste uke av oktober.
🙂 Pablos hage er vel ikke den verste utsikten man kan ha?
La det være sagt! 