mobbing

Jeg bryr meg ikke om skatten din

skatten-din-Går det bra med dere, eller?

For et par år siden hadde noen i familien tittet i skattelistene på Internett og blitt bekymret over hvordan vi greidde å føre vår livsstil med så moderate inntekter. Jeg svarte, som sant var, at vi er flinke til å få pengene til å vare, – og at vi benytter alle lovlige muligheter til å redusere skatten. Jeg følte meg likevel litt lei meg over ikke å fremstå som en vellykket samfunnsstøtte. Det finnes mennesker som blir lei seg når nettoinntekten blir 499 tusen i stedet for 500.

Fredag 17. oktober 2014 åpner årets store sosialpornografiske folkefest. Da kan du oppdatere deg på hva naboer, familiemedlemmer, kolleger, kjendiser og venner tjente i fjor, hva de betalte i skatt og hvilken formue de er oppført med. God reality-underholdning mens vindkastene uler og regnet slår mot vindusruten.

Innsyn i skattelistene er en eldgammel ordning. Det bygger på et prinsipp om at folks skattemoral blir styrket ved å se at alle andre også må betale skatt. Det ligger også et element av kontroll i ordningen. En mulighet til å rope opp om feil eller urett mot deg selv, eller noen du kjenner. Kanskje et tips om at noen har holdt en tønne eller to med korn eller sild skjult for skattefuten? Det er forståelig at denne kontrollen var nyttig i det eldgamle bondesamfunnet for å forebygge mot urett, skattesnyteri, korrupsjon og kameraderi.

I dag kan jeg ikke se samme nytte.

Opplysning om nettolønn, skatt og formue er kun egnet til å kontrollere ligningen til familiemedlemmer. Ingen – ingen – er i stand til å kontrollere riktigheten av andre menneskers ligning uten å ha tilgang til selvangivelse og eventuelle underskjemaer som næringsoppgave, og spesifikasjoner over innskudd og lån. Derfor må kontrollen av andre menneskers ligning overlates til skattemyndighetene.

Frp har i flere år vært motstandere av å offentliggjøre skattelistene, og jeg tror at det er deres fortjeneste at det nå innføres tiltak som skal begrense snoking. Ikke bare må man logge seg på med en autentisk ID, men man legger igjen spor hos dem man har sett på. De kan med andre ord se at du har snoket. I tillegg er aldersgrensen for oppslag satt til 16 år. Avisene får strenge retningslinjer for hvordan de skal benytte skattelistene. Noen vil kanskje dra opp kortet om trykkefrihet.

Siv Jensen uttaler til VG at innskjerpingen av innsynsretten er gjort for å gjøre det vanskeligere for klassekamerater å søke opp og more seg over andre foreldres lave inntekter. Det er et tiltak for å forhindre mobbing. Et slags overklassefenomen der man prøver å skape hakkekyllinger av de som ikke hører hjemme i det fine strøket. Det er bare det, at i fine strøk kjøper rike mennesker seg hjelp av skatteadvokater til å drive med avansert skatteplanlegging slik at de kan figurere med minimumsinntekter i skattelistene, men i realiteten leve i sus og dus. En moderat inntekt kan faktisk bety at faren din er rik.

Siv Jensen har likevel et godt poeng.

Jeg liker de nye tiltakene. Siden skattelistene ikke lenger egner seg til kontroll av andre menneskers ligningsforhold, har den generelle innsynsretten kun én funksjon, – nemlig å tilfredsstille folks trang til å snoke i andres liv. Folk skal få lov til å rive seg i håret av misunnelse eller sole seg i egen selvgodhet.

Selv har jeg – og har hatt – tilgang til sensitive data i ulike jobbøyemed. Jeg har hatt innsyn i folks bankkontoer og tilgang til lønnsdata for tusenvis av arbeidsgivere. Den aller første dagen syntes jeg det var pirrende å kunne slå opp kontoene på folk jeg kjente. Det er selvfølgelig i mot interne retningslinjer, men gjøres. Kjenner du en bankansatt, er det ikke usannsynlig at vedkommende har snoket på deg. Faren med å snoke i bankkontoer er at du får tilgang til mer enn økonomisk informasjon. Du ser hvilke butikker og tjenesteleverandører vedkommende har benyttet. Da kan det være lett å røpe seg.

Etter kort tid blir tallene kun tall. Jeg gidder ikke lenger se hvem de tilhører. Jeg har god innsikt i hva folk i ulike bransjer tjener. Det forundrer meg hvor likt og forutsigbart all ting er. Tro meg! Å lese om vanlige folks penger er like kjedelig som å se de dølleste scenene fra Big Brother.

