Sykle til Llauro i agurktiden

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

Down-town Llauro.

 

En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

Siste stemningsbilde før nedstigningen.

 

Reklame

Formål – Lunsj

Familien har samlet seg i vårt katalanske husvære. Vi har brukt påsken til å besøke interessante steder. Formålet med besøkene varierer. Historie, kultur og shopping, se nye steder, nye opplevelser, – og ikke minst: Lunsj.

Vi er ikke alene om å benytte de fine påskedager til familietid. Det er yrende folkeliv på alle de vakre stedene vi har besøkt. Alle spiser god lunsj. Ikke bacongrill på bensinstasjonen eller pølse og pommes frites på gatekjøkkenet. En god lunsj består av god mat og godt selskap. Mange nyter medbrakt mat på sin utflukt – piknik. Andre setter kursen mot en restaurant. Et selskap på tur består av alt fra et enkelt par til hele storfamilien i flere generasjoner. Vi er en norsk kjernefamilie.

Bli med en blogger på lunsjtur i Katalonia!

La Rambla i Barcelona

På Ramblaen er det «syttende mai» hele året.

Spiser du lunsj her, har du hele Ramblaen som selskap. Nyt roen med en god Rioja i glasset.

Det øverste endepunktet er Placa Catalunya. Ingen organiserte arrangement. Bare mye folk som nyter finværet.

Stemning fra Placa Catalunya

Scooter-parkering langs Ramblaen som over alt ellers i Barcelona. «Alle» kjører scooter.

Mange spennende sidegater til Ramblaen. Man trenger lang ferie for å utforske alle.

St Marti ved L’Escala nord for Girona er verdt et besøk. Se utgravningene etter empurierne som kom før romerne og maurerne.

Empurierne kom fra hellas, og brakte med seg sine egne guder. Foto fra museet.

Inne i St Marti i ly for Middelhavet ligger flere gode restauranter. Bare gode restauranter. Vi avslutter lunsjen med en sitronkake.

Vi fortsetter til Perpignan. Her et motiv fra noen enkle kafeer langs kanalen. Grønt, ikke sant?

På andre siden av kanalen finner du de beste lunsjrestaurantene. Vår favoritt er Café de la Paix (ja, det er ikke bare i Paris man finner en restaurant med dette navn). Det er ikke alle steder som serverer hummer, skjønt vi tviler på at den er kortreist.

Perpignan er en by på størrelse med Drammen. Den regnes som en katalansk by, selv om den ligger i Frankrike.

I jakten på historie drar vi til Carcassonne som er en av UNESCOs verdensarvsteder.

Borgen er en del av gamlebyen. Denne bydelen inneholder hoteller, restauranter og butikker. Det går fremdeles an å kjøpe artisan-produkter…

… skjønt de fleste butikkene selger junk til de tusenvis besøkende.

Det finnes mange, gode spisesteder her. Vi bestilte denne herlige rosevinen til vår lunsj.

En vin som passet svært godt til gratinert torsk.

…og en velsmakende risotto. Vi tror Gordon Ramsey hadde godkjent denne!

En slottsfigur som ikke var like fornøyd med lunsjen sin…

Vi var innom Vins 66 i vår nabolandsby Maureillas-las-Illas (en sykkeltur unna). Her en deilig lakse-forrett.

En asparges-forrett. Også nydelig dandert.

Lunsj i Frankrike

Mens vi nordmenn greier oss med tjue minutter og to brødskiver med makrell-i-tomat, kjører franskmennene et helt annet regime for lunsj! Vi har vært i Syd-Frankrike og «lunsjet» flere steder.

Lunsj i Frankrike serveres normalt mellom halv tolv og to. De fleste lunsjrestauranter stenger kjøkkenet etter lunsjserveringen er over, det vil si omtrent klokka tre. En av våre venner fortalte om den norske familien som gikk inn på en fransk restaurant klokka halv fire og ville bestille mat! Alle (franskmenn) vet jo at slikt ikke går an! Men, tilføyde vår venn og sukket, de var jo på McDonalds, da, så de fikk noe å spise, allikevel.

