nordmann i Frankrike

Franske sitroner

Jeg nyter feriedager i Frankrike. Det er snart midnatt og jeg har akkurat kommet hjem til gjeterhytten vår etter en fantastisk middag med ansjos, tomater, løk, hvitløk, olivenolje, rødvin og vann, – et fantastisk stykke morue med aoli, mer hvitløk, mer rødvin, en deilig creme catalan, en espresso, fantastisk atmosfære – og en hyggelig prat med venner på baren ved siden av.

Slik var det kvelden før også. Grillede nyrer med hvitløk, – en av mine favoritter. Masse lokal rødvin. Prat, franske bises, håndtrykk, klapp på skuldre og en god latter i sommerkvelden.

Det er dette som er Frankrike.

Fire år på fransk kveldskurs har begynt å bære frukter. Nå kan jeg se på menneskene jeg snakker med uten å falle ut av de franske bøyningsformene. Vel, språket er foreløpig uten «kryss og b», men jeg fornemmer spontaniteten, – at man kan si noe på et annet språk uten at alt er planlagt på forhånd som i et flytdiagram. Alle som husker eventyret «God dag mann økseskaft» vet at planlagte samtaler neppe går som planlagt.

Det gikk heller ikke flyttingen av telefonlinjen vår.

Da vi flyttet inn i gjeterhytten, sa forrige eier opp sitt abonnement, dermed måtte vi melde flytting av vår gamle linje for å få Internett. Jeg troppet opp på det lokale SFR-kontoret og fikk til svar at de kunne ikke hjelpe. De kunne registrere at jeg ønsket flytting, men for å få gjennomført flyttingen måtte jeg selv ringe de som stelte med slikt.

Jeg liker best å snakke face-en-face, ikke via et norsk telefonnummer. Franske tjenestemenn skyr utenlandske telefoner. Heldigvis kjenner jeg en fransk venninne. Det tok henne 6 samtaler og en hel ettermiddag å ordne opp slik at flyttingen ble behørig registrert. Omsider fikk jeg mail fra SFR om at vi atter hadde fått telefon, Internett og TV i gjeterhytten.

Men da vi prøvde å koble til norske smarttelefoner og bærbare PC’er var det likevel ingen internett. Noen hadde sikkert registrert flyttingen i datasystemet sitt, men ingen hadde koblet til den fysiske telefonlinjen. Jeg kontaktet SFR’s chattelinje og satt i vel tre kvarter og chattet om problemene før kundebehandleren slapp oss gjennom nåløyet. Han trykket på knappen som rekvirerer en lokal montør. «Yess», tenkte jeg. Nå gjensto bare å opplyse hvilke tidspunkter vi var ledige og hvilket mobilnummer vi kunne treffes på.

«Har dere ikke et fransk telefonnummer?», spurte kundebehandleren.

«Nei, eh – dessverre …?»

«Vi er nødt til å ha et fransk mobilnummer for å kunne følge opp saken, vet De», sa kundebehandleren. Skulle all denne hyggelige franske chattingen være forgjeves, bare fordi vi ikke hadde fransk telefon? Vi er tross alt betalende kunder, og hvem trenger forresten fransk mobil når de bor i Norge?

«OK, vi kan kontakte dere på e-mail», kom det fra kundebehandleren.

Supert.

Gjennomsnittlig responstid for telefonmontører i SFR er 48 timer, men nå er det gått dobbelt så lang tid. Jeg har mistanke om at saken med den norske e-mailadressen ligger nederst i innkurven. Hvem melder seg frivillig for å prate med utlendinger, liksom?

Også jeg som har over fire år på fransk kveldskurs!

I vår franske bankfilial gikk det ikke særlig bedre. Forrige gang jeg var der, ville jeg melde om at jeg hadde fått ny adresse på hjemstedet vårt i Norge. Den ble aldri registrert fordi jeg ikke hadde tatt med meg en regning som beviste at jeg faktisk bodde på den nye adressen.

Makes sense.

I mellomtiden gikk fornyelsen av mitt franske bankkort i retur via rekommandert sending, fordi adressen var feil.

I dag hadde jeg tatt med en regning. I det den unge damen skulle registrere adressen, tittet hun opp og spurte hva den norske regningen gjaldt. «En livsforsikring», sa jeg, og tenkte at en mer seriøs regning enn det, vanskelig kunne frembringes.

Men nei.

Damen i skranken sa at dessverre var det kun regninger vedrørende elektrisitet og vann som kunne godkjennes. Og hvor mitt franske bankort hadde tatt veien, visste fåglarna. Jeg fikk bestille et nytt. Men jeg fikk utskrift av en RIB, og hun så oppriktig medfølende ut da hun sa at hun var glad for å kunne hjelpe med noe.

Hva jeg skal gjøre neste ferieuke?