Jeg tenker: Jo lettere man kan skaffe informasjon om folks økonomi, jo mindre interessant blir det kanskje å snoke? Hvis skattelistene hadde vært tilgjengelig hele tiden, ville det kanskje tatt brodden av folks trang til å snoke? Eller for å tenke motsatt: Vil en innskjerping av snokemulighetene skape et økt press etter å snoke? Kanskje noen velger å gå sammen om å hente ut og distribuere illegale kopier av skattelistene?

Så med mindre du ikke selv vil fortelle meg om det, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg IKKE bryr meg om skatten din. Jeg bryr meg heller ikke om hva du har tjent, hva du fikk i bonus, hva du måtte ha hatt av frynsegoder, eller om du har arvet en rik, ukjent onkel i Amerika.

Hvis noen synes det er OK å offentliggjøre skattelistene, kan de jo begynne med seg selv.

🙂 Jeg har ennå til gode å se noen legge ut ligningstallene sine på Facebook.

VG.no (10.10.2014): Derfor vil Siv Jensen ha slutt på grafsing i skattelistene.

Skal Janteloven bestemme monarkiets fremtid?

Er den politiske debatten om monarkiets fremtid i ferd med å spore av? Hører virkelig kongefamiliens personlige yrkesvalg, skolevalg, vennevalg og kjolevalg hjemme i en slik debatt? Jeg tror vi lar oss styre av Janteloven.

Ari Behn, King and Country, 2014

Ari Behn, King and Country, 2014

Alle voksne mennesker kjenner til Janteloven og vet at dette typisk norske fenomenet lever i beste velgående. Vi vet det er galt, og vi passer oss så vi ikke faller for fristelsen til å følge den.

Det er vel selvfølgelig ikke noe problem at kollegaen din fikk den nye lederjobben som du søkte på, – eller hva?

Jeg har forsket litt i Wikipedia for å finne ut hvordan Janteloven oversettes til andre språk. Der fant jeg en liten artikkel av den brasilianske forfatteren Paulo Coelho som beskriver Janteloven på en meget treffende måte, samt hvilken trussel den representerer for samfunnet. Han trekker frem nordmenns oppfatning av Ari Behn, – askeladden som giftet seg med prinsesse Märtha Louise og fikk innpass i den norske kongefamilien. Hvem er han, egentlig? Forfatter? Skribent? Kunstner? Programleder?

Tror han at han er noe? Tror han at han er klokere enn oss?

Coelho, som selv er forfatter, noterte seg hvordan Ari Behns gode kritikker endret seg over natten etter å ha giftet seg med Märtha Louise. Uten kongelige bånd ville han som kunstner sannsynligvis fått mindre PR omkring arbeidene sine, men kritikerne ville nok uttrykt seg i mer positive former.

En enda større askeladd er kronprinsesse Mette-Marit. I likhet med Ari Behn er også hun et åpenbart offer for Janteloven når hun kritiseres for antrekk, væremåte og vennevalg. Selv om Ari Behn får kritikk for sitt arbeid, har han tross alt fått gjøre egne yrkesvalg. Mette-Marit kritiseres for oppgaver hun er pålagt å utføre fordi hun er gift med landets kronprins.

Hun skal ikke tro at hun duger til noe.

Kritikken begrenser seg ikke bare til de inngifte askeladdene i kongefamilien, men også deres kongelige ektefeller, Haakon Magnus og Märtha Louise. De får kritikk for personlige forhold, som yrkesvalg, skolevalg, vennevalg og kjolevalg, for å nevne noe. Og kritikken kommer fra alle hold. Nå sist, fra kjendisprest Einar Gelius, sokneprest i Lom. Heller ikke han kan dy seg fra å følge Janteloven når han skriver om Mette-Marit som den ene dagen feller en tåre sammen med aids-syke barn – og neste dag opptrer med New Yorks jet-set liv med kjole og veske i hundretusen-kroners-klassen.

Innbiller hun seg at hun er bedre enn oss?

Når tabloidavisene omtaler de kongelige, følges det av leserkommentarer som er gjennomsyret av Janteloven. Her er et lite uttall kommentarer fra VGs omtale av at Mette-Marit og Vogue-redaktør Franca Sozzani ble avbildet gående sammen i Portofino nylig:

Mette Marit … hvor hadde hun vært uten Haakon?

