pappa

Høy Mamma-mia faktor?

Jeg filosoferer over farskapet. Det er ikke vanskelig å trekke frem både sorg og glede. Et farskap kan lett få seg en smell i dagens skilsmissestatistikk.

heart1

Hvem har ikke fått med seg Mamma Mia? Enten som musikal i London eller som kinofilm. Meryl Streep er fantastisk, men jeg irriterte meg grønn over måten vi menn fremstilles på. Hvor dumme og sårbare er vi egentlig? For ikke å snakke om Pierce Brosnans «sangtalent»! Typisk jentefilm!

Jeg hadde en telefonsamtale med en fjern slektning i går. Faren hans døde for et par år siden. Det var ingen hemmelighet at far og sønn ikke var på talefot, men det var en tankevekker å høre at faren aldri kom til forsoning med sin eneste biologiske sønn før han døde. Det fikk meg til å tenke over hvor høyt jeg holder farskapet til mine egne barn, men også hvor sårbart det er.

Jeg har innprentet fra barnsben av at de alltid må kalle meg «pappa» – og, for Guds skyld, aldri «Terje». Når barna kaller en farsfigur for «Terje» blir han automatisk degradert til en tilfeldig mann – en snill onkel – som mammaen deres har plukket opp ett eller annet sted. Ingen skal lure på hvem som er den biologiske faren her i gården!

Min voksne datter morer seg med å erte meg. Hvis jeg ikke hører etter når hun snakker til meg, blir et vennlig «pappa» raskt eskalert til et skarpt «Terje!». En gang presterte hun å si:

«-Min biologiske far ville gitt meg penger til dette!»

Deretter lo vi så vi ristet begge to. Min biologiske datter har samme humor som meg! Det slår meg at latter fort kan bli til gråt. I barnas tidligere skoleklasser er minst halvparten av foreldrene skilt. Flere har begynt på andre, – og sågar tredje runde i familielivet. Betegnelser som «stefar», «nye stefar», «forrige stefar» og «biologiske far» brukes derfor med den største selvfølge. Det kan være litt forvirrende.

Farskapet kan lett få seg en smell i skilsmissestatistikken

I skilsmisser hvor barn under 18 år er involvert, har de biologiske foreldre et felles ansvar. Men når barna er blitt unge voksne, – over 18 – kan de seile sin egen sjø. Jeg tror det er da det kan oppstå uvennskap mellom skilte foreldre og skilsmissebarn. Kanskje en og annen ung voksen velger å ta et følelsesladet, spontant oppgjør med faren sin, den nye teite dama hans, eller morens håpløse nye mann? Kanskje en og annen far ser sitt snitt til å løsrive seg fra barna? Når jeg spør om farskapet er sårbart, er det fordi jeg har inntrykk av at det er faren – eller stefaren – som lettest havner i uvennskap med sine voksne barn.

Jeg vet så inderlig godt at om det skulle bli skilsmisse i dag, ville mitt farskap også stått i fare. Skilsmisse eller ikke, jeg tror at et skakkjørt farforhold vil komme til syne den dagen det voksne barnet skal gifte seg. Hvis du har sett Mamma Mia, er det et dårlig tegn hvis du som far eller stefar ikke blir invitert på bryllupsfesten, – altså det som skal skje etter den obligatoriske seremonien. Etter at jeg røpet disse tankene hjemme, hender det at min datter for spøk sier: «… hvis du ikke gjør som jeg sier, blir du ikke invitert til bryllupet mitt»

Tomme trusler, selvsagt. Jeg trodde biologiske fedre måtte være med å betale kalaset. Ikke skal noen skille seg her i huset, – og ikke kommer det til å bli noe bryllup på flere år. Såpass vet jeg. Men ikke å bli invitert til sitt barns bryllupsfest, synes jeg må være enda verre enn å bli kalt «Terje» på åpen gate av sine biologiske barn!

Mamma Mia! For et bryllup!

I fjor var jeg gjest i et storslagent midtsommer-bryllup. I likhet med Mamma Mia hadde bruden sørget for at hele «farsgalleriet» stilte opp: Den biologiske faren førte sin skjønne datter til alters. Den nye stefaren var selvskreven gjest. I tillegg stilte brudens første stefar opp som chef på kjøkkenet, mens brudens andre stefar ble lurt inn sideveien som hjelpemann i baren. Ut i den lyse sommernatten hygget alle fedrene seg, sammen med brudeparet, brudens mor og gjestene til tonene fra Mamma Mia.

