nes på romerike

Det bor nye mennesker der nå

Jeg besøker ikke gravsteder særlig ofte. Det er fordi jeg ikke tror jeg vil finne noen sjeler der. Hvis sjelene fremdeles er aktive, finner jeg dem andre steder, – eller de finner meg.

– Det er fire graver her.

Damen på kirkeverge-kontoret listet opp navnene. Tippoldefar, oldefar og oldemor, morfar, tippoldemor, – og mormor, som døde sist, 26 år siden. Gravene rommer slekt og røtter til mange etterkommere. Det var kirken som tok initiativet til å finne gjenlevende familie etter at det i mange år hadde vært et manglende ledd. Det leddet var meg. Nå er kjeden komplett.

Jeg børstet litt mose fra gravstøtten og tenkte gode tanker, – for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Det var en fin sommerdag i fellesferien. Det frodige Romerikslandskapet lå foran meg. Jeg tok en slurk vann og ga meg avgårde på sykkelen, den samme veien jeg syklet som guttunge. Fiskeplassen min. Det var to karer der nå. Nye mennesker. Jeg dro kjensel på husene langs veien. Jeg så nye mennesker der, også. Jeg vet ikke om de er etterkommere etter de som bodde der før, – eller om de er helt nye.

Det passet seg ikke å spørre. Jeg kunne bare observere. En grå mann på sykkel kan ta seg nesten helt inn på tunet uten å vekke oppsikt. Derfor parkerte jeg bilen noen kilometer unna og tok sykkelen fatt.

Målet for turen var det gamle, avsidesliggende småbruket der alle mine forfedre levde og arbeidet i mange generasjoner. Før krigen var det en husmannsplass. De hadde egne jorder med poteter, korn, fôr til kuer og griser, – høner, kattepus og bier. Det ble lange dager, for de måtte jo også arbeide på hovedgården. Alle bidro.

Mormor var den siste gjenlevende på gården. Vi hadde mange fine kjøreturer sammen – hun og jeg. Fri som fuglen med rullestolen i bagasjerommet og musikken på inne i bilen. Vi lyttet til kassetter som hun hadde spilt inn fra radioen. Melodier med lette danserytmer fra 50-tallet. Jeg husker en av de aller siste gangene jeg traff henne før dødsleiet. Da tok hun opp et emne vi ikke hadde snakket om tidligere. Noe hun hadde grublet på.

– Jeg veit at den eneste som kan ta over her, er deg, Terje. Det hadde jo kanskje vært det beste … Men, det går ikke. Det kan du ikke, veit du ….

Jeg visste at det hadde vært et samtaleemne i mange år før morfar døde. Ingen hadde sagt det direkte til meg. Det lå likevel i kortene. Det ble sagt via andre. Selv om jeg hadde odelsrett og god økonomi, hadde jeg det klart for meg, – det kunne aldri bli meg som skulle overta jorda. Jeg er hellig overbevist om at da ville de døde finne meg. Og de ville neppe vært glade.

Jeg følte meg utstøtt.

I de gamles øyne hadde jeg forlatt arbeiderklassen og gått over til «øvrigheta» da jeg tidlig valgte å bli akademiker. De levde nemlig med et inderlig hat til «øvrigheta». De som eide bankene, som sikret seg selv og lot småsparerne i stikken på tredvetallet, – sånn at oldeforeldrene mine mistet sparepengene som skulle kjøpe dem fri fra husmannskontrakten. Som gjorde dem til evige leilendinger.

Folkene på hovedgården tilhørte den forhatte øvrigheta. Jeg husker de siste gjenlevende. To stusselige gubber. Sånt blir det ikke så mange arvinger av. Så da siste gubbe ble fraktet ut med bena først, forsvant siste rest av øvrigheta. Men i morfars hode levde øvrigheta videre. Ikke i de nye menneskene som etter hvert slo seg ned på hovedgården. Men i mennesker som meg.

– Ikke faen om han skal ta over her!

Det var 26 år siden jeg hadde vært der. I dag, typisk utleiebolig. Mye skrot. Gårdsmalingen på det skrøpelige våningshuset var den samme som jeg selv en gang hadde vært med å male. Vinduene var de samme som ble satt inn året etter krigen, da oldefaren min overtok grunnen til en av landets siste husmannsplasser. Men det bor nye mennesker der nå. Og det er nye mennesker som dyrker jorda. Jeg kan bare observere. Jeg ønsker ikke å fortelle noen face-to-face hvorfor det ikke ble meg som tok over. Hvorfor jeg ble slektsleddet som med åpne øyne tillot at stedet forsvant ut av familiens hender.

Jeg så et par gamle redskapshjul i det høye dødgrasset, – det som morfar ville ha slått – og som jeg ville har raket sammen og hesjet opp. Ingen ting skulle gå til spille.

Men alt skjedde så brått.

På Riksarkivet finnes det et bilde av en gammel dame som sitter i solveggen med rokken på det gamle småbruket. Det er tippoldemoren min.

Det var de nye menneskene som gjorde at det ikke forsvant.

Jeg tar sjansen på å dele bildet av tippoldemor (klikk på bildet for link til Riksarkivet, som eier rettighetene).

Vakkert landbrukslandskap.

Alléen som oldefar plantet, begynner å skrante etter så mange år.

