lysaker

Supperåd og islagt trapp

Jeg funderer på hvorfor ikke kommunen kan finne en vaktmester som kjører rundt i en liten bil med spade og veisalt, og fikse trappene så folk kan bruke dem.

trapp2

Ferdes du til fots, og er attpåtil kommet litt opp i årene, er du kanskje blant de som utsettes for kommunal sparekniv. I hvert fall hvis du bor i Bærum og ikke tilbringer vinteren på Mallorca eller Gran Canaria. I Østre Bærum finnes det mange av dem. Eldre mennesker som går til fots. Mange av dem går hver dag. De går til og fra bussen eller toget. De går for å utrette småærender, for å holde sykdommer unna og «maskineriet» i gang, eller kanskje bare for fornøyelsens skyld. Jeg aner at det ligger en snev av livsglede bak.

Det er ikke alltid lett å ta seg frem på stier og veier dekket av holke. Når det er fullstendig ufremkommelig, er det heldigvis mulig å få kommunen til å dirigere en traktor med strøsand til oss som bor i kommunens randsone. For selv om veiene er glatte, er de faktisk fremkommelige.

Dessverre munner alle veier til buss, tog og sentrumsnære tjenester ut i en steinlagt trapp med stålrekkverk. Fint skal det være! Men sent i november fant vi en foliert hilsen fra Bærum kommune om at den kommunale trappen fra nå av er vinterstengt. Det blir verken strødd eller måket der, så all ferdsel skjer derfor på eget ansvar, – på islagte trappetrinn. Skyld ikke på kommunen om du ligger der med brukket lårhals!

God jul, liksom …

Tenk så enkelt! Det er bare å henge opp noen folierte oppslag, så er problemet ute av verden.

I følge Budstikka sparer kommunen her hele 1,5 milllioner kroner på å vinterstenge noen av de kommunale trappene. Hvordan de har kommet frem til denne summen er jeg usikker på. Leverandører av brøyte- og strøtjenester består av maskiner og maskinkjørere. De har ikke mannskap til å måke trapper for hånd. Dermed er det ikke utenkelig at leverandørene velger å prise slike ekstratjenester så høyt at ingen fornuftig mann eller kvinne ville drømme om å bestille det.

Det er sånn det fungerer.

Jeg funderer på hvorfor ikke kommunen heller får tak i noen som kan kjøre rundt i en liten bil med spade og veisalt, og fikse trappene så folk kan bruke dem. Jeg er faktisk 100 prosent sikker på at en enkel vaktmester skulle kunne vedlikeholde et titalls trapper for mindre enn 1,5 millioner kroner i året. Faktisk langt mindre!

I følge Budstikka sendte rådmannen i Bærum saken til MIKK-utvalget, – et utvalg som vurderer kommunale tiltak vedrørende miljø, klima og kommunalteknikk. Utvalget er satt sammen av lokalpolitikere med Bjørn Røtnes (H) i spissen. Hverken MIKK-utvalgets årsrapport eller andre offentlige dokumenter på Bærum kommunes websider nevner noe om «genistreken» ved å vinterstenge kommunale trapper som unge og eldre benytter hele året. At utvalget ikke fikk stanset dette er rett og slett skammelig. Supperåd!

Eller mener utvalget at de eldre i Østre Bærum ikke har vondt av å gå en omvei i vinter?

Når min 85 årige nabo står på toppen av en livsfarlig, islagt trapp hvor trinnene er jevnet ut av is, og ser bussen nærme seg holdeplassen like nedenfor, tror jeg ikke han velger å gå omveien på 200 meter.

Bjørn Røtnes & Co har sikkert viktigere ting å gjøre, som for eksempel å planlegge hvor årets studieturer skal legges. Et ordentlig supperåd må jo bevilge seg noen skikkelige utenlandsturer i embets medfør – i år som i fjor. En kommune som Bærum, kan ta seg råd til det. Under middagene håper jeg utvalgets deltakere utbringer «De eldres skål». Det er tross alt de som har betalt for gildet.

😐 Når jeg tenker etter, er det forresten lenge siden jeg så en vaktmester …

Budstikka (28.11.2014): Frustrerte og engstelige etter klar beskjed fra kommunen!

trapp1

Kunst for togpendlere

Lysaker har fått en ny severdighet.

En grå betongvegg langs jernbanen er blitt tagget med et betongmaleri. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å kalles kunst, men det er veldig godt laget. Hvis du ankommer Lysaker stasjon fra vest med tog, kan du se det på høyre side i det toget sakner farten ut av tunnelen før stasjonen.