Det er slik det skal gjøres  😎

mammamia3

Meryl Streep som brudens mor i filmen Mamma Mia! basert på musikalen av samme navn.

Reklame

Rimi, russebuss og friår

Far og sønn snakker om hva sønnen skal gjøre etter videregående. Faren registrerer at mye har forandret seg siden han selv var russ. Kanskje det ikke bare er alder som skiller far og sønn? Det kan også være kulturforskjeller…

talk1– Det står i avisa at færre unge velger militæret. DU skal søke militæret, ikke sant?
– Nei
– Hva har du tenkt å gjøre når du blir ferdig med videregående da?
– Blir vel friår, tenker jeg
– Friår?! Mener du at du bare skal gå hjemme og slenge?
– Ja, jobbe litt, – også reise litt… Gjøre det jeg har lyst til.
– Hva har du tenkt å jobbe med da?
– Jobbe på Rimi. Det er kjempegodt betalt.
– Hva skal de andre gjøre for noe da?
– De skal ta friår de også
– Hæ?! Skal de også jobbe på Rimi?
– Ja det er vanlig det nå. Mange gjør det.
– Jammen, hvis du ikke har noe bedre å gjøre, kan du vel like gjerne søke til militæret. Da lærer du noe du kan ha nytte av senere i livet. Jeg var i tungtransporten, jeg – og fikk opplæring på lastebil og buss. Det kan komme til nytte en dag…
– Nei, jeg vil ikke i militæret. Jeg vil ha fri.
– Fri fra hva da? Du jobber da ikke SÅ hardt med skolen akkurat. Og karakterene er jo ikke noe å skrive hjem om, da!
– Jeg er SLITEN. Jeg vil ha fri når jeg er ferdig med skolen.
– Jammen, tenk da. Hvis du ikke får så gode karakterer og bare har gått hjemme og daffet, så må du kanskje jobbe på Rimi resten av livet! Du skulle ikke prøve å søke deg inn på noe praktisk, da? Så får du en ordentlig jobb!
– Pøh! – Kommer ikke på tale!
– Det var ingen som kunne ta friår da JEG var ung!

Mor blander seg inn i samtalen:

–  Det er sant som han sier. Det er vanlig med friår nå. Han må få lov til det.

Sønnen – spøkefullt:

– Ja, hør! Det er DU som er gammel. Det er annerledes nå enn det var i gamle dager. Dessuten så bodde du på landet!

Far forstår at et er en generasjonskløft mellom ham og sønnen.

– Du, forresten, fattern. Jeg skal på russebussmøte nå, jeg.

Far lener seg fremover og blir ivrig

– Har dere funnet noen god buss? Jeg ville valgt en gammel Volvo B58 med VBK-karosseri. Det er en enkel og grei doning!
– Vi snakker ikke om bussmerker.
Dere må aldri finne på å kjøpe en gammel bybuss med luftfjæring!
– Hva snakker du om?
– Altså luftfjæring er rådyrt å reparere, og biltilsynet er dritstrenge med å sjekke akkurat det.
– Vi snakker ikke om busser på den måten.
– Jammen, hva snakker dere om på russebussmøtene da, da?
– Vi snakker om hvilket tema vi skal velge, og kartlegge hvilke busser som har fått premier og sånn.

Mor blander seg inn – IGJEN.

– I dag må alle russebussene lage sin egen låt og så må de få sydd egne antrekk som matcher temaet på bussen. Det er DET som er viktig, da. Har du ikke skjønt det heller?
– Hmpf… Dere kan vel ikke kjøpe en buss uten at dere har gått over det tekniske. Dere MÅ jo det? Ellers risikerer dere å sitte med skjegget i postkassa på syttende mai.
– Slapp’a! Er det noe som må fikses på bussen, så fikser vi det. Det er ikke noe stress!

Far, med plirende øyne:

– O-k-e-e-e-y? Hvor hadde dere tenkt å få penger fra, da – om jeg tør spørre?

Vi skal jobbe på Rimi 🙂

Budstikka.no (03.02.2014): Militæret, nei takk!

Hva er best? Vett eller vest?

sandspollen4 skammel4I år kan ingen klage på båtsesongen. Knallsommer med mye sol, deilige badetemperaturer og klart vann. Det eneste man kunne ønsket seg var flere dager på sjøen.

