nettroll

Alle mine vinduer

Hvis du ser en godt voksen mann labbe gjennom nabolaget ditt med to strihårete hanndachser kan det hende at det er meg. Jeg befinner meg ute på veier og gater hver dag, ofte i skumringen eller rett etter mørkets frembrudd. Jeg liker å gå nye veier. Forandring fryder.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Om du ikke har sett meg, kan det hende jeg har sett deg. La det være sagt, jeg har ingen behov for å kikke inn i vinduene til folk, men av og til er det rett og slett ikke mulig å passere uten å få et inntrykk av livet innenfor. Jeg ser moderne kjøkkenskap, trendy sofaer, vegg-til-vegg-TV, mye kos og glede. Nyinnflyttede mennesker, rolige TV-stunder, romantiske middager med levende lys, – det gjør en gammel mann glad til sinns.

I dag skal boliger ha store vinduer, gjerne fra gulv til tak, uten gardiner. Kostbare tomter gjør at utbyggerne velger å utnytte alt areal, også det som ligger helt nede på bakken. Det gjør at vi som passerer blokka får innsyn i flere etasjer. Jeg er glad det ikke er meg som bor slik.

Men, vent litt!

Jeg har jo valgt å gjøre meg synlig på nettet. Vinduene i huset mitt er ganske godt skjermet mot innsyn, men tankene mine bretter jeg gladelig ut på nettet i full offentlighet. Jeg, som publiserer innlegg og bilder i øst og vest under fullt nummer og navn, lever så visst ikke bak skjulte gardiner.

Jeg vet godt at utildekkede vindusflater virker som en magnet på enkelte mennesker som tennes av å kunne spane på deg, uten at du kan se dem. Jeg skal ikke brodere så mye over dette.

Det er andre ting enn «troll» og «stalkere» som bekymrer meg.

Jeg eksponerer meg i ganske mange forskjellige vinduer på nettet. Noen viser offisielle rom, andre viser rom av svært privat karakter. På nettet havner flere vinduer gjerne opp på hverandre. Det personlige blander seg alt for lett med det offisielle. Hvis jeg ønsker å fremstå  som «Offisielle Terje», «Saklige Terje» eller sågar «Sinte Terje» blir det kleint når bruddstykker av «Personlige Terje» dukker opp og blander seg inn. Det passer liksom ikke inn i seriøse sammenhenger.

Husker du nyhets-klippet der en unggutt kalte den erfarne TV2-journalisten Kadafi Zaman for «muslimjævel»?

Etter sending kastet tabloidavisene seg over saken. Kommentarfeltene på Facebook eksploderte. Jeg postet et innlegg der jeg mente at avisene burde ha anonymisert guttungen – i henhold til god presseetikk. Det er slik jeg liker å kommentere. I stedet for å hive meg på det enstemmige hylekoret, forsøker jeg å dreie skytset vekk fra det jeg oppfatter som «den lille mann» til noen med større makt, høyere opp i systemet, – vel vitende om at det finnes forskjellige oppfatninger av hvem som egentlig er «den lille mann».

En dame med gøyal grimase mente at unggutten hadde seg selv å takke og fortjente gapestokken. Et greit svar – og åpenbart i tråd med «grasrotas» mening. For det kom mange kommentarer til på den tråden som jeg startet. Det var to ting som forundret meg. Først og fremst alt hatet som ble uttrykt i kommentarene – ikke bare mot unggutten, men også mot meg. Det som også forundret meg, var at hatet og aggresjonen stammet fra Facebook-profiler som viste hjerter, koz og klemz.

Så fikk jeg øye på ett av mine egne vinduer mot verden. Facebook-profilen med bilde av mine voksne barn tatt under en fin dag i Frankrike. Jeg følte meg sårbar over å se dette bildet samtidig som noen prøvde å dytte meg inn i samme bås som Pegida-sjef Max Hermansen.

Derfor valgte jeg å slette den offisielle kommentaren min.

Men har du eksponert deg på nettet og latt folk få se inn i stua di, kan du ikke bare brått slukke lyset, dra ned gardinen og tro at alle glemmer deg. Det gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen at jeg, – han som ønsket å beskytte den tankeløse guttungen mot seg selv – dro ned gardinen.

