Det er skrevet så mye om hvordan utlendinger ser på oss nordmenn. Vår redsel for å møte blikket til folk vi ikke kjenner, og panikken for å måtte snakke med dem. Nylig hjemkommet fra en drøy uke i utlandet, tillater jeg meg å betrakte nordmenn uten å ha på meg «norskebriller».
-Ikke snakk til fremmede!
Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det låter som noe mødrene sier til barna sine. Sikkert i beste mening. For ingen vet hvem den fremmede er. Man aner det verste. Best å være på den sikre siden.
Som voksen mann gjelder følgende regel:
-Ikke snakk til fremmede barn!
Barnet er i så fall oppdratt til ikke å svare. Kanskje løpe hjem og fortelle at en fremmed mann prøvde å få kontakt. Jeg ga samme beskjed til mine egne barn. Regelen gjelder selvfølgelig bare til fremmede. Det er ingen problemer å snakke med andre barns foreldre, naboer og øvrige voksne man kjenner i nærmiljøet.
-Bonjour, monsieur.
Jeg hørte den tynne stemmen til den lille franske gutten i det jeg passerte ham langs en avsidesliggende sykkelvei. Jeg snudde meg, svarte muntert «bonjour» og hilste med armen som om jeg så ham først nå, – en tanke forundret over at barnet snakket til en fremmed mann. Jeg har opplevd det samme inne i landsbyen også. Barn som hilser på meg etter at jeg har passert dem. For en norsk mann sømmer det seg ikke å ta kontakt med fremmede barn langs veien. Mens de franske barna oppdras til å hilse på voksne mennesker, – både kjente og fremmede. Å møte en voksen mann som ikke gir blikkontakt, og ikke hilser, er for dem et brudd på alminnelig folkeskikk.
Der har vi en kulturforskjell.
Jeg trekker inn barneoppdragelsen for å prøve å forstå kulturforskjellene, – ikke bare mellom Norge og Frankrike, men mellom Norge og den del av verden hvor det regnes som uhøflig å ignorere andre mennesker. Selv de du ikke kjenner.
Mens jeg vandrer gatelangs i Oslo, forsøker jeg å legge merke til hvem som ser andre mennesker i forbifarten. Ett sekund er nok. Gjerne gi et nikk når noen gir plass. I det urbane og flerkulturelle Oslo Sentrum er det heldigvis mange som ser hverandre og viser blikkontakt, men det er dessverre typisk norsk å ikke gjøre det.
Jeg tenker: Hvis du er ny i bydelen du bor i, er det kanskje mulig å gå i timevis uten at noen ser på deg? Ikke på bussen, ikke i matbutikken, ikke i trappeoppgangen eller heisen – ingen steder. Heller ikke når du finner setet ditt ved siden av noen på flyet for en tre-timers flytur.
Nordmenn har fått det prentet inn fra barnsben av. Vi skal ikke bry mennesker vi ikke kjenner. Farlig kan det være, også. Dermed deler vi verdens befolkning i to, – de vi kjenner og de vi ikke kjenner. Enten eller – ingen ting midt i mellom. De vi kjenner, overøser vi med oppmerksomhet. De vi ikke kjenner, unngår vi å få blikkontakt med. For da risikerer vi å måtte snakke med dem. Og hva i all verden skulle vi snakket om?
Tenk deg at noen kommer inn på toget like før dørene lukkes en regnværsdag, snur seg mot det norske paret ved siden av, og utbryter «For et uvær!» og ser ansiktene bli forvandlet til gråstein resten av turen.
-Snakket han til oss?
Ikke misforstå. Jeg er ingen ekstremt utadvendt person. Tvert i mot. Jeg hater folk som tror de kan komme seg opp og frem her i livet bare ved å bore øynene sine respektløst i alle og en hver, uten at det faller naturlig. Der jeg har mine røtter, sitter ikke menn og ser hverandre dypt inn i øynene ved kjøkkenbordet. Alle fester blikket utover skogen og snakker om jakt, fiske og biler. Det passer meg helt utmerket.
Jeg priser meg lykkelig over kulturforskjellene. Tenk om det var motsatt? Tenk om jeg måtte stotre meg frem i en fransk by uten at noen så meg. Hvor festlig ville det være?
😎 OK. Nok kritikk av nordmenn. Nå tar jeg på meg «norskebrillene» igjen.
La det være sagt! 