I år var min sønns første år som lovlig kaptein. Han og kameraten tok båtførersertifikatet i fjor, og i år har ungdommene vært på turer i nærområdet. Før sesongen terpet jeg på hva han må gjøre i tilfelle «mann over bord». Jeg stoler på sønnen min. Kartplotteren sladrer for øvrig om hvor de pleier å gå: Plukke opp venner – kiosken på marinaen – deretter ankre opp i en vik for å bade.

Dødsulykkene til sjøs er et skår i båtgleden

Alle redningsvestene våre ligger på en hylle innerst i baugen på båten. Det er ingen av ungdommene som tar på seg vest en fin sommerdag. Selv bruker jeg vest bare i spesielle situasjoner, som regel  forbundet med fiske i ruskevær. Det er i det hele tatt et sjeldent syn å se voksne personer med vest på seg i motorbåt.

Nesten alle de forulykkede på sjøen kunne sannsynligvis vært reddet hvis de hadde brukt redningsvest. Dette er bakgrunnen for at det vurderes å innføre påbud om å ha på seg redningsvest i åpne fritidsbåter under fart. Strengt talt burde et påbud også gjelde når man ligger stille i tilfelle noen renner deg i senk.

Jeg ønsker virkelig at vi får ned dødstallene på sjøen, – men er usikker på om et påbud vil hjelpe.

Med et nytt påbud vil politiet bøtelegge familien Hansen fordi ingen brukte redningsvest da de flyttet båten for å ankre opp på andre siden av bukta. Gamle Syvertsen blir også stanset for å dorge etter makrell gjennom sundet i 3 knop uten redningsvest. Ungdommene som «drar på» med full gass gjennom skjærgården med «loppa» si, etter fest grytidlig en søndag morgen, bryr seg døyten om å ha på seg vester. Politibåten er ikke ute på denne tiden! Dessuten kan det være rus med i bildet, også.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg, som pappa, ville følt meg tryggere dersom jeg visste at ungdommene hadde på seg redningsvester. Men i valget mellom vest eller vett, har jeg overført så mye vett som det er mulig å overføre fra far til sønn. Jeg synes det riktig å begynne med vett. Så får politikerne bruke opplagstiden til å bestemme seg for om det blir et påbud om redningsvest eller ei.

Med dette sier jeg takk for båtsesongen 2013  🙂

Bleieskiftarbeideren

Hva er det folk snakker med kollegene sine om, – bortsett fra jobb? Barna sine, selvfølgelig!

lano1

Når mine yngre kolleger prater om småbarna sine, så veksles det replikker om leggetids-prosedyrer, påkledning, spising, trass, bleieskift og pottetrening. Jeg hiver meg lystelig inn i disse samtalene – helt selvfølgelig. Hvorfor skulle ikke jeg slutte meg til slike samtaler? Jeg har mye erfaring og mange gode meninger om dette. Men etter er par minutter får jeg ofte en snikende følelse av å være «conversation crasher». Mine kollegers forundrede og olme blikk sier:

Hva vet vel du om dette? Det var lenge siden du hadde bleiebarn!

Jeg? – tenker jeg. Det er ingen av dere som skifter bleier raskere enn meg! Det kreves godt håndlag for å skifte bleie raskt og skånsomt. Derfor fikk jeg den oppgaven hjemme.

Jeg var også «badesjef». Barna mine forteller at de ennå har gode minner om da vi brukte hjulvisp i badekaret for å lage julenisseskjegg og pønkersveis av såpeskum, – med flytende Lano selvfølgelig. De husker også at jeg fraktet dem på skuldrene og løp en omvei fra badet til barnerommet, – ut i hagen og rundt huset et par elleville ganger, før myk landing i barnesengen. En herlig tid!

Barn er også et naturlig samtaleemne når jeg prater over gjerdet med vår hyggelige nabo – damen i huset ved siden av. For noen år siden pratet vi om pottetrening. Jeg fortalte om mitt yngste barn, – og hun fortalte om pottetreningen med sine to sønner. De er like gamle som meg selv, og i dag velkjente personligheter i næringslivet. Uansett hvor mye jeg forsøkte, greidde jeg aldri å få inn de riktige bildene på netthinnen!