Det er jammen sant! Mette Marit har tydeligvis glemt hvor hun kommer fra …

Se det sure trynet på MM.

Mingler med fiffen …

Hvorfor klipper de bildet så man ikke ser Mette Marit har en sigaretteske i hånden.

Jeg mener ikke at vi skal kneble debatten om hvorvidt monarkiet bør avvikles eller ikke. Det er bare det at den debatten i utgangspunktet ikke burde ha noe med Janteloven å gjøre. Det er prinsipielle spørsmål til makt, budsjett o.a. som bør dominere. Når Arbeiderpartiets kongepolitiske talsmann Martin Kolberg uttaler at kronprinsparets skolevalg for sine egne barn er skritt i retning mot avvikling av monarkiet, er han langt utenfor den politiske arenaen. Han kunne like gjerne trukket frem Mette-Marits kjolevalg og Haakon Magnus’ vennevalg i samme slengen!

Hva slags kongelige ønsker vi oss, egentlig?

Einar Gelius trekker frem kong Olav V som et godt eksempel. Ingen kan være uenig med ham i det. Kong Olav omga seg med respekt, mystikk og høytidelighet, – samtidig som han viste respekt for det folkelige, – i passe doser. Vi har alle sett bildet av ham på Frognersetertrikken, og mange har sett ham på ski og jeg har selv sett ham i Oslos gater bak rattet i Cadillac’en med en person i passasjersetet, – sannsynligvis sin egen sjåfør.

Men kong Olav levde før alle begynte å gå konstant rundt med et lite kamera i lommen med online-forbindelse til sosiale medier. Dessuten viste pressen på den tiden mer hensyn til øvrighetspersoner. Rykter om kongens damer og whiskyforbruk ble aldri trykket. Dagens kongelige, derimot, kan ikke regne med at slike rykter holdes hemmelig. Vi kan heller ikke forvente at de kongelige skal leve særlig annerledes enn andre nordmenn. Vi må forvente og akseptere at de gifter seg med hvem de vil, de skiller seg akkurat når det passer dem, de gifter seg igjen når de har lyst, og får nye fellesbarn – i tillegg til tidligere særkullsbarn. Fremtidens kongefamilie vil neppe skille seg vesentlig fra vanlige familier.

Like (rike) barn leker best.

Märtha Louise og Haakon Magnus er begge vokst opp i Oslos vestkant blant en rikmanns-elite bestående av skipsredere, bilimportører og vellykkede kulturpersonligheter. Det er det nærmeste vi kommer adel i Norge. Det er i dette miljøet de kongelige har sine nære vennekretser. Deres dagligliv har aldri vært representativt for Jonny fra Stovner, – eller «hvermannsen» om du vil.

Vi som lever i samme geografiske område som de kongelige, får av og til øye på dem i våre dagligliv. Forbausende ofte egentlig. Det er ikke fordi de kongelige beveger seg for mye blant vanlige mennesker, men fordi Norge er et lite land. Jeg kan for øvrig forsikre alle om at de kongelige er akkurat så folkelige som de bør være.

Alle tåler en politisk debatt om monarkiets fremtid – ikke minst de kongelige. Men lar vi oss styre av Janteloven, gjør vi det svært lite attraktivt å være kongelig, i hvert fall inngiftet kongelig.

🙂 Tenk om hele kongehuset en dag valgte å abdisere? De har nemlig råd til det.

Kongefamilien, slik vi egentlig ønsker dem? (Bildemontasjen er basert på grafikk fra Hunderfossen familiepark. Det er nemlig der du treffer modellene av den perfekte kongefamilien!)

Kongefamilien, slik vi egentlig ønsker dem? (Bildemontasjen er basert på grafikk fra Hunderfossen familiepark. Det er nemlig der du treffer modellene av den perfekte kongefamilien!)

gd.no (09.07.2014): Kronprinsparet sitt nye hoff

Warrior of the Light Online #65: The Law of Jante

Oppdatert:

Drammens Tidende (05.09.2014): Kunstner omtaler utstilling som søppel

Tidlige sosiale nettverk

Et bilde i VG av urørte godteskåler forteller om et bursdagsselskap hvor ingen barn møtte opp. Alle vet jo hvor viktig en barnebursdag er! Reaksjonene har ikke uteblitt. Flere har lignende historier. Det får meg til å tenke over hvordan barn og voksne bygger sosiale nettverk.

cupcaces1

Er åtteåringer bevisste om sine sosiale nettverk?