Mens jeg ruslet og fotograferte mesterverket på utsiden av gjerdet, passerte det 3 tog. Jeg lurer på hvordan den stakkars taggeren – eller taggerne – har kunnet arbeide i fred inne på det forbudte jernbaneområdet. Hvor gjemte de seg for togene?

Som blogger spør jeg meg: Hvem er disse unge mennene i mørke hettejakker? Tapere og sengevætere? Har de en misjon? Et budskap om å sette sine spor på verden? En følelse av å mestre noe? En sitrende følelse av spenning å vandre gatelangs med sprayboksene sine om natten?

Eller har de bare en trang til å uttrykke seg med form og farge?

Eventuelle taggere kan jo sende ballen i retur til bloggerne.

Hvem er disse asosiale menneskene som velger å utbrodere seg selv og sine liv på Internett i stedet for å kommunisere face-to-face med andre mennesker? Trodde de virkelig at alle treffene de får gjennom Google, seriøst er interesserte i å lese om hva bloggerne spiste i går, og deres nye sko?

Eller har de bare en trang til å uttrykke seg med ord og setninger?

Det er fryktelig mye betong på Lysakerlokket rett utenfor Oslo. Om dagen svinser kontoristene rundt med notebooks og lekre Power-point presentasjoner. Jeg går der ofte om kvelden. Da er det helt dødt, med unntak av en gruppe unge menn med spisse albuer som forsøker å parkere SUV’ene sine inne i resepsjonen så de slipper å gå så langt når de skal spille squash. En guttunge drar av gårde med varme pizzaer i en liten rød italiensk pizzabil. Vinden blåser ubarmhjertig langs fasadene. Det er kaldt, grått og trist. Så trist som forstadsbetong kan bli.

🙂 Kunne gjort seg med litt farge …

Kunden har alltid rett

Det er neppe noen tilfeldighet at bedrifter som yter dårlig service, ofte er de samme som dukker opp i konkurslistene. I dag kommer terningkast og kundeomtaler på nettet nesten før kunden har kommet ut av døra. 

reviews5

Ett av Bærums egenartede spisesteder, Pannekakehuset AS, er gått konkurs. Nok en gründers drøm er foreløpig lagt i grus. Pannekaker er ikke min favorittrett og tidligere besøk på spisestedet er for lengst gått i glemmeboken. Men når jeg tenker etter, sitter jeg igjen med en negativ oppfatning av dette stedet uten å huske hvor jeg har det fra. Det er kanskje et snev av dårlig renommé?

Dårlig renommé dannes lett – og sitter lenge.

Folks oppfatning baseres på omtale, reklame og egne inntrykk. Det merkelige er at man kan sitte igjen med en dårlig oppfatning uten å huske hvordan det oppsto, hvem som fortalte det, eller hvor man leste om det.

Det er sjelden bedrifter med dårlig renommé erkjenner det. Ingen forteller noe til innehaveren. Man må være aktiv for fange opp slike ting – få «skriften på veggen». Nettavisene har testet det meste og delt ut sine terningkast. Du kan også slå opp på nettsider som anbefalt.no, vibb.no eller tripadvisor.com.  Hvis noen skulle greie å reetablere «Nye Pannekakehuset», bør de jammen bestrebe seg på å få bedre brukeromtaler på nettet enn forgjengeren sin!

Nylig fikk Spiseriet Victoria Kino i Oslo terningkast 1 – en – på VGs portal Godt.no. Kjøkkensjefen åpner sitt forsvar med å si at det skal godt gjøres å få terningkast 1, – underforstått: Så vanskelig at man nesten må tro at det er noe galt med anmelderne. I stedet burde han redegjøre for hvordan han vil ta grep for å forbedre restauranten han leder. Jeg har vanskelig for å se noen suksess her.

Skadefryd

Når jeg opplever en bedrift som feiler i å yte grunnleggende service og går konkurs noen uker etter, reagerer jeg med skadefryd. Det ikke er pent å fryde seg over andres ulykke. Av og til tenker jeg at det burde være en obligatorisk førerprøve i forretningssans som alle gründere må passere. Som forbruker har jeg tre eksempler fra noen år tilbake hvor eierne hadde strøket med glans:

GARDEROBEMANN PÅ FEIL STED

En dag ble det åpnet en garderobeforretning på Stabekk – vårt nærområde! Begeistret gikk vi inn med våre flotte garderobeplaner. Jeg ga uttrykk for at jeg synes det var fint med en lokal butikk, og fortalte hvor hensiktsmessig det måtte være for dem å installere noe i nabolaget! Mannen bak disken delte ikke mine positive følelser for Stabekk. Han forklarte at han i stedet satset på Grorud, – en drabantby helt i andre enden av Oslo. Han virket stolt over å gi inntrykk av at han ikke behøvde å stå på pinne for lokale kunder. Vi møtte derfor ikke noe gehør for prosjektet vårt og måtte gå hjem uten noen kontrakt. Butikken forsvant etter få måneder. Kanskje de hadde etablert seg på feil sted?