Nå er jeg altså blitt likedan selv! Når mine yngre kolleger prater om småbarna sine, prater jeg om mine barn som om de fremdeles var små, til tross for at de i dag kjører bil og stemmer i Stortingsvalget. Jeg kan jo forstå at mine kolleger heller ikke greier å få opp riktige bilder på netthinnen. Men for en mann i min alder føles tiden fra barna mine var små, som ett pust. Det har sannelig vært noen raske tiår!

Jeg er ikke lenger småbarnsfar. Om noen år dukker det kanskje opp nye roller? La meg begrave bleieskiftarbeider-karrieren min med følgende bleieskiftarbeider-historie:

Når familien var ute på tur, brukte vi å skifte bleie i bagasjerommet på bilen. Det fungerte kjempefint. I bagasjerommet lå det alltid reservebleier. Jeg hadde grei arbeidshøyde, og barnet var beskyttet mot vær, vind og innsyn. Dessuten tok jobben bare noen sekunder.

En høstkveld vi var inne i en forretning, oppstod det et behov for bleieskift på min sønn. Jeg tok ham i armene og bar ham med bestemte skritt ut til bilen, åpnet bagasjelokket og skulle akkurat til å legge den lille gutten ned i bagasjerommet, da han utbrøt med høy og klokkeklar stemme:

Nei, pappa! Nei! – Ikke bagasjerommet nå igjen!

Jeg glemmer aldri blikkene jeg fikk fra forbipasserende mennesker 😯

spooky1

Med to hender på rattet

«To hender på rattet» er et herlig uttrykk! Ti-på-to-grepet gir nemlig et optimalt grunnlag for å takle alle hendelser som måtte oppstå. I overført betydning betyr også «to hender på rattet» å ta styring over livet sitt. Det er spesielt viktig for unge som er på vei inn i voksenlivet.

drive1

Jeg elsker å være kjøreinstruktør for barna mine. Jeg føler at jeg, – som har kjørt både tunge og lette kjøretøy, – tilbrakt mange mil på veien og opplevd mange merkelige situasjoner, har mye å lære bort. Og ikke minst: – Jeg har jo selv begått mange feil!

Opprinnelig var formålet med øvelseskjøringen å spare penger. Mitt eldste barn tok førerkort med et minimum av kjøreskoletimer på grunn av alle timene hun har vært på veien med faren sin. I følge mine beregninger har vi hittil spart et femsifret beløp. Men når jeg dividerer besparelsen på antall timer vi har øvelseskjørt, blir timeprisen svært lav. Jeg innser at formålet med øvelseskjøringen er mer enn å spare penger.

Bilkjøring og livsvisdom

Selv om trafikkopplæring er viktig, så vet jeg at unge mennesker kommer til å møte større utfordringer enn trafikk når de tar steget inn i voksenlivet. Jeg lurer ofte på om barna mine vil greie å oppfatte eventuelle faresignaler, bremse og styre unna i tide. Vil de greie å rette opp hvis de får en skrens inn i livets faresone?

Jeg husker godt da jeg selv ble gammel nok til å kjøre bil. Mine oppvekstkår var ikke så mye å skryte av. Derfor var det en ubeskrivelig følelse å kunne legge to hender på rattet og dra avgårde uten å se seg tilbake. Selv tok jeg et viktig valg for resten av livet: Holde to hender på rattet. Når du beveger deg ut i den store verden med livets skyggeside på netthinnen, kan du lett havne i grøfta hvis du ikke holder et godt grep på rattet. I god fart kan nemlig rattet bli slått brutalt ut av hendene dine hvis du skulle treffe en liten stein i veien på et ubeleilig tidspunkt, for eksempel i en kurve.

Nå er mine egne barn i ferd med å bli voksne og selvstendige. De har ingen assosiasjoner om  livets skyggeside, og synes det er «kleint» å snakke om slike ting. Jeg kjenner min besøkelsestid. Jeg er fornøyd med å få de til å beherske bilkjøring og tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper om hvordan de skal opptre i trafikken.

Å takle trafikken handler om å oppfatte faresignaler, respektere skrevne og uskrevne regler og innrette seg best mulig. Er du for ettergivende, blir du utnyttet. Er du for pågående, får du uvenner. Er du for uforsiktig kan du bukke under. Med andre ord er trafikken på mange måter et bilde av selve livet.

Det er her jeg får min lønn som pappa og ledsager i hundre timer på tomannshånd i den lille Hondaen med L-skilt på bakluka: Det er ikke sikkert de unge er klar over det, men jeg har lurt inn litt livsvisdom i trafikkundervisningen. For på veien har vi hatt mye tid til å prate om alt mellom himmel og jord.

