oksenøya

Hadde folk et bedre ganglag i 50-årene? Jeg har «studert» mannfolks ganglag anno 2014. Det er ikke for å mobbe noen. Men flere kunne nok med fordel tilbrakt mer tid til fots!

strand1

Søndag, lav sol og minusgrader, et par centimeter med nysnø. Ideelle forhold for en spasertur! Første mål er båthavnen ved Strand Restaurant på Høvik for å sjekke båt i opplag. Denne søndagen er den fineste siden november. Derfor er det mange andre som også går tur, – ikke bare hunden min og jeg. De fleste er enten par eller familier. Det er ikke de samme menneskene vi møter når vi er ute og går de øvrige ukedagene.

Jeg morer meg over å klassifisere typiske mannlige turgåere:

Først er det «sinnataggen». Hans positur er lik statuen med samme navn. Armene truende ut til siden. Han går nesten i passgang. Bena lett hjulbent. Nesten som en sumobryter klar til kamp. Byens utkastere går ofte slik, men noen av dem har faktisk så store biceps at de rett og slett ikke får armene inn til kroppen. De jeg møter på søndagstur, tynges ikke av muskler, for å si det sånn.

Deretter har vi «hælgjengeren» som går på hælene. Brystkassa er spent frem, skuldrene er senket, og armene henger ledig litt bakover. Hodet opp og frem. De som ofte går sånn, er formenn i borettslag eller viktige inspektører.

Til slutt vil jeg nevne «Frankenstein» som går med stive knær. Bena er som tømmerstokker. Gangen er bredbent, men av og til kan det virke som om bena svikter innover ved knærne. De som går sånn er ofte overvektige. Dette er derfor en vanlig gangart blant menn med grilldress på kjøpesentre.

Det finnes flere karakteristikker, og selvfølgelig alle de som går helt all right – uten særtrekk. Årsaken til at jeg trekker frem noen typiske gangarter, er, – at til tross for at de er svært utbredt, er de lite effektive hvis beina skal brukes som fremkomstmiddel. Mange av mine søndagsturgåere har nok ikke ambisjoner om å gå mer enn et par kilometer. De tenker ikke på beina sine som et fremkomstmiddel.

Hvem bruker beina som fremkomstmiddel?

Jeg har kikket på en del YouTube-filmer fra Nord-Koreanske gater og veier. Der har kun velstående mennesker råd til sykkel. Absolutt ingen privatbiler. Folk går – og det er artig å se hvordan de bruker beina effektivt som fremkomstmiddel. God armsving, lange steg og godt sig. Man kommer frem så raskt som mulig, med så lite krefter som mulig. Alle har et riktig godt ganglag!

I Norge tror jeg man finner godt ganglag hos mennesker som bruker kollektivtransport daglig, som enten er tvunget – eller selv velger – å gå en drøy etappe hver dag. For eksempel mellom Nasjonalteateret og Bislett. Går du effektivt, holder du nesten følge med trikken.

1958 Jeg har en del gamle bilder fra Oslo i 50-årene. Det er en fornøyelse å studere ganglaget på ulike mennesker. Siden privatbiler ikke var alminnelig utbredt, måtte folk gå mye mer. Og det kan man faktisk se på ganglaget. God armsving, lange steg, godt sig – de samme prinsipper som ligger til grunn for skigåing og svømming.

Ganglaget røper deg!

Jeg synes det er interessant å studere bildene fra 50-årene. Man kan se hvem de forskjellige menneskene er. Ikke bare på måten de er kledt på, men også på ganglaget. Herre i betydelig stilling? Bonde? Ung og usikker? Ung og fremadstormende? Bare vis meg hvordan du går!

Det sies at ganglaget ditt røper om du er en god elsker eller ikke. Tollerne ved Oslo Lufthavn kan bruke ganglaget for å finne ut om du prøver å skjule noe. Jeg tror ganglaget kan røpe sorg, angst, usikkerhet og bitterhet. Det kan helt sikkert røpe selvsikkerhet, munterhet og forelskelse.

Gå tur hver dag!

Jeg går søndagstur hver dag. Den lille dachsen min behøver sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg, derimot, trenger minst en time. Sånne som meg, som har stillesittende arbeid, er nødt til å bruke en del av fritiden på å gå!

Denne søndagen la hunden og jeg hjemturen innom kyststien fra Holtekilen til Oksenøya, innom det gamle flytårnet på Fornebu og hjem til Lysaker.

Jeg vet ikke hvor sunt det egentlig er å gå daglig. Ikke får du høy puls, og ikke blir du ordentlig svett. Min begrunnelse for å gå mye, er at jeg føler det er bra for både kropp og sjel. Jeg får orden på en del tanker mens jeg går. Jeg tror jeg ville ha vært en slemmere ektefelle, far og kollega om jeg ikke hadde gått så mye. Dessuten har jeg konstatert at folk som går mye, ofte blir svært gamle – og faktisk i stand til å nyte de siste årene.

Og så får man så fint ganglag, da 🙂

Plagsomme snøklumper både i bartene og på labbene!

Det er kjent at Bærum til tider har hatt sine østkantproblemer, – skjønt «østkanten» i Bærum ligger i de vestre regioner. Øst-vest-problematikken er igjen et tema etter at Budstikka avdekket urovekkende forskjeller mellom øst og vest i skolemålingene. Er det noen forskjell på Fornebu og Rykkinn?