PARKETTSELGEREN SOM IKKE VILLE SELGE

Vi besøkte et finere parkettstudio på Lysaker en lørdag. Vi hadde kjøpt mange kvadratmeter av deres kostbare parkett tidligere, og nå ville vi kjøpe mer. Damen i butikken hadde ikke myndighet til å effektuere ordren. Hun noterte derfor alle opplysninger omhyggelig på et stort ark som hun la godt synlig på bedriftens eneste skrivepult. Med store bokstaver tilføyde hun at kunden ønsket tilbud på førstkommende mandag. Med rett pris ville selgeren kunne formidlet handelen pr telefon og fakturert et 5-sifret beløp. Vi ble imidlertid aldri ringt opp, og etter få uker gikk firmaet konkurs. Hvorfor skulle vi kjøpe når selgeren ikke ville selge.

BYGGMESTEREN SOM GLEMTE ORDREBOKEN

Vi hadde lenge ønsket å bygge på hytta vår i Ringebu. Jeg pekte ut ett av de lokale snekkerfirmaene som hadde annonsert i «Ringebunytt» og ringte sjefen for å få et innledende møte hvor jeg kunne legge frem våre tegninger. Det var viktig for meg at vi fikk til møtet de ukene jeg var i bygda, så kunne de begynne arbeidet akkurat når det passet dem, – til vinteren, våren eller etterfølgende sommer, eller senere. Selv om jeg ringte flere ganger, fikk vi aldri avtalt noe møte fordi han hadde så mange jern i ilden de gangene jeg ringte og maste. Han ringte aldri tilbake heller. Samme vinter fikk jeg høre at snekkerne hans var permittert fordi ordreboken var tom! Kanskje han hadde så mye å gjøre at han glemte å fylle ordreboken?

Terningkast på nettet

Når jeg bruker terningkast på nettet, er det fordi jeg er svært misfornøyd eller svært fornøyd. Man er ikke like flink til å oppdatere nettet alle gangene man er passe fornøyd. Det er synd. Ellers kunne terningkastene gitt et mer korrekt inntrykk. Jeg leser ofte publikums omtaler, men vet at jeg må ta de med en klype salt. Man må lese, og tolke. Vil det som kritiseres ha noen betydning for meg? Jeg har et eksempel:

Lille Oliven er en knøttliten kafe med tilhørende butikk vis-a-vis Fagerborg Kirke på Bislett i Oslo. Innehaveren er en middelaldrende, italiensk mann. Jeg har aldri sett ham smile, bortsett fra når han møter landsmenn hvor prat og armbevegelser går på italiensk. Alle varene hans er italienske. Ekte italienske. Ammende mødre og lokale kafegjester raser over å bli møtt med dårlig service. Andre gir seg over i glede over å se noe(n) som er så til fingerspissene ekte italiensk. Leser du omtalene for denne bedriften er det altså stort sett enere og seksere.

For mange er det en livsdrøm å starte egen bedrift. Gjerne med salg av varer og tjenester direkte til forbrukere. Men mange gründere er totalt uforberedte på hvordan de skal behandle kunder. De mestrer ikke kritikk. De mestrer ikke arbeidspress. De mestrer ikke mas. De får ikke tak i hjelp. De greier ikke motivere andre. Én eneste dårlig dag på jobben – og renomméet kan være ødelagt i årevis. At noen tør!

Jeg gir en sekser for motet 🙂 dice3

Gubbe på julaften

Det er vel ikke gubbenes skyld at det blir jul. Det har det vel i grunnen aldri vært! Likevel er det «han far sjøl» som sitter ved enden av festbordet!

gnome7

Gubben har uttalt: «På julaften er det bare rastløse og hjemløse som reker langs veien!»

«På julaften skal man la julefreden og høytiden synke inn! Det får man ikke når man skal ut på holkeføret!»

Dette har skapt et problem. Storfamilien vil gjerne samle seg rundt et festdekket julebord. De vil spise ribbe og pinnekjøtt sammen (ja takk, begge deler), og til dessert er det riskrem med mandel i. Da er det tradisjon at noen kremter diskret inn i juleservietten for å late som om de har fått mandelen. Alle ser på hverandre og da gjelder det å ikke smile, for da kan man røpe seg!