I vår franske landsby bor vi i nærheten av en barneskole. Når det er lunsj, kommer alle mødre eller besteforeldre og plukker opp sine barn/barnebarn. Det er lunsj, og da skal man ikke være på skolen – ikke på jobben heller for den saks skyld. Håndverkerne som flislegger naboens leilighet forsvinner også til lunsj. Mange butikker stenger, fordi de ansatte skal ha lunsj. Problemet er bare at ulike butikker stenger til ulike tider.

En fransk lunsjpause er på to timer. Såpass med tid behøver man. Svært mange franskmenn går nemlig ut og spiser. I vår landsby, Céret, er det mulig å bestille en tre-retters meny på restaurant Quattrocento for så lite som 10 euro. Du kan bytte ut desserten med et glass rødvin. For 10 euro får du ikke bare mat, men du sitter ved et hyggelig bord og nyter hyggelige omgivelser med venner eller kolleger.

Jeg vet at det ikke er pent å spionere på andre gjester, men hvem er det egentlig som spiser lunsj sammen ved nabobordene? Veldig ofte er det par – dame og herre – i kontorklær. Er det mann og kone tro? Nei, det kan det ikke være! En av dem må jo hente og levere barna på skolen! Kanskje bestemor henter barna, slik at far og mor kan spise lunsj sammen? Men jeg mistenker at mange av parene er kolleger. Ved å følge litt med på kroppsspråket ligger det ofte utilslørt flørting i luften. Nei, jeg får konsentrere meg om mitt eget lunsjselskap!

Et par ganger har vi tatt bussen til Perpignan, en by på størrelse med Oslo. Her er tempoet mye høyere ved lunsjtider. Det er flere kontorister, og mange som er på bytur. Selv om lunsjstedene har fulle hus, er det forbausende lett å få et bord til to. For det klart: Lunsj må alle ha!

I og med at alle spiser lunsj, får restaurantene mye trafikk. Å være kelner ved en travel lunsjrestaurant er et anerkjent yrke. Jeg tror dyktige servitører verdsettes høyere enn i Norge. Flere kelnere er menn på min alder.

Parti fra Collioure

Et par uker i Syd-Frankrike på høsten har fått meg til å glemme de norske kneippskivene med makrell-i-tomat. Jeg er veldig glad i fisk – og bestiller det så ofte jeg kan. Her nede går det mest i cabillaud/morue som er en blanding mellom torsk og lyr. Av og til er den lettsaltet, andre ganger helt fersk. En annen fiskesort er Lotte, som har et litt grovere kjøtt. Og selvsagt finnes laks i alle varianter. En av de merkeligste fiskerettene fikk jeg servert i kystlandsbyen Collioure: Cabillaud en crêpe!

Som avslutning på lunsjen foretrekker jeg en asjett med ost, eller bare en kaffe. Det er selvfølgelig også mange deilige desserter å velge mellom. Siden vi er i Katalonia, er det verdt å nevne Crème Catalane.

Vi var en tur over grensen til Spania (Costa Brava). Her fikk jeg min absolutte favorittlunsj: Sardiner grillet på kull. Synd at jeg ikke finner denne retten i våre franske restauranter, men det har vel noe med råvaretilgangene å gjøre.

La meg avslutte med følgende ord: Grillede sardiner, olivenolje, hvitløk, brød, vann og rødvin … 🙂

Feriesykling

Racersyklisten foran meg i trendy blått sykkelantrekk og rødvinsnese må være langt opp i syttiårene. Stilen er upåklagelig. Her nede i Syd-Frankrike er denne mannen like høyt respektert som vår egen «knickersadel». Man tøyser ikke med syklister!