Det er derfor godt å se at mitt eldste barn, som har flyttet ut i den store verden, holder to hender i et solid «ti-på-to grep» på rattet når hun kjører avgårde. Yngstemann, som fremdeles er under opplæring, får av og til følgende myndige påminnelse:

To hender på rattet, gutt! 🙂

Travellin’ light

Å være på reise uten å drasse på tung bagasje gir ikke bare en deilig følelse av frihet, men også en smak av uansvarlighet.

Jeg liker å reise. Jeg er overbevist om at jo mer man reiser, jo mer nyter man det. Den gode følelsen man får når man reiser, er vanskelig å beskrive, men ordet «frihet» dekker ganske godt! Den ekstremt gode reisefølelsen får man imidlertid dersom man reiser uten bagasje.  Cliff Richard beskriver dette godt i den gode, gamle sangen «Travellin’ light».

Got no bags and baggage to slow me down. I’m travellin’ so fast my feet ain’t touchin’ the ground.


Det er søndag ettermiddag og jeg reiser alene på vei hjem fra Colchester i England. Jeg følger samme rute som jeg ankom en dag tidligere, da sammen med min datter og to uhåndterlige beist av noen kofferter, samt diverse håndvesker. Min datter, som begynner på en treårig collegeutdannelse, behøvde all bagasjekapasitet til flyttelasset sitt. Turen fra London til Colchester tar vanligvis bare litt over en time, men i helgen er det satt inn busser på en del av strekningen, så reisetiden er fordoblet. Dette medførte at bagasjen flere ganger måtte løftes opp og ned et uendelig antall bratte steintrapper, slepes gjennom trange jernporter og over ulendte, midlertidig anlagte stier. Jeg ble skikkelig svett i trøya og fikk verkende rygg.

Men nå er heldigvis alt pikkpakket på plass i hybelen, og fordi all felles bagasjekapasitet ble brukt til dette flyttelasset, kan hjemturen skje uten bagasje, – det vil si – kun med en lett skulderveske med t-skjorten jeg hadde på i går, og to pizzarundstykker – en gave fra min datter som ante at pappaens blodsukker nærmet seg nedre grense.

Toget farer forbi et utrolig vakkert Essex-landskap. Det er sensommer og jeg ser konturer av et slott med flere tårn langs åsen, åpne jorder, engelske country cottages i naturstein, gamle, intakte steinmurer, hester på et jorde og masse flotte eiketrær.  Vi ankommer Whitham rett fra jordene. Toget tømmes og går over i busser. Den første bussen kan kun ta med passasjerer uten bagasje – det vil si meg, og en håndfull andre passasjerer.  Et dugnadsteam av gule vester hjelper til så alle kommer på riktig buss, alt i en hyggelig tone, «this way, sir!»

No comb and no toothbrush, I’ve got nothing to haul. I’m carryin’ only a pocket full of Dreams, a heart full of Love – and they weigh nothing at all.

Det er søndag ettermiddag og rolig langs den lille byen der sjåføren må ratte oss rundt i villastrøket for å komme ut på den lille hovedveien som leder til motorveien. Her kommer vi tettere inn på folkene som bor der. Fine hus, gamle hus, nye hus, hus med en ny Bentley parkert ute til tross for at det er 3 garasjer der! Den gamle puben på hjørnet ser stengt ut, folketomt, – kun en gammel dame med skaut går langs landeveien som totalt mangler veiskulder.

Mens jeg slapper av og nyter følelsen av å reise uten bagasje slår det meg at det er noe syndig over dette. Det var jo ikke bare bagasjen jeg satte igjen i Colchester! Jeg dro min vei uten å ta med mitt eldste barn! Alle pappaer kan jo tenke seg den følelsen som stikker i brystet i det man skulle glemme å ta med et barn, og nå kjenner jeg faktisk en følelse av «dårlig far»! Jeg forlot min datter ved en bussholdeplass utenfor et Tesco supermarked! Etter en rask farvelklem, bar hun med seg handleposene sine inn på bussen tilbake til campus. Selv slentret jeg ledig og lett over gaten og tok bussen til stasjonen der jeg akkurat rakk toget som sto klar på perrongen.

Herregud, hun fyller jo snart 19!