Det blir selvfølgelig også lagt merke til av oss som trasker mellom boligområdene på kveldstid. Hallo? Nedrullede gardiner i stedet for middag med levende lys?

-Har romantikken sluknet?

Jeg hørte om en kjendis som i lykkerus over å være nygift viste frem hjemmet sitt og kjærligheten sin til tabloidpressen. Når kjærligheten tok slutt og paret hadde bestemt seg for å gå fra hverandre, kom tabloidavisene tilbake for å dekke «begivenheten». De brydde seg ikke om at de ikke slapp inn. De brydde seg ikke om at noen gråt i den andre enden. De trykket bare en bildemontasje basert på gamle lykkebilder.

:-/ Presseetikk My Ass.

mitt-vindu-2

Trollene på nettet

Trollene er ikke snille vellykkede samfunnsstøtter som blir slemme etter nattens frembrudd. Hvor stor selvfølelse tror du de har? – de som sitter å lirer av seg hatefulle ord mot kvinner, homofile, muslimer, sosialister, syklister og andre som de ikke liker? Jeg tror de trenger noen å prate med.

JekyllHyde1

Jeg liker svensk TV3s programidé Trolljägarna med Robert Aschberg. Jeg liker Aschbergs stil. Han pakker ikke inn ordene sine i bomull. Når han konfronterer noen, stikker han fingeren i øyet på dem – litterært sagt. Men han virker ærlig og jordnær, – en man kan snakke fortrolig med. Jeg kjenner ham ikke privat, men forestiller meg at hans terskel for å komme i prat med fremmede mennesker er nokså lav. Det skulle jeg ønske flere av oss hadde.

Det kalles å bryte is

Programmet Trolljägarna går ut på å oppsøke personer som sender hatske meldinger på nettet. Møte dem ansikt til ansikt. Budskapet er at ingen kan føle seg trygge i skjul av å være anonyme på nettet. De trollene Aschberg finner er temmelig uinteressante personer. Det er ingen «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» der verdens mest elskverdige person forvandler seg til et troll om natten. Tenk hvilket scoop det ville vært!

Jeg visste det fra før. Jeg er nemlig selv over middels interessert i å legge inn kommentarer på nettavisenes Facebook-sider. Facebook-profilen min prydes av mitt eget portrett og fulle navn. Derfor må jeg være saklig. Ved et par tilfeller har jeg sett glimt av usaklige svar før avisens moderator har rukket å fjerne dem. Det forbauser meg hvor raskt jeg greier å spore opp forfatterens navn, alder, bosted, familieforhold, livssituasjon og så videre, – til tross for at det er benyttet anonyme Facebook-profiler.

Alt ligger på nettet

De menneskene jeg finner på nettet, ligner på de menneskene Robert Aschberg greier å spore opp. De er fryktelig lite interessante for offentligheten.

Jeg er klar over at det å snoke opp fremmede mennesker på nettet ligger litt i grenseland for hva man bør gjøre, – etisk sett. Det er langt i fra de smarteste trollene man finner ved «net-stalking», men det er levende troll som det er mulig å komme i kontakt med. Jeg kunne, som Robert Aschberg, «røyke» vedkommende ut på gaten i nærheten av sin bopel eller arbeidssted for å slå an en prat.

Trolljakt i mediene avler nye troll

Problemet med TV-programmet Trolljägarna er at mange av seerne valgte å søke opp trollene på egen hånd, sånn som jeg gjorde. Men de stoppet ikke med det. De sendte selv hatske meldinger til dem.

Avisenes kompromiss mellom penger og etikk

Av og til lurer jeg på om nettavisene må ta litt av skylden for at trollene dukker opp. Jeg tror nemlig at troll er flittige brukere av avisenes Facebook-kommentarfelter. Jeg er forundret over hvor mange hatske kommentarer som faktisk får lov til å ligge ute. Når en kommentar begynner med å kalle noen for «idiot», er kommentaren i mine øyne så usaklig at den burde vært fjernet. Det samme gjelder kommentarer som er lagt inn av åpenbare anonymiserte Facebook-navn. At nettavisene likevel velger å publisere slike meldinger, forteller at avisene ønsker slike innlegg. Ved å kreve høyere saklighet, ville det blitt mindre aktivitet i kommentarspaltene og færre klikk, – og således mindre attraktivt for annonsørene.

