Gullfisker har ingen fremtidsvyer. Det har heldigvis jeg. Men når mine neste vyer viser alderdom, er det vel kanskje på tide å endre fokus?
Livet i et akvarium må fortone seg som temmelig meningsløst. Når jeg en sjelden gang plukker opp en død gullfisk fra filteret tenker jeg:
«Stakkars liten! For et bortkastet liv!»
Hver gang en menneskeskikkelse nærmer seg akvariet, svømmer alle fiskene lystig opp til overflaten for å fange godbitene som om få sekunder skal drysse ned. Jeg tror at gullfiskenes fremtidsperspektiv strekker seg om lag 30 sekunder fremover i tid, – like lang tid som det tar å fôre dem.
Det er vel få skapninger som lever mer «i nuet» enn gullfisker. Mennesker, derimot, har evnen til å legge langsiktige planer. Det gjør oss i stand til å ta utdannelse, bygge karriere, skape relasjoner, spare opp penger, låne penger og så videre.
Mennesker med fremtidsvyer oppnår mer i løpet av livet enn de som kun lever fra dag-til-dag. Hvis jeg hadde levd hele livet mitt «i nuet», ville jeg stått nærmere gullfiskene mine. Engelen som plukker opp sjelen min etter døden, ville sikkert utbryte:
«Du verden! For et bortkastet liv!»
De store målene i livet
Først gleder man seg til man blir 18. Da kan man endelig kjøre bil, gå på utesteder og drikke alkohol. Så kommer en periode hvor man drømmer om karriere, venner og kanskje kjæreste? Når jobb og kjæreste er «i boks» drømmer man om hjem og familie. Med småbarn i husholdningen drømmer man om større husvære og høyere materiell luksus. Det neste store målet er alderdommen. Alle bør planlegge alderdommen sin.
Jeg vet at mange velger å ikke planlegge alderdommen. De vil leve sitt liv fra dag til dag mens de er på toppen. Jeg klandrer dem ikke.
Hva skjer med fremtidsperspektivet når man blir gammel?
Jeg har vanskelig for å tro at åttiåringer har sterk fokus på fremtiden. På ett eller annet tidspunkt i livet må man vel rett og slett koble ut evnen til å være fremtidsrettet? Det som skremmer meg er: Når skjer dette og hvordan vil jeg takle det?
I år fyller jeg 55. Alle mine drømmer har gått i oppfyllelse! Nå gjenstår siste del av planen, nemlig alderdommen. Vi er heldigvis to om dette, min jevngamle kone og jeg. Dagens bolig skal med tiden vike plass for noe lettstelt med «tøffelavstand» til nærbutikk og vinmonopol. Barna skal hjelpes i gang med sine liv. Norske vintre skal vike for vårblomstring i februar under sydlige himmelstrøk.
Vi er allerede kommet godt i gang med dette arbeidet! Om syv år skal alt være klart! Dessertgenerasjonens alderdom fortoner seg nemlig som en lang ferie, og planleggingen kan faktisk være like morsom som selve reisen!
Akkurat nå drømmer jeg om å sitte på torget i vår franske landsby under skyggen av de store trærne med en café allongé og lese dagens L’Indepéndant, hilse på forbipasserende med et «bonjour» før jeg rusler hjem arm i arm med min kjære kone og vår lille dachs.
Men når vi omsider er kommet inn i pensjonist-tilværelsen, hvilke fremtidsvyer får vi da?
Jeg er redd for at vyer om kaffe og kaker på eldresenteret kommer til å bli en gedigen nedtur!
La det være sagt! 