Bussen har kommet ut på A12 og jeg tenkte å smake på ett av de medbrakte pizzarundstykkene, men det smaker grusomt, så jeg må pakke det ned igjen. Det lukter forresten litt muggent nede i den lille skulderveska. Er det skjorta eller sokkene fra i går? Nei det er nok lunsjen…

Vi tar av fra motorveien inn på en landevei. Litt mer trafikk på veien i det vi ankommer stasjonen i den lille byen Billericay. Hele perrongområdet ligger nedsenket fra stasjonen. Alt er kledt med teglstein og noen pastellblå malte flater – som hentet ut fra et bilde fra 1961. På perrongen står det en kortvokst kar med sixpence og selger aviser og sjokolade under en markise. Om The Shadows hadde kommet ned trappa akkurat nå, – pakket ut gitarer og slagverk, og begynt å spille på perrongen, – så ville bildet vært perfekt!

Jeg kjøper en dobbel Snickers for å justere blodsukkeret, og tenker at det er hyggelig å handle av et menneske, og ikke behøve å klundre med en av disse evindelige automatene! Pizzarundstykkene havner diskret i en søppelkasse. Toget til London ankommer, og jeg tar plass ved siden av en ung kar som hviler hodet mot en enorm koffert. Jeg liker ikke å sitte på et fullt tog med setene mot hverandre, men heldigvis kunne jeg la blikket liste seg forbi min sovende reisekamerat og ut av vinduet.

Drasser vi på for mye bagasje? Som alle vet, er jo selve livet en lang reise. I likhet med mange andre har jeg greid å fange opp ganske mye bagasje på ferden, men i det sjelen forlater kroppen må jo all bagasjen settes igjen. Hvorfor samler jeg bagasje i stedet for å bruke tiden til å bli en bedre pappa og ektefelle?

Like etter at vi har passert OL-arenaen ruller toget inn på Liverpool Street Station i London. Dette må være en av Londons fineste stasjoner, beliggende i bydelen City. Har du litt tid, er det fint å spasere litt rundt her, spesielt på en søndag ettermiddag. Jeg følger i stedet det underjordiske gangveisystemet til Tuben. Circle Line til Kings Cross og Piccadelly Line videre til Heathrow. Har du tid, er tuben å foretrekke fremfor Heathrow Express fra Paddington. Tar du Tuben hele veien sparer du over £20, men det tar litt lengere tid – og har du mye bagasje, kan Tuben bli strevsomt i rushtiden. Denne søndagen er en av linjene ute av drift slik at vårt tog må ta med seg dobbelt så mye folk. Jepp, sild i tønne! Men jeg lener meg bare nonchalant inn mot bakveggen av toget, – for jeg reiser uten bagasje!

Vel fremme på Starbucks i avgangshallen på Heathrow’s Terminal 3 kan jeg fastslå at det var 4 timer siden jeg forlot min datter. Selvfølgelig måtte det være utvidet håndbagasjekontroll i Security akkurat i dag, da! En ubarbert mann i femtiårene i t-skjorte og slitte olabukser er i utgangspunktet nokså mistenkelig. At han bærer skittentøyet sitt i skuldervesken sammen med mystiske pizzabrødsmuler gjør ham ikke mindre mistenkelig. Mozarella-sandwichen fra Starbuck’s smaker ikke så verst og jeg innser at dette faktisk er dagens middag. Den jumbo-sizede cappuccino’en er så stor at man kan nippe kaffe helt til innsjekkingen på SAS – hjem til min kjære kone. Og jeg kunne ikke være mer enig enn Cliff’ern når han synger:

Soon I’m gonna see that love look in her eyes. I’m a hoot and a holler away from paradise. – Travellin’ light, Travellin’ light…

I pappas hjulspor

Det er ikke pappaer som er flinkest til å fortelle barna sine om biene og blomstene, men de er veldig flink til å fortelle om faren ved å ligge i dødvinkelen på et vogntog!

Vi er ute og kjører med L-skilt – min datter på 18 bak rattet og jeg i passasjersetet. Takk til alle som har ligget tålmodig bak en sort, bulkete Honda Civic med L-skilt på bakluka og wunderbaum i speilet. Min tid som aktiv kjørelærer er snart over for denne gang. Nå fyller jeg plassen i passasjersetet bare fordi oppkjøringen må vente til etter sommerferien. Snart er mitt eldste barn i stand til å ratte seg rundt i verden på egen hånd!