Jul på skogen

Serine sto på trappehella med kun ei fjøslykt og en sopelime. Ulvene hadde kommet mellom husene nå. Inne i stua hadde a’ Serine unga sine. Ulvene ble stadig modigere…

serina

Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve gammeldags jul med røtter i den gamle bondekulturen. Julen på en gammel husmannsplass inne i skogen fortoner seg nokså forskjellig fra vår urbane julefeiring i Oslo. Det er vel bare å erkjenne at det ikke finnes noe svar på hva som er den riktige julefeiringen, fordi julefeiringen er i konstant endring – som alt annet her i verden.

Jul på skogen med tømmerstuer, skigard med fuglenek trædd over stolpene, fotspor i snøen rundt stabburet, pus som ligger og sover under svartovnen på kjøkkenet. Min mormor og morfar tok julen på alvor. Planleggingen begynte tidlig. Først måtte de velge ut hvilken av småbrukets tre griser som skulle få æren av å bli fetet opp til julegris. En frostfull høstmorgen kom «Bjarne slakter» på mopeden sin. Jeg lover deg: Lyden av stukken gris glemmer du aldri!

Min morfar har fortalt meg om julen i gamle dager. For ham skulle det være slik det alltid hadde vært. Han hadde lært av oldefar, som hadde lært av tipp-oldefar, som hadde lært av tipp-tipp-oldefar osv. Alle hadde røttene sine ved husmannsplassen på Romerike.

Juleforberedelsene fulgte tradisjonelle kjønnsroller. Det var vel kvinnfolkene som fikk den største byrden – både innendørs og i fjøset. Karene hadde jo sine pålagte oppgaver på hovedgården. På julaften gjaldt det å sørge for at det var lagt opp tilstrekkelig med ved. Siden veden ble brukt til matlaging måtte det beregnes ekstra mye ved i julen – og den måtte være finkløvd slik at husmoren enkelt kunne finjustere varmen. Det var viktig at veden rakk helt til tredje dags jul.

Jeg skal ikke utbrodere gammeldagse, uskrevne regler for julefeiringen. Det var da – nå er ! Her, – en times biltur fra Oslo sentrum snakket alle de gamle menneskene om «julkvællen» på samme måte som Alf Prøysen når han synger og forteller om julen i det gamle bondesamfunnet. I dag snakker ingen slik lenger, og julefeiringen i skogen er den samme som i byen.

Ett av de fineste juleminnene jeg har, er når morfar og jeg gikk en ettermiddagstur etter at vi hadde satt opp fuglenekene, – mens kvinnfolkene romsterte på kjøkkenet.

Julenekene skulle ikke settes opp før klokken tre på julaften fordi fuglene ikke skulle begynne å spise av maten før julehøytiden hadde begynt.

Turen gikk innom de andre husmannsplassene i området. Nå hadde det seg slik at det ikke lenger fantes hverken folk eller fe, – eller knapt nok noen hus igjen på de andre plassene. Men vi gikk likevel runden, – av gammel tradisjon.

En av de dårligste plassene lå i en helling vendt fra de andre bosetningene, og ganske langt unna hovedgården. Der er det helt gjengrodd, med tett granskog som vitner om at det var mange år siden det bodde folk der. Morfar fortalte den samme historien hvert år, – om a’ Serine som stod på dørhella med fjøslykt og en sopelime og prøvde å jage bort ulvene som hadde kommet mellom husene på eiendommen.

«Husj! Kom dere vekk!»

skrek hun. Ulvene var i flokk og viste ingen tegn til frykt. De ble stadig modigere.

«Ingen hørte a’ Serine der hu kauka og skreik. Inne i stua hadde hu’ unga sine. Husbonden gjorde sin fjøs-økt på hovedgården.»

Det var «julkvællen». Morfar gestikulerte og fortalte. Det var begynt å bli mørkt. Grantrærne så uhyggelige ut. Historien om kvinnen som kjempet mot ulvene for over hundre år siden føltes veldig sterkt når du selv sto på samme sted som hun hadde stått, til samme tid på døgnet – og kanskje samme dag i året.

Turen vår gikk videre. Som vanlig forbi rester etter et par andre gamle husmannsplasser. Vi rakk hjem slik at vi kunne høre kirkeklokkene når de ringte inn julehøytiden.

Mine oldeforeldre spinket og sparte hele livet. De tapte nesten alt i bankkrisen tidlig på tredvetallet. De rakk likevel å slå sammen og danne et godt småbruk mens de ennå var yrkesaktive. Hva skjedde med de andre husmennene?

Hva skjedde med a’ Serine og familien hennes på den lille plassen? Dro de inn til Kristiania som de andre gjorde – de som ikke lyktes med å løse inn plassene sine? Eller, var det de som hadde lyktes? Kanskje fikk de godt betalte jobber inne i hovedstaden?

Kanskje finnes det en byråkrat, advokat, trikkefører eller direktør i Oslo som har en ukjent fortid fra en plass inne i den tette granskogen? Et lite papirløst sted der det kun står igjen en hjørnestein og en svak fordypning der kjelleren var?

Gjenbruk: Når en plass ble forlatt, ble selvfølgelig tømmer og stein brukt til i andre bygninger i området.

Et stedsnavn eller en historie som er blitt fortalt i flere generasjoner, er verdifulle minner om gamle bosetninger. Like verdifull som fordums gods og gull!