oslo

Fars dag oppover Lysakerelven

lysakerelven-1

Søndag var det farsdag, og far benyttet det korte dagslyset til vandre oppover Lysakerelven. Begge sider av elven er tilrettelagt for turgåere, med plattinger, rekkverk, trappetrinn og annet som letter marsjen. Det hender at stien deler seg. Pass på hvor du går! Det er mulig å forville seg på usikrede partier. Når det er sølete, er det lett å skli, – og du kan skli langt hvis det ikke er noe rekkverk, grener eller røtter der du er.

Apropos søle, så er det for tiden gummistøvle-føre nedenfor Grini Mølle. Jeg valgte turstøvler, og ble dekket av søle opp til knærne. Og Apropos Mølle. I riktig gamle dager lå det møller langs hele elven. På begge sider av elven finner du plansjer som forteller om de forskjellige kulturminnene. I det jeg sliter meg oppover en kneik full av søle, steiner og røtter tenker jeg på alle som i årenes løp må ha fraktet korn på kjerrer langs slike stier. For et slit!

Det er vakkert ved Bogstadvannet. Jeg ser at det begynner og mørkne. I stedet for å gå rundt vannet, velger jeg å bryte av ned mot Fossum idrettspark. Ved parken ringer jeg min elskede og spør om hun kan hente oss.

🙂 Det skulle da bare mangle! Det var jo tross alt farsdag, ikke sant?

lysakerelven-3
Turvei langs elven er godt merket. Her på Bærumssiden (Jar) følger du L1. På Oslosiden er det A1.

lysakerelven-11
Jarfossen, et lite badeparadis på varme sommerdager.

lysakerelven-13
Tunellen under Bærumsveien er bare et par år gammel. Tidligere måtte man gå en strabasiøs omvei for å krysse Bærumsveien.

lysakerelven-15
Veien videre gikk på Oslo-siden. Forsøkte å følge en sti helt nede ved elven i stedet for å gå langs boligene ved Lyseskrenten, men høy vannstand og to kortbente hunder gjorde passasjen usikker.

lysakerelven-17
Ivrige Hunder må gå i bånd. De har for mye sporinstinkt «i blodet» til å gå løs i skogen.

lysakerelven-19
Nasjonalromatikk i rene Tidemann-og-Gudestil.

lysakerelven-21
Lysakerelven er omtrent 7 kilometer lang. På en sølete dag som dette, tar turen ca. 2 timer en vei.

lysakerelven-89
Ved Grini Mølle åpner landskapet seg.

lysakerelven-91
Rolig høststemning ved Grini Mølle.

lysakerelven-93
Når noen ber så pent, skal jeg love å passe godt på hundene mine 🙂

lysakerelven-95
Målet er nådd. Bogstadvannet.

lysakerelven-97
Bogstadvannet med rester etter tømmerfløting og ærverdige Bogstad Gård på Oslo-siden.

lysakerelven-99
Markaidyll ved Fossum.

lysakerelven-map

Se på meg, da!

Det er skrevet så mye om hvordan utlendinger ser på oss nordmenn. Vår redsel for å møte blikket til folk vi ikke kjenner, og panikken for å måtte snakke med dem. Nylig hjemkommet fra en drøy uke i utlandet, tillater jeg meg å betrakte nordmenn uten å ha på meg «norskebriller».

street-life-1

-Ikke snakk til fremmede!

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det låter som noe mødrene sier til barna sine. Sikkert i beste mening. For ingen vet hvem den fremmede er. Man aner det verste. Best å være på den sikre siden.

Som voksen mann gjelder følgende regel:

-Ikke snakk til fremmede barn!

Barnet er i så fall oppdratt til ikke å svare. Kanskje løpe hjem og fortelle at en fremmed mann prøvde å få kontakt. Jeg ga samme beskjed til mine egne barn. Regelen gjelder selvfølgelig bare til fremmede. Det er ingen problemer å snakke med andre barns foreldre, naboer og øvrige voksne man kjenner i nærmiljøet.

-Bonjour, monsieur.

Jeg hørte den tynne stemmen til den lille franske gutten i det jeg passerte ham langs en avsidesliggende sykkelvei. Jeg snudde meg, svarte muntert «bonjour» og hilste med armen som om jeg så ham først nå, – en tanke forundret over at barnet snakket til en fremmed mann. Jeg har opplevd det samme inne i landsbyen også. Barn som hilser på meg etter at jeg har passert dem. For en norsk mann sømmer det seg ikke å ta kontakt med fremmede barn langs veien. Mens de franske barna oppdras til å hilse på voksne mennesker, – både kjente og fremmede. Å møte en voksen mann som ikke gir blikkontakt, og ikke hilser, er for dem et brudd på alminnelig folkeskikk.