Jeg vandrer gjennom Fornebu. Her bygges en hel by på den gamle hovedflyplassen. Alt er nytt og lekkert. Prisene likeså. Skal du kjøpe bolig her, må du enten ut med veldig høye summer, eller latterlige høye summer! Ikke så merkelig at mange av innbyggerne jeg møter, er rundt middagshøyden, som meg selv.

Med sine vakre parkanlegg og vannspeil minner Fornebu om Celebration, et Disney-prosjekt som etablerte et idealsamfunn kun for rike, snille, veloppdragne og vellykkede innbyggere. Hvis en omstreifer, som meg, hadde kommet labbende med to lurvete hunder, ville han blitt stoppet og tilsnakket av uniformerte og bevæpnede vektere.

Fornebu tilhører den østlige regionen av Bærum og grenser mot Oslo vest. Det er i dette området vi finner de rikeste innbyggerne i Bærum, hvor landets rikeste elite drar opp gjennomsnittet. Det er ingen grunn til å tro at Fornebu skal trekke ned gjennomsnittet når utbyggingene er ferdige og alle familiene har flyttet inn. Her er nemlig alle innflyttere. Tidligere bodde det bare harer og rådyr her.

Helt i andre enden av Bærum finner vi Rykkinn, som ble plassert på kartet etter massiv utbygging i et skogsholt på syttitallet. Boligene var billige, så unge familier hadde råd til å flytte rett inn. En ny by med mange unge familier og store ungdomskull førte til at Rykkinn fikk et dårlig rykte med ungdomsproblemer og sosiale problemer.

Øst-vest problematikken har nå kommet på bordet igjen etter at Budstikka publiserte resultatene av nasjonale prøver i Bærum-skolene helt fra 2007. Politikerne i Bærum har sovet rolig i vissheten om at gjennomsnittet i Bærumskolene er høyere enn landsgjennomsnittet. Det er bare det, at gjennomsnittet i kommunens skoler skjuler forskjeller mellom øst og vest. Jens Stoltenberg mener høyrekommunen Bærums egne politikere må ordne opp i dette, og tar med seg et politisk poeng til valget.

Ifølge professor og seniorforsker ved NIFU, Jens B. Grøgaard, er det tre variabler som påvirker hvordan elevene scorer ved de nasjonale prøvene: Det gjennomsnittlige utdannings- og inntektsnivået til foreldrene, andelen foreldre som er gift eller samboende, samt andelen elever som er ikke-vestlige innvandrere.

Hva er galt med Rykkinn?

Vi har bodd på Rykkinn, – både i blokk og i et vakkert småhusområde. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fortelle om samme idyll på Rykkinn som Fornebu, – men det kan jeg dessverre ikke. Vi sitter igjen med en klar følelse av at folk på Rykkinn oppfører seg kaldere mot hverandre, sammenlignet med østre Bærum (Stabekk, Jar, Lysaker, Fornebu). Denne følelsen merkes i butikkene, rusleturer i nabolaget og alle steder hvor lokalfolk møtes. Med kald oppførsel mener jeg å unnlate å gjenkjenne og hilse på naboer, vise alminnelig høflighet i butikker og forsamlingssteder samt involvere seg i nabolaget. For å sette det på spissen så følte jeg det slik at hvis noen hadde falt om på fortauet med et illebefinnende, ville folk skrittet over uten å fortrekke en mine!

Det er ikke noe igjen etter syttitallets sosiale boligbygging. Det er nye mennesker som bor her nå. Jeg har aldri fått inntrykk av at folk flest i Rykkinn har mindre penger, vanskeligere familieforhold eller flere ikke-vestlige innvandrere enn i østre Bærum. Alle ytre tegn viser rikdom, overflod og velstand, – men også stress og mas. Etter hva jeg har hørt, var Rykkinn et «lunere» sted like etter at det ble innflyttet. Mennesker som vokste opp i det opprinnelige Rykkinn, kjenner seg ikke lenger igjen i dagens Rykkinn.

Da snakker vi om miljøet

Jeg vandrer mer i Asker- og Bærumsbygdene enn de fleste. Jeg skulle derfor ønske jeg hadde kunnet gi noen forklaring på hva som har skjedd. Det som fikk oss til å flytte fra Rykkinn til østre Bærum, var den lange og tidkrevende reiseveien. Hver dag ble vi tappet for krefter og humør, enten vi kjørte buss eller egen bil. En strabasiøs reisevei forringer livskvaliteten og trekker bomiljøet ned.

Det handler om bomiljø

Den nybygde Storøya Skole har akkurat åpnet dørene for Fornebus egne skoleelever. Man skal ikke se bort i fra at bomiljøet kan være viktig for skoleelevenes prestasjoner. Bomiljø handler ikke bare om synlig rikdom og prakt, men også det som ikke synes – en udefinerbar følelse av harmoni og trivsel.

Jeg føler at bomiljøet på Fornebu fortsatt er idyllisk, selv om byen ikke er ferdigbygget. Det blir spennende å se hvordan miljøet vil utvikle seg etter at nybyggerånden har ebbet ut. Som hyppig vandringsmann mellom bolighusene – (jeg er han med dachsene) – skal jeg være i stand til å fornemme om bomiljøet på Fornebu blir dårligere. Jeg håper ikke det. Det jeg håper, er at hele Bærum får like bra bomiljø!

Jeg bare lurer på hvordan unge familier egentlig kan ha råd til å flytte inn i nye boliger på Fornebu? De er dyre. Unge mennesker må jobbe hardt for å få råd til å bo her.

😐 Jeg lurer på hvilken innflytelse det kan ha for bomiljøet?