Endelig sommerferie! Vi bor i landsbyen Céret, – akkurat i overgangen mellom slettelandet langs kysten og Pyreneene. Jeg har investert i en sykkel med hydrauliske skivebremser, high speed utveksling og landeveisdekk. Vidunderet er et ledd i en langsiktig plan om å tilbringe deler av alderdommen her. Alder er for øvrig ingen problem. Påfallende mange av mine medsyklister er gråhåret som meg selv.

Før ferien hadde jeg hodet fullt av spørsmål: Hvordan er det egentlig å sykle i Middelhavs-varme? Finnes det egnede steder å sykle? Hvordan er stemningen i trafikken?

Ingen problemer – Pas de problème!

Om sommeren bør man sykle før klokken tolv. Varmen føles sterkere jo lenger ut på dagen man kommer. Med temperaturer mellom 35 og 37 grader forsvinner både krefter og motivasjon for hver time.

Man merker forbausende lite til varmen så lenge man holder landeveisfart med vind mot kroppen. Verre blir det når farten forsvinner i bakkene. Selv om man ikke merker varmen, dehydreres man ganske fort.

Jeg har på forhånd forsket litt på Google.maps for å finne hensiktsmessige sykkelløyper, men jeg oppdager at de smaleste stiene er for røffe for mine landeveisdekk. Selv skiltede sykkelløyper er best egnet for terreng- og kombisykler. Jeg sykler like greit rundt på landeveiene med asfalt eller grovt oljegrusdekke.

Bilister her nede er veldig hensynsfulle mot syklister. Det sies at dersom en bilist skulle komme til å kjøre ned en syklist, settes han uvilkårlig i fengsel! Det samme kan ikke gjelde for fotgjengere. Fotgjengere er fritt vilt selv når de benytter merkede fotgjengerfelt. Merkelig nok går det lettere når man sitter på en sykkel 🙂

Landeveiene mellom landsbyene er gode. På daglige koseturer rundt 15-20 kilometer passerer jeg 3-4 forskjellige landsbyer. Jeg nyter friheten med et stort smil, og merker at andre syklister også ser glade ut. Jeg kunne tenke meg å sykle til stranden, men siden jeg er nødt til å være sjåfør for resten av familien, skjer strandturene i svogers komfortable Citroën.

For en vinelsker er vinmarker hyggelig utsikt. Det er stadig folk ute og steller med vinrankene. På denne vingården får vi kjøpt 5 liter god søndagsvin på papp til €17.

Hvorfor Céret?

Sykler du på langtur langs kysten – Perpignan og spanskegrensen (La Jonquera) – anbefaler jeg at du legger turen om Céret og ikke kystlinjen der du må sykle langs den sterkt trafikkerte kystveien. I Céret kan du i sommersesongen overnatte på en av de mange og gode campingplassene rundt byen, eller rimelige hoteller og hosteller inne i landsbyen. Du spiser godt på de mange hyggelige restaurantene til lavere priser enn langs kysten. Sykler du utenom sommersesongen er kystbyene mer eller mindre lukket, mens dagliglivet fortsatt er intakt her i landsbyene innenfor.

Hvis du ønsker å sykle i Pyreneene, er Céret et naturlig startpunkt eller endepunkt. Du kan leie sykkel her.

På denne bade/campingplassen kan du skimte middagen som svømmer langs sivet. Nesten alle restauranter har and på menyen.

Broene i Ceret tatt fra den gamle, pittoreske Djevlebroen. I sommer var det en ukes tid tilbud om strikkhopp fra den nedlagte jernbanebroen (ved parasollene). Folk med vett i hodet avstår selvfølgelig fra slik galskap!

I nabokommunen kan du bli trukket rundt sjøen på vannbrett. Genialt!

Vakkert gatemotiv i forbindelse med feringen av Féria. Dette er en stor katalansk fest som varer fra fredag til søndag med ett okseløp, tre tyrefektningsforestillinger og masse spetakkel i gatene. Det er program frem til klokken 04 alle dager!