Der har vi en kulturforskjell.

Jeg trekker inn barneoppdragelsen for å prøve å forstå kulturforskjellene, – ikke bare mellom Norge og Frankrike, men mellom Norge og den del av verden hvor det regnes som uhøflig å ignorere andre mennesker. Selv de du ikke kjenner.

Mens jeg vandrer gatelangs i Oslo, forsøker jeg å legge merke til hvem som ser andre mennesker i forbifarten. Ett sekund er nok. Gjerne gi et nikk når noen gir plass. I det urbane og flerkulturelle Oslo Sentrum er det heldigvis mange som ser hverandre og viser blikkontakt, men det er dessverre typisk norsk å ikke gjøre det.

Jeg tenker: Hvis du er ny i bydelen du bor i, er det kanskje mulig å gå i timevis uten at noen ser på deg? Ikke på bussen, ikke i matbutikken, ikke i trappeoppgangen eller heisen – ingen steder. Heller ikke når du finner setet ditt ved siden av noen på flyet for en tre-timers flytur.

Nordmenn har fått det prentet inn fra barnsben av. Vi skal ikke bry mennesker vi ikke kjenner. Farlig kan det være, også. Dermed deler vi verdens befolkning i to, – de vi kjenner og de vi ikke kjenner. Enten eller – ingen ting midt i mellom. De vi kjenner, overøser vi med oppmerksomhet. De vi ikke kjenner, unngår vi å få blikkontakt med. For da risikerer vi å måtte snakke med dem. Og hva i all verden skulle vi snakket om?

Tenk deg at noen kommer inn på toget like før dørene lukkes en regnværsdag, snur seg mot det norske paret ved siden av, og utbryter «For et uvær!» og ser ansiktene bli forvandlet til gråstein resten av turen.

-Snakket han til oss?

Ikke misforstå. Jeg er ingen ekstremt utadvendt person. Tvert i mot. Jeg hater folk som tror de kan komme seg opp og frem her i livet bare ved å bore øynene sine respektløst i alle og en hver, uten at det faller naturlig. Der jeg har mine røtter, sitter ikke menn og ser hverandre dypt inn i øynene ved kjøkkenbordet. Alle fester blikket utover skogen og snakker om jakt, fiske og biler. Det passer meg helt utmerket.

Jeg priser meg lykkelig over kulturforskjellene. Tenk om det var motsatt? Tenk om jeg måtte stotre meg frem i en fransk by uten at noen så meg. Hvor festlig ville det være?

😎 OK. Nok kritikk av nordmenn.  Nå tar jeg på meg «norskebrillene» igjen.

 

Valgets kval

Kjapt å bestille, kjapt å tilberede og kjapt å spise. Det er hurtigmat i et nøtteskall. Går det an å servere noe annet enn baconpølser innenfor dette utmerkede hurtigmatkonseptet?

deli5

Jeg leste i Hegnar.no at hurtigmatkjeden Deli de Luca går med store underskudd. Det har de gjort siden de startet opp i 2007. Norgesgruppen, som eier butikkene, forklarer underskuddet med endringer i Nordmenns kjøpevaner. Min teori er at deli-butikkene faller mellom to stoler.

Jeg liker at noen prøver å dreie hurtigmat mot noe annet enn frityr og pølser. Men hver uke, nedover en av Oslos beste handlegater på vei til franskundervisning, går jeg rett forbi Deli de Luca, selv om magen knurrer av sult. Det vil si, jeg går ikke rett forbi. Jeg skotter alltid inn gjennom døren. Stort, rommelig lokale. Mye å velge blant. Trendy og hyggelig. Men, jeg vandrer videre. For lenger ned i samme gate ligger nemlig Narvesen, eid av Reitangruppen.

«Du er jammen glad i baconpølser!»

Den høylytte kommentaren fra ekspeditøren er en vennlig anerkjennelse til en av stamkundene. Takk! Jeg synes det er hyggelig å bli gjenkjent, men akkurat nå følte jeg at kommentaren var litt pinlig. Samtidig som en av mine kursvenninner stiger inn av døren. Det er ingen klasse over menn som gomler baconpølser – attpåtil regelmessig!

