Vi følger med på tv-programmet «Grottenveien 1» der fire par skal pusse opp hver sin leilighet under samme tak. Serien går på TV2 utover våren. Vi elsker dette programmet!
Konseptet er ikke bare å vise hvordan parene mestrer de ulike byggetekniske utfordringene, men også hvordan parforholdet fungerer under det krevende arbeidet. Kjenner jeg konseptet rett, kommer nok produsenten til å legge forholdene til rette for at det kan oppstå saftige intriger også mellom husstandene.
I siste episode skal alle leilighetene auksjoneres bort. Den som tjener mest på salget vinner førstepremien.
Min bedre halvdel og jeg følger intenst med. Vi kjenner oss igjen i nesten alle situasjonene. Vi ser på hverandre og sier:
-Dette kunne vi ha vært med på!
Er det noen som kan oppussing, så er det oss! Sammen ordner vi planlegging, innkjøp, skraping, riving, snekring, støping, muring, grunning, maling og interiør. Resultatet blir førsteklasses. Vi har tretti års erfaring og utallige prosjekter bak oss.
Allerede etter første episode aner vi problemer i det ene parforholdet. Vår styrke er at vi kjenner hverandre så godt, og utfyller hverandre helt perfekt! Det er jeg som gjør alt det håndverksmessige, mens fruen er håndlanger, innkjøper og sjef for indretjenesten. Dette gjør at vi kan jobbe uhyre effektivt.
Best av alt: Når vi pusser opp på denne måten er mann-og-kone forholdet vårt sterkere enn noen sinne! Vi har stått veldig sammen når vi har kjørt oppussingsprosjekter. Det er hardt mens det står på, men i ettertid husker vi det som romantiske dager. Jeg tror det er dette som gjør at vi engasjerer oss så sterkt i «Grottenveien 1». Vi diskuterer selvsagt hva vi ville ha gjort hvis vi hadde vært ett av parene i TV-serien.
-Tror du ikke det ville blitt fint om vi gipset hele leiligheten, brukt lite listverk og laget en minimalistisk stil?, spør jeg.
-Hvorfor det?, sier kona mi, – og jeg aner at en liten uenighet bygger seg opp.
-Jo, fordi dette er små leiligheter som unge mennesker kjøper. De liker jo minimalistisk stil, prøver jeg.
-Nei, det tror jeg ikke, kvitrer det fra lenestolen. Jeg tror det ville bli fint med kraftige lister.
Jeg skifter fokus, – fremdeles besatt på tanken om å delta i neste serie av programmet.
-Vi bruker mesteparten av pengene på kjøkken og bad, ikke sant? Alle overflater gjør vi på billigste måte. Det er kjøkken og bad som teller?
-Nei, nei, helt uenig! Kjøkkenet kan være billig, det, men folk vil ha dyre hvitevarer. Dessuten må vi ha en-stavs parkett på gulvene. Det er jo ikke billig.
Jeg begynner å føle at illusjonene om å melde seg på til neste års serie av programmet langsomt toner ut. Folk skal slippe å se det hyggelige, middelaldrende ekteparet fra Lysaker krangle for åpen skjerm.
De gode og de slemme
I første episode av «Grottenveien 1» startet parene med å velge hvilken leilighet de ønsket å pusse opp. Det lå an til et slagsmål ettersom to par ønsket å flytte inn i samme leilighet. Så skjer det: Den ene fruen viser medmenneskelighet og lar det andre paret få leiligheten. Fruen i det andre paret viser ingen takknemlighet. Tvert i mot. Utenfor felleskapet lirer hun av seg noen «bitchy» fraser. Jeg er veldig glad for at det ikke er vi som skal bo vegg-i-vegg med henne de neste 10 ukene!
-Du hadde gitt deg med en gang, du?, kommer det anklagende fra lenestolen.
-Neida, jeg hadde overlatt alt til deg, jeg, kjære, sier jeg lavt.
Jeg vet selvfølgelig at min kone har helt rett! I egne øyne ville jeg ønsket å være snill og diplomatisk. Etter at produsenten hadde gjort seg ferdig med klippingen, ville jeg blitt fremstilt som en ynkelig taper, og motparten stemplet som «bad guy».
I Hollywood er det alltid de gode som vinner over de onde – gjerne med et forløsende «yippie-ka-yay, motherfucker!» (Bruce Willis). I reality-serier, derimot, er det de onde som trekker det lengste strået. Er det slik i virkeligheten også?
Vi får benke oss ned foran TV-en neste tirsdag og se!
La det være sagt! 