militæret

Militært lederskap

Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret mener det ikke foreligger noe grunnlag for å refse løytnanten som beordret den kvinnelige soldaten til å bade naken. Det er imidlertid hevet over en hver tvil at løytnanten handlet både klønete og lite tillitsvekkende.

militar-ledelse-1

Illustrasjonsfoto (Foto: ScanStockPhoto.com)

Hvis du er ung og ønsker å bli leder, er Forsvaret en fin skole å gå. Velger du lederutdannelse, får du ikke bare teori, – du får også mulighet til vise lederskap i praksis overfor helt levende mennesker.

Militær lederutdannelse er utvilsomt nyttig, men kan ikke overføres direkte til sivile organisasjoner. Det er noe helt spesielt i forholdet mellom autoritet og disiplin. I krig oppstår det situasjoner uten muligheter til å forklare, lytte og motivere. Kommandoene må gis og utføres under særdeles streng disiplin. Det fordrer at man har 100% tillit til sine overordnede og sine medsoldater. Du skal stole blindt på at noen tar deg i mot når du faller bakover.

Tilliten skapes gjennom det vanlige soldatlivet og gjennom øvelser. Det er nemlig slik at de man øver sammen med, skal man også kjempe sammen med i krig.

Var løytnanten som beordret Alice Asplund en god leder da han beordret henne til å vaske seg nedentil i isvann foran troppen med unge menn?

Personlig hygiene i felt er viktig. Dårlig hygiene og sjuskethet bidrar nemlig til å bryte ned psyken og kampmoralen. Det handler om liv og død. Man vasker seg ikke under øvelse fordi man trenger det, men fordi man skal trene på det. I felt utfører man latrinebesøk, intimvask og barbering uten noe som helst privatliv. Moderne mennesker trenger å øve seg på å bekjempe sin bluferdighet.

Derfor skal en løytnant kunne gi ordre om å vaske seg når troppen passerer et vann.

Men når jeg hører Alice Asplund fortelle sin versjon i VG, kjenner jeg likevel at jeg blir harm. Jeg tenker, – hvor klønete går det an å opptre som leder? Riktignok ble den angjeldende løytnanten frikjent i klagenemda. Men opptrådte han tillitsvekkende?

En leder uten tillit er en dårlig leder.

Diskusjonen går nå høyt om man skal endre militære instrukser. Jeg tror Forsvaret i stedet bør ta utfordringen med å forbedre sin militære lederutdannelse, sørge for at befalingsmenn er i stand til å håndtere lederskap på en mer fleksibel måte enn hva som ble utvist i denne saken.

Under øvelse gjennomgår menn- og kvinner umenneskelige fysiske og psykiske oppgaver. Mangel på søvn, fysiske anstrengelser, følelse av utrygghet, frost, sult og tørst gjør at noen og enhver kan gå på en liten smell. Noen kaster opp, noen blir passive, noen blir tause, noen går i fosterstilling, noen gråter og noen blir utagerende. Alle vet at i dag er det han, eller henne, – i morgen kan det være meg. Men «when-the-going-gets-tough» er det alltid noen som blomstrer opp, tar grep, finner løsninger, improviserer – der og da. Jeg har ofte forundret meg over disse menneskene. De er hverken mors beste barn eller svigermors drøm. De følger ikke alle regler til punkt og prikke. De greier likevel å få kameraten sin, laget sitt og troppen videre mot målet. Flere av disse hverdagsheltene er unge mennesker som har søkt seg inn i forsvaret, men Forsvarets lederutdannelse stimulerer ikke sine kandidater til å bli hverdagshelter. Elevene skal ikke improvisere og være fleksible! De skal følge boka!

Synd.

For hvis Alice Asplund’s løytnant ikke bare hadde fulgt regelverket, men hatt litt av hverdagshelten i seg, – hadde det aldri blitt noen sak av dette. Da hadde han sett hennes fortvilelse, forstått hennes situasjon, brukt noen sekunder på å inngi tillit, motivere henne – gi henne mot, og funnet en løsning der og da. Basert på intervjuet i VG – og ettertidens klokskap – synes løsningen å ha vært banal enkel.