Gi meg oversikt over utvalget – kjapt!

Deli de Luca er OK. Jeg har vært der noen ganger. De første gangene sammen med min voksne datter. Hun vet hva hun skal ha, – og finner noe til den gamle faren sin også. Det er et vell av valgmuligheter, og alt ser bedre ut enn pølser og hamburgere. Men jeg synes det blir for mye å velge mellom. Jeg greier ikke å kartlegge hva de har innenfor den tiden jeg har tilgjengelig. En dag skal jeg ta meg ordentlig tid, slik et jeg kan skaffe meg oversikt, – men det har aldri blitt noe av.

Hvis noen spør om jeg behøver hjelp, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg vil ha noe mer avansert enn pølse som ikke er «junk food». Det blir umulig å forklare, så jeg peker mot noe som ligner rundstykke med ost og kjøtt. I det jeg med en rutinert mine gjør meg klar til å betale, setter ekspeditøren maten inn i en ovn. Jeg hadde selvfølgelig ingen anelse om at retten skulle varmes opp først. Der står jeg, som en dinosaurus i en deli-butikk, og mumler innsiktsfullt:

«Hm, … Åh, ja! den skal varmes opp, – ja!»

Hos Narvesen, derimot, ligger baconpølsene ferdig «lined» opp på grillen sammen med burgerrollere. Jeg kan derfor med egne øyne verifisere at pølsene er klare til servering før jeg bestiller. Genialt! Og best er den pølsa som har ligget lengst på grillen. Det er den jeg får. Her er det WYSIWYG som gjelder! – What You See Is What You Get.

Kanskje Deli de Luca er for komplisert og sofistikert for sånne som meg, som har kommet litte grann opp i årene? Paradoksalt nok ønsker jeg hurtigmatkjeder som Deli de Luca velkomne, men hvis det tar for lang tid å gjøre seg kjent med vareutvalget, fungerer det ikke som hurtigmat. Ikke for meg. Sånn mat kjøper jeg heller på kaféen der jeg kan bestille av en vennlig servitør. Jeg vet om gode kafeer i Oslo der du får maten ganske raskt og kan betale fort hvis du har det travelt.

Hurtigmatkjeden Subway ligger på andre siden av gaten. Jeg har i mange år anbefalt dem som et sunt alternativ innen hurtigmatkjeder i hurtigmatkjedenes Mekka – USA. Konseptet er ikke ulikt Deli de Luca. Du går langs disken og spesifiserer hvordan du vil ha laget baguetten din. Jeg brukte litt tid den første gangen, fordi hver eneste lille detalj må spesifiseres. Det finnes nemlig ingen default-verdier for uvitende kunder, – og «whatever» regnes ikke som gyldig svar. Men har du først har tatt bryderiet med å lære deg hvordan du bestiller din egen Turkey Club Sandwich, fungerte alt som smurt.

I dag er det flere år siden sist jeg besøkte en Subway. Jeg skal innrømme at jeg aldri har tatt meg tid til å gå inn i Subway’en jeg passerer ukentlig. Jeg orker ikke lære meg å gå gjennom bestillingsrutinene en gang til.

Alle vet at baconpølse er fy-mat

Baconpølser tetter igjen pulsårene dine og gir deg badering rundt magen. Men ingen hurtigmatretter greier å oppfylle hurtigmatkonseptet bedre – du bestiller kjapt, du får pølsa i hånda kjapt og du spiser den kjapt. Den smaker OK og stiller sulten i tre hele timer.

Hvis noen ønsker å lage et nytt hurtigmatkonsept i Norge, er det baconpølsa de skal danke ut, – ikke kafeene. Deli-butikkene havner midt i mellom. Når det etableres deli-butikker i urbane strøk, henvender de seg til folk som er vant til å gå på kafé, eller som meg, spiser baconpølser. Jeg tror deli-butikkene ville hatt bedre muligheter på steder uten gode kafeer – og kafékultur.

Den største oppgaven blir å finne en rett som ikke er «junk food» men som likevel oppfyller kravene til hurtighet.

🙂 … og som kan gi den gamle baconpølsa real konkurranse!

bacon-polse

Jeg bestreber meg på kun å vise egne bilder i bloggen. Det ga meg en unnskyldning til å kjøpe en baconpølse – som dokumentasjon 🙂 Baconpølse fungerer godt til sjøs også, selv om slik mat burde vært kastet ut til måkene!