Jeg tenker tilbake da mine barn var yngre. Før min yngste kunne begynne i andre klassetrinn måtte klassene omfordeles. Som en ekstra «service» fra skolen, ble alle elevene bedt om å oppgi navn på to venner, slik at så mange som mulig kunne få sine ønsker oppfylt. På kort tid kunne både elever og foreldre danne seg et krystallklart bilde over elevenes sosiale nettverk!

Ola liker Per og Kari. Per liker Lars og Kari (altså ikke Ola). Trodde virkelig Ola at Per og Kari skulle like ham fordi han likte dem?

Er åtteåringer i stand til å ta slikt innover seg? Da jeg spurte min sønn fikk jeg svaret: «Ja, så klart!». Da jeg spurte skolens rektor, fikk jeg til svar at barna nok var alt for små til å danne seg slike bilder. Den kjente barnepsykologen, Magne Raundalen, uttalte samtidig til Aftenposten at han frarådet skolene mot slik kartlegging fordi det kunne stemple noen som sosiale tapere.

Det spesielle med denne saken var at skolens anbefalte klasseinndeling til slutt ble overstyrt av pågående foreldre som talte sine egne barns sak – og ikke minst, sine egne sosiale interesser. En klasseinndeling berører i høy grad også foreldrenes sosiale nettverk!

Smittes barna av foreldrenes holdninger?

Leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos, legger skylden på foreldrene når barna uteblir fra en bursdagsfeiring uten å gi beskjed. Hun mener at barna fanger opp foreldrenes mobbing og negative holdninger om andre mennesker.

Jeg er helt enig med henne.

Når et barn begynner på skolen, gis foreldre en gylden mulighet til å bygge ut sine egne sosiale nettverk. Når foreldrene bygger sine nett, deler de ut «likes» og «dislikes» – ofte etter kriterier som utseende, status, innflytelse og rikdom, – akkurat som når de selv gikk på skolen.

Kari liker Mona, som går i kostbare klær, er gift med en konserndirektør og bor i det store huset. Kanskje barna kan gå sammen til skolen?

Foreldrene må være ytterst diskret når de deler ut sine «likes» og «dislikes», ellers vil barna snappe opp poengene og ta med seg foreldrenes holdninger til skolegården. Jeg synes det er god grunn til å kritisere foreldrene som unnlot å følge opp den omtalte bursdagen.

Når bør barn lære om sosiale nettverk?

Man kan ikke kreve at så små barn skal ha et bevisst forhold til sitt sosiale liv. Senere i livet blir det annerledes. Man må selvfølgelig ha venner for at det skal komme noen til bursdagene. Som foreldre ønsker man ikke at barna skal bli venneløse. Derfor synes jeg det er viktig å pense barna inn på hvordan de kan vinne venner.

relationsHvis Ola liker Per og Kari, må han innynde seg hos dem. Han må la de få velge leker først og dele på småkakene. Men det er veldig viktig at han beholder en viss verdighet slik at han ikke blir utnyttet. Det handler om sosiale antenner som må «tunes» gjennom hele livet.

Jeg mener tiden er inne for å lære barna om det sosiale liv den dagen du kan forklare din sønn eller datter om hvordan de skal tolke «dislikes» på korrekt måte. Da må du fortelle dem hvordan de snur det annet kinn til slemme mennesker, – uten å skape hat, angst, eller grobunn for ondsinnede handlinger! Dette er mye vanskeligere enn den historien som begynner med biene og blomstene…

Kan offerets foreldre lastes?

La meg for ordens skyld si at jeg ikke har noe grunnlag for å kritisere foreldrene som gikk ut med denne historien til VG. Jeg kommenterer på generelt grunnlag.

Foreldre som ikke pleier forholdet til andre foreldre, får ingen «likes», snarere heller «dislikes». Dette gjelder ikke bare i skolen, men også foreldredrevne fritidsaktiviteter. Selv om man ikke liker dette spillet, bør alle foreldre kjenne spillereglene.

Hadde jeg opplevd at ingen kom i mine barns bursdag, ville jeg først ha satt alle kluter til for å redde dagen, deretter gått inn i meg selv og forsøkt å se om noe kunne vært gjort annerledes. Så ville jeg valgt å gå videre uten å lage noen sak av det. Slik er livet! Det gjelder å komme seg videre etter nederlagene.

Man kan uansett ikke tvinge noen til å «like» seg  😦

VG (08.12.2013): Ingen kom i bursdagen: – Det er voksne som har skylden