Jeg skal besøke noen som har både internett og skriver, og skrive ut en el-regning fra nettet som jeg kan ta med meg til damen i banken. Kanskje jeg får registrert ny hjemmeadresse slik at jeg kan søke om nytt bankkort. Deretter skal jeg ta kontakt med min franske venninne som da skal være tilbake fra ferie. Hun kan hjelpe meg med å finne montøren som skulle ha fulgt opp feilmeldingen fra kundebehandlingen i Paris. I det minste har hun fransk mobiltelefon og kan kjefte på en måte som bare franskmenn kan tillate seg.

Dette er Frankrike.

🙂 Men det heldigvis mye annet også.

Som festival i sardane-dansing.

Som festival i sardane-dansing.

Leilighet i Frankrike

Hytta vår i Frankrike er en leilighet. Vi deler oppgang, bakgård og gate med franskmenn. I dag føles det mindre skremmende enn da vi flyttet inn.

DSC01900

Mange nordmenn foretrekker å eie noe eget i Frankrike. Et hus på landet, med egen innkjørsel, egen hage, ingen gjenboere. Kanskje med eget svømmebasseng og inngjerdet eiendom. Har man råd, har man lov.

Men, det er veldig sjarmerende å bo i leilighet.

Kvart på ni banket det på døren. Det var en installatør fra elektrisitetsselskapet som skulle bytte ut strømmåleren vår i gangen. Jobben var gjort på under en halvtime. Den nye måleren hadde noen spennende innstillingsmuligheter som kan gi oss lavere strømutgifter. En hyggelig prat på morgenkvisten! Spare penger er som musikk i mine ører.

Hos oss er regelen at førstemann som står opp, må gå til bakeren på hjørnet. Det tar bare sekunder å gå til det lille salgslokalet der far baker og mor selger. Heldigvis var det far som betjente kassen i dag. Han snakker på en slentrende måte som er godt tilpasset mitt franske øre. Nok en hyggelig prat.

På vei inn i leiligheten med 2 baguetter, 4 croissanter og 2 sjokoladebrød møter jeg min nylig innflyttede nabodame for første gang. En hyggelig frue på min egen alder. Til tross for at jeg forteller henne at jeg ikke snakker så godt fransk, prater hun alt for fort for meg. Jeg skjønte ordene, – men ikke sammenhengen. Typisk! Jeg nikker likevel bekreftende. Hun må tro at jeg ikke prater et kvekk fransk. Får håpe jeg får anledning til å gjøre et bedre inntrykk senere.

Bare jeg kunne snakket bedre fransk!

Men når vi begir oss ut i byen for dagens forskjellige gjøremål, er jeg kanskje bedre forberedt på det franske hverdagslivet enn de  som ferierer i franske villaer og bungalow’er langt ute på landsbygda.

For det er noe med skikk og bruk i franske leiligheter. Du sier «bonjour» til alle du møter i trappa, selv om de ikke er naboene dine, – men noen som kanskje bare er på besøk. Da får jeg god oversikt over hva naboene mine gjør. Jeg liker det, for det er ingen som ignorerer oss heller, selv om vi prater degos-fransk. Vi føler at naboskapet er akkurat så tett som det bør være når man bor i blokk.

Når alle sitter ute på verandaene sine, er det helt ok å konversere med utestemme fra tredje etasje til noen nede på gaten. Og på gaten er det mye å følge med på. Unge kjærester i lidenskapelige hjerte-smerte dramaer, familiekrangler, uskikkelige barn som blir slått med flat hånd av mammaen sin, renholdsarbeideren på scooter med støvsuger som suger opp hundebæsj på fortauet. Ingen bruker pose. Håndverkere som sjekker kummer og lysmaster tilsynelatende mye oftere enn hjemme i Oslo. Plystringen fra håndverkerne som legger ny takstein på et hus i gaten. Biler, scootere og støyende mopedbiler gjennom 30-sonen.

Det er dagliglivet rundt oss som gjør at vi føler at vi er i Frankrike.

Vi bor i en 4-roms leilighet i en blokk med 6 husstander. Blokken ble bygget i 1967 og skal visstnok ha vært boliger for byens brannkorps. Vår leilighet var en gang i tiden brannsjefens leilighet. Kjekt å tenke på at gården ikke er noen brannfelle. Og i min iver på å slå av alt som går på elektrisitet om natten, kaller de andre i husstanden meg for «brannsjefen». – Brannsjef Terje.

Er du på utkikk etter egen leilighet i Syd-Frankrike, men ikke ønsker å betale mer enn du må ut med for en norsk skogshytte med utedo og stokkmaur, kan du klikke deg inn her hos eiendomsmegleren. Vi skal nemlig selge leiligheten vår for å flytte inn i ny bolig i samme by – i noe som er mindre og eldre, men enda mer fransk og veldig sjarmerende.

🙂 Men vi akter ikke å gi slipp på det franske dagliglivet!

DSC01885
Leilighet til salgs i et ikke alt for brennhett marked

irla1
Interiør

DSC01854
Gatebilde

DSC01849
ting å se på

DSC01852
Arkitektur i bybildet