Hegnar.no (18.07.2014): Krisetall for Deli De Luca – blodrødt i syv strake år

Oslos flotteste side

Vi snakker selvfølgelig om sjøsiden. Ikke bare selve byen, men også den nære skjærgården utenfor.

oslo5

En vanlig søndags ettermiddag. Ikke veldig flott vær, men rolig sjø. Jeg tar en rolig båttur rundt i Oslos skjærgård. «Stena Saga» ankommer byen samtidig med meg. Jeg skimter den mellom øyene mens jeg går på utsiden. Det er ingen tvil om at passasjerene på danskebåten får se Oslos flotteste side når de legger til ved Vippetangen.

Vil du se Oslos flotteste side, uten å reise til Danmark først, – eller anskaffe båt, – kan du ta en tur med Oslofergene. De tar samme betalingsmidler som Oslos røde busser. Det er kort mellom stoppestedene, og du er ute ved øyene på et øyeblikk. Noe av det fineste med øyene er at besøkende slipper å se inngjerdede strender og skilt som forteller om «Privat eiendom» og «Adgang forbudt». Det gjelder også vi som kommer med fritidsbåter. Sjøen er for alle! – Selv i havnebassenget.

🙂  Kom ombord å se Oslo fra sjøsiden!

Barcode-rekken - blårussens monument og spennende arkitektur.

Barcode-rekken – blårussens monument og spennende arkitektur.

Stena Saga har lagt til kai. Havnelageret i bakgrunnen.

Stena Saga har lagt til kai. Havnelageret i bakgrunnen.

Bleikøya. Tenk å ha det så fint bare 1 km unna Vippetangen!

Bleikøya. Tenk å ha det så fint bare 1 km unna Vippetangen (med båt)!

Denne nisen slo følge med meg utover. Gjorde luftige hopp (før jeg fant kameraet).

Denne delfinen slo følge med meg utover. Gjorde luftige hopp ( -før jeg fant kameraet).

Landemerke

Landemerke

Fra styrhuset.

Fra styrhuset.

Med litt televinkel ser det ut som om hyttene på Lindøya ligger rett foran rådhuset.

Med litt televinkel ser det ut som om hyttene på Lindøya ligger rett foran rådhuset.

Du kan bruke Ruter-kortet (busskortet) ditt på Oslo-fergene. Du trenger ikke fortelle hvor du skal ;-)

Du kan bruke Ruter-kortet (busskortet) ditt på Oslo-fergene. – Og du trenger ikke fortelle hvor du skal 😉

På Bærumssiden møter vi denne svanen i rolig seilas.

På Bærumssiden møter vi denne svanen i fredelig seilas.

Epleslang og kjølhaling

Plutselig er Oslo midt oppe i ransbølge! iPhones er i skuddet som aldri før! Det er tydeligvis ranernes favoritt. Viser du frem iPhone’n din på et offentlig sted, kan du utsette deg for ransfare!

findme3

Ikke vet jeg hva en brukt mobiltelefon kan selges for på Finn.no, men det er nok til å holde ranerne i aktivitet. En stjålet mobiltelefon innbringer vel omtrent like mye som en stjålet sykkel. Problemet med mobiltelefoner er at de stjeles fra personer som holder de mot kroppen. Sykler stjeler man mens eierne befinner seg et annet sted. Det ene er et ran – det andre et tyveri. Ran er en mye mer alvorlig, både å utføre og bli utsatt for. Ran ender lett opp med alvorlige hodeskader, stikkskader og død.

iPhone-tyvene har hastverk

Ranerne er spesielt ute etter iPhones. Hvorfor denne interessen har blusset opp akkurat nå, er litt uviss, – men jeg tror det kan ha en sammenheng med det nyeste operativsystemet «iOS7». Med siste programversjon kan ingen resette mobilen uten å kjenne til koden. Dermed vil etterspørselen etter sjålne iPhones forsvinne. Ranerne vet dette, og smir mens jernet er varmt! Har du en nyere iPhone bør du oppgradere så fort som mulig.

Men, har du sperret telefonen, er jeg usikker på om det er klokt å rope til raneren at telefonen din er sperret. Da kan det hende du får en kniv på strupen og blir tvunget til å oppgi koden.