🙂 Man får prise seg lykkelig over at det ikke var krig!

VG.no (04.11.2014): Klagenemnd om nakenbading: Det er urimelig å forvente at han burde lest hvor fortvilet fornærmede var

Rimi, russebuss og friår

Far og sønn snakker om hva sønnen skal gjøre etter videregående. Faren registrerer at mye har forandret seg siden han selv var russ. Kanskje det ikke bare er alder som skiller far og sønn? Det kan også være kulturforskjeller…

talk1– Det står i avisa at færre unge velger militæret. DU skal søke militæret, ikke sant?
– Nei
– Hva har du tenkt å gjøre når du blir ferdig med videregående da?
– Blir vel friår, tenker jeg
– Friår?! Mener du at du bare skal gå hjemme og slenge?
– Ja, jobbe litt, – også reise litt… Gjøre det jeg har lyst til.
– Hva har du tenkt å jobbe med da?
– Jobbe på Rimi. Det er kjempegodt betalt.
– Hva skal de andre gjøre for noe da?
– De skal ta friår de også
– Hæ?! Skal de også jobbe på Rimi?
– Ja det er vanlig det nå. Mange gjør det.
– Jammen, hvis du ikke har noe bedre å gjøre, kan du vel like gjerne søke til militæret. Da lærer du noe du kan ha nytte av senere i livet. Jeg var i tungtransporten, jeg – og fikk opplæring på lastebil og buss. Det kan komme til nytte en dag…
– Nei, jeg vil ikke i militæret. Jeg vil ha fri.
– Fri fra hva da? Du jobber da ikke SÅ hardt med skolen akkurat. Og karakterene er jo ikke noe å skrive hjem om, da!
– Jeg er SLITEN. Jeg vil ha fri når jeg er ferdig med skolen.
– Jammen, tenk da. Hvis du ikke får så gode karakterer og bare har gått hjemme og daffet, så må du kanskje jobbe på Rimi resten av livet! Du skulle ikke prøve å søke deg inn på noe praktisk, da? Så får du en ordentlig jobb!
– Pøh! – Kommer ikke på tale!
– Det var ingen som kunne ta friår da JEG var ung!

Mor blander seg inn i samtalen:

–  Det er sant som han sier. Det er vanlig med friår nå. Han må få lov til det.

Sønnen – spøkefullt:

– Ja, hør! Det er DU som er gammel. Det er annerledes nå enn det var i gamle dager. Dessuten så bodde du på landet!

Far forstår at et er en generasjonskløft mellom ham og sønnen.

– Du, forresten, fattern. Jeg skal på russebussmøte nå, jeg.

Far lener seg fremover og blir ivrig

– Har dere funnet noen god buss? Jeg ville valgt en gammel Volvo B58 med VBK-karosseri. Det er en enkel og grei doning!
– Vi snakker ikke om bussmerker.
Dere må aldri finne på å kjøpe en gammel bybuss med luftfjæring!
– Hva snakker du om?
– Altså luftfjæring er rådyrt å reparere, og biltilsynet er dritstrenge med å sjekke akkurat det.
– Vi snakker ikke om busser på den måten.
– Jammen, hva snakker dere om på russebussmøtene da, da?
– Vi snakker om hvilket tema vi skal velge, og kartlegge hvilke busser som har fått premier og sånn.

Mor blander seg inn – IGJEN.

– I dag må alle russebussene lage sin egen låt og så må de få sydd egne antrekk som matcher temaet på bussen. Det er DET som er viktig, da. Har du ikke skjønt det heller?
– Hmpf… Dere kan vel ikke kjøpe en buss uten at dere har gått over det tekniske. Dere MÅ jo det? Ellers risikerer dere å sitte med skjegget i postkassa på syttende mai.
– Slapp’a! Er det noe som må fikses på bussen, så fikser vi det. Det er ikke noe stress!

Far, med plirende øyne:

– O-k-e-e-e-y? Hvor hadde dere tenkt å få penger fra, da – om jeg tør spørre?

Vi skal jobbe på Rimi 🙂

Budstikka.no (03.02.2014): Militæret, nei takk!