menneskeverd | La det være sagt!

I helgen druknet en ung mann i Venezia. 22-åringen var kommet som båtflyktning til Italia for litt over et år siden.

Han hadde bare sittet og sløvet på kanten av kanalen. Nå lå han ute i vannet. Hodet duppet stadig under. Ingen vet med sikkerhet hvorfor han havnet i vannet. Mye tyder på at det dreier seg om et selvmord.

Det hele ble filmet fra den andre siden av kanalen. I nærheten høres høye tilrop, som «Afrika!», «Han er dum», «Han ønsker å dø», «Dra hjem dit du hører hjemme». Noen forsøkte å kaste ut redningsvester til ham, men forgjeves. Den unge mannen kunne trolig ikke svømme. Pateh Sabally døde bare få meter unna sine tilskuere.

Kanskje var det sørgelige utfallet uunngåelig. Nå, i januar, holder vannet i kanalen bare 5 grader. Det er gale-matias å hoppe uti uten sikring, og det var neppe tid til å skaffe nødvendig materiell som tau og flytemidler, selv om det lå en bemannet båt like ved.

Jeg håper ikke tilropene representerer generelle italienske holdninger – ei heller andre europeiske land. De minner meg likevel om kommentarfelter i norske aviser når det gjelder innvandringsspørsmål. Kunne det som skjedde i Venezia, ha skjedd ved utebrygga i en norsk by?

I oppegående samfunn forventes det at folk utviser et minimum av menneskeverd. I krigsherjede områder og land der sivilbefolkningen er blitt herset med i flere år, forsvinner menneskeverdet gradvis. Vi mennesker er dessverre ikke bedre skapt. Det som skjedde i Venezia, er dessverre et tegn på at samfunnet har begynt å miste grepet om menneskeverdet.

I 2007 forlot ambulansesjåførene Ali Farah med hjerneblødning og kraniebrudd i Sofienbergparken i Oslo. Den saken gikk inn på meg, fordi jeg visste at jeg, som hvit, blond og norskættet, ville fått en helt annen behandling. Ambulansefolkenes behandling stred mot nordmenns syn på menneskeverd.

Stor er kontrasten til en opplevelse jeg hadde samme helg som Pateh Sabally druknet.

Jeg var på vei med bil oppover mot Rudshøgda fra Mjøsbrua da en motgående bilist blinket mot meg. Han blinket som man gjør, når man varsler om politikontroll. I tåka foran meg fikk jeg øye på masse blålys. Utrykningsbilene sto langs et smalt veiparti hvor det er satt opp autovern midt i veien for å hindre møteulykker.

En brannmann stanset meg. Jeg så at han snakket med noen. Deretter vinket han meg gjennom den trange slusen. Jeg så at det ble gitt hurtig hjertemassasje til en person på veibanen. Idet jeg passerte helt inntil pasienten, forsto jeg at han som ga åndedrettshjelp, måtte vente til jeg hadde passert før han kunne trå til igjen. Så trangt var det.

«Et medisinsk tilfelle», sto det å lese i lokalavisene. Jeg forestiller meg at noen hadde blitt akutt syk. Noen hadde oppfattet situasjonen og ringt 113. Noen hadde fulgt opp den syke og begynt førstehjelp. Noen hadde sørget for at hjelpen fant frem.

Jeg er imponert av hvordan redningsmannskapene greidde å rigge seg til på den vanskelige plassen og hvordan de samarbeidet i den hektiske «Staying alive» rytmen som jeg har lært at livredning skal skje etter. Jeg tenkte at de bare kunne ha gitt blaffen i meg. Men jeg fikk reise videre etter få sekunder, – ikke til tonene av «Staying alive», men «Ella Fitzgerald» fra radioen på vei hjem til min kjære, – til lørdagskos med indrefilet, rødvin og stearinlys.

Jeg vet ikke hvordan det endte, der oppe på Rudshøgda. Men om det hadde vært meg som hadde ligget der i den kalde veibanen – omtrent en meter fra hjulene på passerende biler, – ville kona mi sikkert fått beskjed. Da skulle hun visst at redningsmannskapene virkelig gjorde alt som var mulig der denne lørdagskvelden.