Unge ranere

Noe som gir politiet hodepine om dagen, er at mobilranerne er under 18 år. Politiet kan lite gjøre, annet enn å kjøre de hjem og kontakte Barnevernet som følger opp med kommunens ungdomsteam. Ranerne er ute på gata igjen på null komma svisj. De unge ranerne, som er omtalt i den seneste ransbølgen, skal visstnok være 16-18 år og komme fra hjem med utenlandsk opprinnelse. De frykter ikke sine foresatte, like lite som de frykter Barnevernet og Konfliktrådet.

Det som virkelig bekymrer meg med så unge ranere, er at en 16-åring er like sterk som en voksen mann, men mangler en voksen manns vett. Under stress, frykt og impuls, – kan 16-åringen derfor lett gjøre seg til drapsmann.

Ungdomsstraff?

Vår nye justisminister Anders Anundsen (FrP) har uttalt til Aftenposten at den såkalte ungdomsstraffen som ble vedtatt av den rød-grønne regjeringen for et par år siden skal innføres over hele landet fra 2014. Hittil har den vært gjennomført som en prøveordning i Telemark og Sør-Trøndelag. Ett av formålene er i følge justisministeren å få gjerningsmennene ut av sirkulasjon. De skal møte sine ofre og få begrenset sin bevegelsesfrihet og sosiale liv en stund.

Vil dette fungere, tro?

I Oslo er det noen få verstinger som får herje nokså fritt på grunn av at det mangler lovhjemmel for å fengsle dem på grunn av sin unge alder. Jeg tror ikke den nye ungdomsstraffen vil ha noen særlig virkning på akkurat disse lovbryterne. I forsøksfylket Telemark har de nemlig prøvd opplegget på to unge lovbrytere. Den ene personen har akkurat gjennomført opplegget, mens den andre personen ikke var motivert, og kunne dermed fortsette å utføre flere alvorlige lovbrudd. Vanlige folk vil karakterisere dette som et totalt mislykket prosjekt, men sosionomen som har vært ansvarlig for opplegget, uttaler til NRK Telemark at han er fornøyd.

Eget opplegg for verstinger?

Jeg er dessverre redd for at ungdomsstraffen slik det er tenkt, ikke får noen avskrekkende effekt på de aller verste ungdomsforbryterne, – de som ikke er motivert til å samarbeide med pedagoger og sosionomer. Selv om ungdomsstraffen omfatter mulighet til å benytte ungdomsfengsel for å beskytte samfunnet, er jeg redd for at denne utveien sitter så langt inne at den ikke kommer til å bli benyttet i praksis. Prinsippet blir vel som i dag: Først silkehansker, så litt mer silkehansker…

I gamle dager kunne skoletrette 16-åringer mønstre på en båt å dra til sjøs. Om bord på båten vil de være underkastet kapteinens kommando. Mellom gutta rådet det en rangordning der førstereisguttene hadde lavest status. Det handlet om å vise respekt for de som var eldre enn deg. Du måtte passe vaktene dine og oppføre deg som folk. Gjorde du ikke det, ble du straffet – offisielt, eller uoffisielt. Men jeg tror også at mange 16-åringer med hjemlengsel og kjærlighetssorg ble trøstet av de som hadde vært ute mange ganger før. Av og til er livets harde skole bedre enn andre lover.

Hvor utøves livets harde skole i dag? I militæret? På gata? I kretsfengselet?

På seilskutetiden for 200 år siden, var kjølhaling en anvendt avstraffelsesmetode. Det var kapteinen som beordret kjølhalingen som besto i å trekke kandidaten med tau fra den ene skipssiden til den andre. Skrekkslagen ble vedkommende trukket naken rundt undersiden av skroget. Det var nok et sørgelig syn når vedkommende, opprevet av ruer og skjell, ble trukket over ripa. Alle visste at straffen ikke måtte overskride tre minutter, ellers kunne mannen dø.

I helgen var jeg i et lite middagsselskap der vi snakket om ungdomsranene. I den sammenhengen dukket begrepet kjølhaling opp. Jeg lurer på hvorfor?  😉

Eviva av Bergen praktiserte neppe kjølhaling!

Eviva av Bergen praktiserte neppe kjølhaling!

vg.no (28.10): Politiet i Oslo om epleslang

aftenposten.no (26.10.2013): Egen ungdomsstraff fra neste år

nrk.no/telemark (29.10.2013) Kun en har fullført ungdomsstraff