Når jeg gir inntrykk av at jeg greier å spore opp anonyme nettbrukere, skyldes det at jeg har hatt litt flaks. Flere troll var nemlig yngre enn jeg trodde. Et datakyndig troll kan nokså enkelt leve i skjul på nettet for vanlige nettbrukere som deg og meg. Men jo mer skjult de er, jo mindre slagkraft får de. Jeg tror nemlig trollene liker å beholde samme identitet på nettet over tid – akkurat som en tagger nyter å se sin signatur på veggen. Jo lenger en identitet er i bruk, jo enklere er det for utenforstående å spore opp aktiviteter. Men alle funn av denne typen vil kun være indisier i juridisk forstand, og neppe holde som bevis.

Facebook og Twitter samarbeider ikke uten videre med norsk politi

Å skaffe bevis handler om å spore opp loggførte IP-adresser. Alle som er tilkoblet et datanett, har fått tildelt en IP-adresse. IP-adressen endres når du flytter deg, eller ber om å få tildelt ny IP-adresse i nettverket. Hvis en trolljeger greier å fange opp trollets IP-adresse på et bestemt klokkeslett, er det teoretisk mulig å finne vedkommendes datamaskin, – eller i hvilken husstand eller firma vedkommendes maskin befinner seg. Selv om gjerningsmannen kan skylde på andre i samme husstand, regnes IP-adresser som gode bevis. Men avsenders IP-adresse følger dessverre ikke med når du mottar meldinger via sosiale medier. Det er likevel ikke umulig for programutviklere å fremskaffe slike data fra Facebook via programmerbare grensesnitt.

Ved beslag av gjerningsmannens PC og ved innhenting av detaljerte logger fra nettverksleverandøren, for eksempel Telenor, vil politiet kunne sikre nødvendige spor. Problemet med denne type etterforskning er at den er tidkrevende. Dessuten vil det være vanskelig å skaffe logger fra Facebook og Twitter. Under etterforskningen av Sigrid-saken, møtte politiet en stund motstand hos Facebook. Det var sakens massive omfang og interesse som gjorde at Facebook omsider ga politiet innsyn.

Sannsynligvis vil seriøs etterforskning av nettroll være alt for tidkrevende i forhold til antatt forvoldt skade. Jeg kan ikke forestille meg at politiet noen sinne kommer til å jakte på nettroll uten at det er en del av en alvorlig kriminalsak. Og Facebook & Co kommer dessverre aldri til å «gi noe ved dørene» til norske etterforskere. Fremtidens trolljakt kan derfor komme til å skje utenfor politiets søkelys. Noen går kanskje sammen om oppgaven? Man kan vel ane konturene av et borgervern her. Kan Robert Aschberg oppsøke nettroll, kan andre gjøre det.

Troll tåler ikke dagslys

Alle nettbrukere bør likevel være klar over at noen kan få tak i dem og stille dem til doms hvis det skulle bli nødvendig. Men alle vet at det skal mye til før uniformert politi ringer på. Jeg tror likevel det hjelper å snakke med trollene. Vanlige skogstroll tåler som kjent ikke dagslys. Jeg tror trollene på nettet vil få problemer dersom noen oppsøker dem ansikt-til-ansikt og konfronterer dem med ugjerningene – får det opp i dagslys. Man behøver neppe være psykiater for å ane at det kan være en sammenheng mellom det å være troll og vise asosial adferd.

Jeg må innrømme at det kunne vært morsomt å sendt en SMS-melding til et troll om at en talefør kjendis som Robert Aschberg, sinnasnekker’n Otto, mesterkokk Hellstrøm eller Tom Nordlie var på vei for å prate om det som skjedde i natt. Men noe stort TV-show blir det neppe av de lysskye nettrollene.

😐 Bring trollene frem i dagslyset!

Aftonbladet.se (01.04.2014): Her konfronteres Moas netthatere

Aftonbladet.se (28.04.2014): Trolljägarna anmeldt for æreskrenkelse

Dagsavisen (04.06.2014): Får trollene fram i sola

toppkommentator1