Jobben som kjørelærer har gått overraskende lett! Først har hun måttet venne seg til pedalene og greie å ha kontroll på bilen rundt på en parkeringsplass, deretter innøve se-teknikk og bruk av speiler, forstå vikepliktsituasjonene, samt passe på dødvinkler ved feltskifte og kryss.

Jeg tror kjøreopplæringen går lettere når den unge har gode holdninger vedrørende trafikk og sikkerhet. Dette dannes i tidlige ungdomsår ved at foreldrene er gode forbilder ute i trafikken og gjør tiden i trafikken så hyggelig som mulig. Utskjelling av medtrafikanter, banning, stress, uvøren omgang med regler og ego-kjøring er dårlige eksempler. Din oppførsel som pappa (eller mamma) går i arv til den som begynner å øvelseskjøre. Enten du liker det eller ikke, er det du som er forbildet når kjøreopplæringen begynner. Tenk på at opplæringen skjer i dine hjulspor, og de unges holdninger til bilkjøring og trafikk dannes tidligere enn man tror.

Den som begynner å kjøre, bør vite at det er få situasjoner i trafikken som er 100% riktig eller 100% galt, det meste ligger midt i mellom. Heller ikke du kjører 100% korrekt. Ingen blir 100% perfekt, men alle kan bli bedre. Det er bare å kjøre og legge flausene bak seg.

Alle gjør tabber i trafikken.

Jeg har opplevd å ha de beste samtalene med barna mine mens vi kjører bil. Vi har snakket om ting som har skjedd, om det som skal skje, det vi har gledet oss til, eller gruet oss til, – venner og familie. En sjåførpappa kan få med seg mye informasjon som han ikke ville greidd å fange opp hjemme. Når bilen fylles opp med ungdommer fra ett eller annet arrangement kan han sanse gruppedynamikken, hvem som er hot – og hvem som er not – hvem som har fått kjæreste, hvem som har begynt å drikke og røyke osv. I bilen får pappa også ta del i frustrasjoner, svik, skuffelser og sårede følelser. Men i pappas bil skal det herske god atmosfære fra det øyeblikket ett av barna hopper inn og stiller om radioen fra P1 «Alltid nyheter» til «Kanalen med Oslos heteste låter».

Her er en uttalelse fra min datter:

-Du pappa! Alle venninnene mine har hatt en alvorsprat med foreldrene sine om hva de må passe seg når de er ute på by’n og sånt, men det eneste du har lært meg er at (med mørk stemme) JEG ALDRI MÅ LIGGE I DØDVINKELEN PÅ ET VOGNTOG!

Jeg husker godt den tiden jeg selv lærte å kjøre bil med min pappa. En høy, sindig mann som gav et inntrykk av vennlig autoritet. Med det litt tynne håret bakover gredd med Brylcreem, satt han allerede i passasjersetet når jeg kom bort til Saab-en.  Han brukte å si:

– Jeg har koblet ut frihjulet, så det bare å starte opp! (Gammel-Saab-terminologi)

Saab-en krevde sin mann! Styringen var beinhard. Det var nesten umulig å vri på det store, tynne rattet mens hjulene sto helt stille. Rattgiret var slarkete og svampete, og krevde dyp konsentrasjon. Etter å ha fått spaken ut av det ene giret så gjaldt det å lirke den møysommelig inn i neste gir. Men V4-en brummet tøft når vi dro avgårde!

Vi kjørte ofte langt, så øvelseskjøringen skjedde over mange timer. Det var den gode praten som dominerte da, som nå.

-Du må regne med at alle medtrafikantene er idioter, men du må likevel behandle dem med respekt! Ikke stå på retten din hele tiden! Vær hensynsfull!

«My old Man» visste hva han snakket om. Med opptil 40 000 km bak rattet hvert år i privatbil lot han seg ikke hisse opp av bagateller. Han var hensynsfull mot alle, og kjørte aldri fort – men som han selv pleide å si – Radig.

Faren min er fremdeles mitt forbilde når det gjelder bilkjøring og jeg føler av og til at jeg fremdeles kjører i hans hjulspor. Jeg kommer dessverre til kort innenfor ett av de områdene han mestret best, nemlig det som kalles «temper control». Jeg jobber fortsatt stadig med saken. Jeg håper at jeg greier å overføre noen av hans holdninger og tips vedrørende bilkjøring og trafikk til mine barn – barnebarna som han dessverre aldri fikk oppleve.

🙂 Lurer på om det er noen hjulspor etter meg når min tid er over?