paravan

Jeg elsker å fiske! Jeg har fisket så lenge jeg kan huske. I det siste har begynt å spørre meg selv: Hvorfor driver jeg med dette? Er det noe som mangler oppe i hodet mitt?

Er fisking uhelbredelig galskap?

Midt i indre Oslofjord, der danskebåtene går forbi, ligger jeg med den lille båten min og fisker. I hånden har jeg en fiskeharpe med solid nylontau. Nederst har jeg festet yndlingspilken min, en 250 grams svenskepilk. Opphenget i dag er blanke skjekroker med litt rødt på. Småseien er i bittet. Jeg tror de har stått her en stund. Ekkoloddet sladret om stimen, men først nå har de begynt å bite.

Hva er det egentlig jeg holder på med? Drar opp fisk rundt minstemålet som må lirkes av og slippes uti sjøen igjen? Ingen hjemme sulter etter fisk, akkurat! Mine utgifter til drivstoff, fiskeutstyr og kaffe har sannsynligvis allerede overskredet hva fersk sei koster i nærbutikken!

Her hvor jeg ligger, har jeg full oversikt over hav og himmel. Vinden har løyet fra sør. Jeg ser at det kommer en ny, mørkere værtype og en ny vind ser ut til å bygge seg opp svakt fra vest. Vi fiskere er gode til å lese vær, vind og vannstrømmer. Vi kan forutse hvor fisken står, – og som nå – at den vil komme til å flytte på seg.

Ganske riktig. Etter tyve minutter er det ikke mer liv her jeg ligger. Jeg skjenker meg kaffe fra medbrakt termos. Å være ute på fjorden i t-skjorte og tresko i mai er bare herlig!

Tidligere kom jeg i prat med en av mine naboer som er lidenskapelig seiler. Jeg så flere likhetstrekk med fisking og ville formidle dette til min nabo, som ikke kan noen ting om fisking. Jeg greidde rett og slett ikke å formulere hvorfor jeg liker fisking. Tilslutt kunne jeg bare si:

«Jeg elsker å fiske, men aner ikke hvorfor!»

Fra min posisjon ved bøya på Vestre Måsane kan jeg se en annen båt som fisker nærmere Nesoddlandet ved Steilene. På andre siden av fjorden skimter jeg en snekke som dorger på yttersiden av Langåra, men det er så langt unna så jeg er ikke sikker på om den bare går i rolig kaffefart. Fiskere er gode til å oppdage andre fiskere. Det er selvfølgelig fordi vi er nysgjerrige etter å finne nye fiskeplasser, eller kanskje en stim?

Derfor synes jeg det er merkelig at andre sjøfarere er så dårlige til å oppdage fiskere, – selv midt på blanke dagen! Jeg synes det er lite hyggelig at noen holder full fart rett mot for å svinge utenom i siste liten. Spesielt når det er plenty med plass. Jeg fisker aldri inne i trange sund. Det står vel noen til rors? Jeg vet at det er flere enn meg som nyter stillheten i båt et stykke ut på fjorden med motoren av. Kanskje emnet: «Hvordan oppdage at noen fisker» bør inn i pensum til båtførerprøven?

fishing91 Jeg starter motoren for å flytte meg hjemover. Jeg rigger til en enkelt fiskestang for dorging. Ytterst setter jeg en 40 grams Møresild. Opphenget er et «hekle», det vil si helt enkle kroker med et rødt øye. Det brukes vanligvis til å fange sild og makrell. Men du kan få stor ørret på dem, også! For å få redskapen til å holde seg nede i vannet, setter jeg på en «Paravan». Da kan jeg også få lyr og sei.

På vei hjem sveiper jeg rolig innom holmer og skjær i tre knop. Mannen som kommer bak i motorseiler med slepejolle må tro jeg er enten sørpe full eller gal. Jeg skjenker meg en siste kaffetår og skuer langs Rauskjæra som er folketomme i dag. Når kveldene blir lysere, kommer kajakkpadlerne helt ut hit på kvelden og nyter stillheten.

Jeg går langs med skjærene der de tidvis stikker opp over vann og dukker under vann. Det er slike steder fisken liker seg mot kvelden. Jeg følger med på ekkoloddet. Det bruker å stå fisk mot undervannsskjæra østafor Skaueren. Like etter at jeg passerer en merket åpning i skjærene, ser jeg at motorseileren, som har ligget bak meg, plutselig har svingt inn i kjølvannet mitt og er på vei over. Jeg løper ut av styrhuset for å forhindre at snøret treffer noen om bord. Deretter prøver jeg å få snøret under vann, sveive inn, – men det er ennå sig i båten min. Mannen i motorseileren slakker opp noen sekunder, men skjønner nok ikke hva jeg holder på med – gir gass rett over … «snap!»

