michelin

Gi meg en kelner!

Denne uken ble de nasjonale søkertallene for videregående utdanning kjent. «Restaurant- og matfag» ligger som vanlig nest nederst på listen. Er nyrike nordmenn for fine til å jobbe med mat?

bucket_for_monsigneur

John Cleese som fin hovmester i det bisarre Monty Python-innslaget A bucket for monsieur. Klikk for å se mer … og, eh, Bon appetit!

Jeg elsker å gå på restaurant. Jeg vet at det er dyrt og at det heller lønner seg å lage mat selv. Det er ikke fornuften som trekker meg inn i restaurantlokalene, for å si det sånn. Det er stemningen.

Odd Børretzen skildret dette fint i sin «Sang om måkene». Stemningen innenfor restaurantens fire vegger står i kontrast til de forhatte måkene der ute – ubehøvlede, grådige, grisete og bråkete som de er.

-Hvis du ville gi meg fugl og jeg kunne velge, ville jeg ha sagt Gi meg en kelner som kvidrer med glassene, som svever mellom bordene eller kommer tassende mot meg.

Servitør er et yrkesfag som det gis svennebrev og fagbrev i. Denne uken ble de nasjonale søkertallene for videregående utdanning offentliggjort. «Restaurant- og matfag» ligger som vanlig nest nederst på listen. Populære TV-program som «Master Chef» og «Hele Norge baker» har ikke skapt noen massiv tilstrømning til matfag blant de unge.

-I Norge vil man helst bli servert, ikke servere selv.

Ordene kommer fra Pontus Dahlström, restaurantsjef på Maaemo – 2 stjerner i Michelin-guiden. Rangert på 79. plass blant verdens beste restauranter er Maaemo Norges offisielt beste restaurant. Om det er på grunn av dette, vet jeg ikke, – med de får faktisk et trettitalls søknader om jobb hver eneste dag. Men kun én av de ansatte kommer fra Norge. Han er servitør.

Hvorfor er det så få norske servitører?

Restaurantsjef Dahlström, som selv opprinnelig kommer fra Finland, betrakter nyrike nordmenn som nyrike russere. Jeg tror det er en god sammenligning. Masse penger – men ingen klasse. Alle vil være sjef, gå i dress. Ingen vil være tjenere.

Rub it in!

Gjennom mine barn får jeg vite hva unge voksne gjør, har gjort, eller planlegger å gjøre etter videregående. Det er helt allright å jobbe som ufaglært servitør noen år etter videregående. Flere gjør det. Men det kreves mot for å stå frem å fortelle verden at du har valgt servitørfaget som et yrkesvalg, og ønsker å jobbe på en kjent restaurant. Jeg tror at unge som velger yrkesfag står sterkere i fremtidens arbeidsmarked enn de som ender opp med svake resultater fra en ustrukturert og ullen studiebakgrunn med halvt ditt og halvt datt.

Servitører er en viktig del av restaurantkulturen. Nordmenns tradisjonelle forhold til restauranter har lenge vært årlige julebord med tilsølte buffeter og alt for mye alkohol. Noen og en hver kan vel trekke paralleller til måkene i Odd Børretzens sang.

Men la det være sagt, i dag har mange nordmenn et riktig godt forhold til restauranter. Jeg har en teori om at jo mer man besøker restauranter, jo mer setter man pris på det. I dag reiser nyrike nordmenn over hele verden, og vi har fått restauranter fra alle verdenshjørner hit til landet. Vi har en restaurantkultur i Norge nå, og følgelig tror jeg etterspørselen etter «fine dining» er bedre enn noen sinne.

Tar du med barna dine på restaurant fra de er små, vil de for alltid vite å sette pris på god restaurantkultur. Dette har vi lykkes godt med hjemme hos oss.

Når jeg tenker restaurant, tenker jeg først og fremst smak. Smaken av noe jeg ikke umiddelbart kan greie å lage selv, gjerne av råvarer jeg ikke finner i nærbutikken min. Kanskje noe som er typisk for det stedet jeg besøker. Jeg liker å sette sammen måltider med kombinasjon av smaker som kompletterer hverandre. Jeg nyter å drikke vin som passer til rettene jeg spiser. Jeg liker å kunne gå til et hyggelig bord. Jeg liker den gode praten med venner. Den praten som faller naturlig under et godt måltid.

Kan ikke hvem som helst bære noen tallerkener?

Det finnes optimister som tror at det er mulig å etablere restauranter i forsteder som for eksempel Asker og Bærum, og tilby «fine dining» til Oslo-sentrum-priser uten profesjonelle servitører. Det blir som å selge en sportsbil med barnevognhjul. Uansett hvor bra motoren er, kommer aldri kraften til sin rett ute på veien.

Det er servitøren som har dekket bordet vårt, som sammen med et smil gir oss det verdifulle førstegangs-inntrykket.

-Kjente han oss igjen, eller var det tilfeldig at vi fikk yndlingsbordet vårt i kveld også?

Servitøren vet hva rettene på menyen inneholder og hvordan de tilberedes. Han kan ta hensyn til eventuelle allergier og særpreferanser gjestene måtte ha. Han skal kunne gi oss en kvalifisert vinanbefaling. Hvis restauranten er utsolgt for en bestemt vin, bør han være i stand til å finne en annen med samme kvalitet, opprinnelse, smak og pris. En servitør er diskret. Han er «alltid» til stede under måltidet uten å være påtrengende og uten at man føler seg overvåket. Det skillet er det kun profesjonelle servitører som mestrer. Den gode servitøren fyller glassene slik at de ikke er tomme, og får vinen til å vare gjennom hele måltidet. Servitøren sørger også for progressen i måltidet. Som gjest under et hyggelig måltid ønsker man ikke å føle at man får dårlig tid. Er det faste bordsetninger er det servitørens oppgave å få en flyt i måltidet slik at tidene passes.

Helt diskret, selvfølgelig.

La dette være en hyllest til alle gode servitører, – og unge som velger å gå i servitørfaget.

🙂 Ingen flue i suppen.

Søkere til videregående opplæring skolearet 20152016

DN.no (11.03.2015): Nordmenn vil ikke servere, bare bli servert

Reklame