Er det rart folk ikke skjønner, når ikke jeg engang greier å forklare hvorfor jeg liker å fiske?

Det som er litt merkelig med båtfolk er at de kan ha hatt en katastrofal sommer – full av vind og regn der alt har gått på tverke! Men har de bare hatt én fin tur der alt klaffer, så er det den de husker når vinteren kommer. Alt annet går i glemmeboken …

I dag ble båten tatt opp på fra sjøen. Med rent og pent skrog etter proff spyling, står den nå kjekk og stolt på opplagsplassen i selskap med en tøff skjærgårdsjeep på den ene siden og ei trivelig plastsnekke på den andre siden. Det er fem dager siden jeg hadde årets siste tur på høstblank fjord sammen med en håndfull andre fiskebåter. Selv om det ikke blåste, var det godt å ha et styrhus å sitte i og varme hendene etter å ha lirket kalde, sleipe og sprelske småmakreller av krokene. Det er veldig stemningsfullt på fjorden om høsten. Det er noe med lyset der ute – greier ikke å beskrive det!

Man kan vel trygt si at båtsesongen i år var heller begredelig – i hvert fall her i Oslofjorden. Før ferien var det mye vind, alt for mye vind! Med drivanker går det an å holde båten rett mot vinden når vi fisker, slik at båten ikke blir liggende å rulle. Når kaffen likevel skvalper ut av termos-koppen hele tiden, forsvinner mye av hyggen. I sommerferien var det kun en håndfull gode sommerdager. Siste del av sommeren var rett og slett grå og regnfull. Båtfolket holdt seg da under overbygg, dekk og kalesjer. De rene godværsbåtene ble liggende i havna.

Jeg hørte akkurat om en kar som hadde hatt to turer med den fine godværsbåten sin i år. Første tur gikk fra opplagsplassen bort til båsen i havna. Tur nummer to ble tatt for noen dager siden – tilbake til opplagsplassen. Ja da – flott sommer, gitt!

Jeg frykter at båtsesongen 2012 nok er i ferd med å gå i glemmeboken for de fleste, også for meg. Og fint er det! Uten evne til å fortrenge grå og triste minner, ville antakelig alle fritidsbåtene til neste år ligge på «Finn.no» i stedet for på sjøen. Med årets sesong tett bak meg – men ennå ikke for langt unna – har jeg notert meg årets fineste og kjipeste hendelser, slik at de ikke havner i glemmeboken.

Fineste tur

På en av de fine dagene i fellesferien fikk jeg med min kone på tur til Sandspollen. Vi koste oss på et lite svaberg med grillspyd og potetgull, bading og lesestoff. Turen gikk i snekkefart nedover på vestsiden av Oslofjorden. Hjemover på kvelden gikk vi rundt Oscarsborg og østsiden oppover. Det som gjorde denne turen så fin var at det var en av de gode sommerdagene, med vind på ca. 3-4 m/s og sol. Det var også hyggelig at min kone ville være med. Hun er vanligvis ikke med på særlig mange turer.

I vår familie er det for det meste gutta som dyrker båtlivets gleder. Det kan selvfølgelig skyldes mangel på damete innredning som solsenger og sofaer om bord. Men når damene først er med, har vi det veldig hyggelig!

Beste fisketur

10. august var jeg ute på sjøen alene fra tidlig ettermiddag til midnatt. Fisken bet godt og det var deilig og varmt på sjøen – og nesten havblikk. Tidlig på høsten, når det begynner å bli mørkt og kaldt i luften, er det ennå varme i sjøen. Sjøen varmer og man kan gå tynnkledd hele tiden. Fisken bet godt også etter mørkets frembrudd. Fikk flere store makreller, den største på 952 gram! Den tok den 250 grams store svenskepilken på vei ned i det nattemørket vannet – og svømte av gårde med pilken i kjeften. Turen hjem skjedde i flombelysning fra fullmånen.

Årets napp

Jeg er ofte ute og fisker på søndag ettermiddag – ofte på sørsiden av Gåsungene der danskebåtene glir tett forbi på begge sider. Jeg hadde på storfisk, virkelig storfisk! Alle bevegelser stemte på bunnfisk, torsk, lyr eller sei! Fisken dro snøret ned, og jeg lot den holde seg dypt nede, i stedet for å prøve å få den høyere opp i vannet – som jeg nok skulle ha gjort. I det fisken var rett under båten, snudde «Paravanen» uventet retning i vannet slik at snøret ble løst og fisken kunne smette unna!

«Paravan» er en strømlinjeformet liten «ubåt» som sitter på opphenget og fører snøret gjennom vannet i et bestemt dybdeområde, f.eks. 5-7 meter.

Kjipeste hendelse

En uoppmerksom kar i eldre, gul båt greide å snitte over to snører mens min sønn og jeg dorget forbi Veritas mot Saraholmen på nordsiden av Borøya. Det ble plutselig veldig mye bevegelser der ute! «Hvordan er det mulig!» sa vi til hverandre og rystet på hodene. Her går vi i 3 knops fart med en fiskebåt med 2 godt synlige riggede stenger i stangholderne. Til den uoppmerksomme karens forsvar kan man jo si at vi krysset leden inn og ut til Solvik, som kan være ganske trafikkert. I tillegg befant både jeg og min sønn oss inne i styrhuset. Jeg bruker som regel å stå ute med fiskestengene når vi dorger i trafikkert område. Hendelsen kostet like oppunder 1000 kroner, som jo ikke er så mye penger i båtlivets verden, men veldig irriterende!

I sommerferien var min sønn på tokt med galeasen «Svanhild» tur-retur Florø Bergen sammen med andre ungdommer i regi av Redningsselskapet. I den forbindelse var det anledning til å ta båtførerprøven. Han gjorde det og bestod! Godt det er noen i familien som har båtførerprøven.

Nest kjipeste hendelse

I år fikk jeg det jeg aller minst ønsker på kroken, nemlig sjøfugl! Det skjedde langt inne i Lysakerfjorden. Det var ingen sjøfugler i området når jeg slapp ut snøret. Fuglen greidde å sette seg fast i en av krokene på fortommen der vi gikk med krokene hengende 40-50 meter bak båten og 5-7 meter dypt. Det viser hvilket område sjøfuglene beveger seg i. Mens jeg med hjertet i halsen sveivet den uheldige fuglen forsiktig inn, stod min sønn klar med håven. Vi fryktet først at fuglen hadde slukt en krok, men så at den hang fast i vingen. Den greidde å komme seg løs selv. Deretter flakset den bortover og la på rolig svøm. Den så ikke heldigvis ikke skadet ut.

Årets investering

«I år må vi kjøpe kjøleskap» sa junior. Min kone – som også er familiens økonomisjef – sa at «Båten er jo den eneste hobbyen som pappa har, så jeg synes han kan få bruke litt penger på hobbyen sin». Et 49 liters kjøleskap ble kjøpt inn og installert under førerstolen, og har fungert helt utmerket. Det bruker uhyre lite strøm, og leverer kulde med en gang. Hensikten med anskaffelsen var at vi kunne være ute en hel dag i solsteken uten at medbrakt mat og drikke tok skade. Det var bare det, at i sommer har det egentlig aldri vært slike varme dager…

Du har sikkert hørt følgende: «Tar du med deg paraply, blir det ikke regn». Jeg lurer på om man følgelig kan si: «Tar du med deg kjøleskap, blir det ikke varmt»?

Mest storslagent

Tidlig i sommer hadde vi to attenårige gutter på besøk fra USA i forbindelse med en privat innkvartering i regi av et guttekor. På søndagen foreslo jeg at vi skulle ta en båttur, så jeg spurte om de ville være med i vår lille fiskebåt på en liten sightseeing på Oslofjorden – bare oss gutta. Ingen av dem hadde spesielt lyst til det men de sa høflig «ja», – mest sannsynlig fordi de så det ville glede oss. Straks vi var på havna tok de mange bilder. «Utrolig vakkert!», utbrøt de. Mindre begeistret ble de ikke da vi tok de med ut blant øyene våre og innover mot Oslos havnebasseng og ved operaen ble det tatt mye film og bilder. Rundt hovedøya stekte vi pølser og spiste lunsj. Guttene syntes dette var en kjempetur! Jeg er overbevist om at indre Oslofjord er noe av det fineste vi kan vise utenbys besøkende, og det er hyggelig å få dette bekreftet!

Medbrakt mat til sjøs hos oss består alltid av pølser og lompe. Det er ingen steder i verden stekte pølser smaker så fantastisk godt som på sjøen! For øvrig selger de gode pølser på Solvik marina… (dagens reklame)

OK, det var alt fra båtsesongen 2012…