Etter måltidet er det tradisjon å gå rundt juletreet. For barnas skyld. «Barna» er nå mellom 17 og 30 år gamle, og synes dette er festligere enn noen sinne! Vi åpner med «Du grønne glitrende tre», fortsetter med «Her kommer dine arme små», etterfulgt av «Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy» (alle sju vers) til vi avslutter med «Deilig er jorden» (tre vers).

Når alle er varme i trøya, begynner kveldens julepakke-ritual der pakkene behandles en etter en. Hver pakke leses opp, mottas og åpnes slik at alle kan se og kommentere. Til slutt takkes giveren med et håndtrykk eller en klem. Når det er 12 mennesker og 3 hunder som får pakker, er det godt å knaske julegodterier mellom slagene.

Når gubben nekter «å reke langs veien på julaften», hvordan får familien samlet seg?

Jo, gubben får være hjemme, han. Da må i stedet de øvrige familiemedlemmene ta seg ut på veien! Sånn er det hvert år. Gubben gliser og er glad, for han slipper å reise noe sted. Han sitter i stasstolen på enden av festbordet og ønsker alle velkommen til bords, selv om det er kjerringa hans som har ordnet med alle innkjøpene, laget juledekorasjonene, all maten, julekakene og godteriene.

Gubben, det er meg det!

En stor takk til min kone som har brakt julen inn i huset!

Velkommen kjære familie og gjester!

– Og en riktig God jul til mine lesere   🙂

godJul2013

Mat til småfuglene

Selv om vinteren ennå ikke har kommet hit til Oslo så kommer den nok. Småfuglene holder på å fete seg opp til vinteren. Det er på høy tid å legge ut mat til dem nå.

birdy8

Alle fuglematere vet hva det dreier seg om. Fuglefrø, fettkuler, brødssmuler og –terninger ut på fôrbrett og ned i fôringsrør, – kanskje rett på bakken. Fuglefrøene har kommet inn i butikkenes vareutvalg igjen. Hittil i år har jeg kjøpt store poser frø på Jula og dyrebutikken på CC-Vest. Prisen er den samme over alt. Fra 16-20 kroner pr kilo. I grunnen er det samme pris om du kjøper en-kilos poser i butikken som i større kvanta.

Alle monner drar. Du kan legge ut mye fôr eller lite fôr. Jeg legger ut omtrent en kilo hver dag på to fôrstasjoner. Jeg har anskaffet et nytt rør med bare to sitteplasser for at frøene skal holde litt lenger. Det betyr mer kamp om maten, så jeg vurderer å anskaffe ett ekstra fôrrør. Se filmen jeg tok opp i dag fra mine fôrstasjoner.

Jeg bor i et tett villastrøk med mye gråspurver og pilfinker. Jeg vet at de ikke er særlig sjeldne, men det er de som lever her. Når kulda virkelig setter inn, kommer meisene innom. Av og til kommer en og annen «finpyntet» gjest innom, men da har jeg aldri noe fotoapparat for hånden. Vi har også skjærer, skogsduer og byduer i kosten.  Ja også et ekorn, da. Det kommer fra naboens store eiketre. Der bor også skjærene. Skjærene prøver å bygge rede i pipa vår, så jeg våger ikke fyre i peisen før jeg har fått dratt i gjennom pipa med en feiefjær. Det er høyt opp. Tror jeg utsetter det til i morgen…

Det er andre ulemper med å mate fugler også. Fuglefrø på bakken tiltrekker seg rotter. Vi har en rotte som kommer innom av og til. Det er samme rotta hver gang. Vi kjenner den igjen – og det skulle ikke forundre meg om den også kjenner oss! I veien hvor vi bor, går det underjordiske kanaler hvor det sannsynligvis vandrer rotter. Det er dessverre ingen drømmesituasjon for en fuglemater.

Sist vinter fikk vi erfare naturens grusomheter. En spurvehauk fanget en skogsdue i hagen vår. Duen ble drept og spist. Snøen var blodig og full av fjær og merker etter kamp. Uhyggelig! Det var stille her i flere dager! Ingen fugler. Et par uker etterpå fikk vi igjen besøk av spurvehauk. Jeg var utendørs og reparerte en bil, da to duer plutselig snittet meg. Jeg reiste meg opp og så en spurvehauk som forsøkte å fange en av dem. Duens ektefelle prøvde å avverge angrepet. Det hele utspant seg i hodehøyde rundt der jeg sto. Jeg viftet og ropte slik at hauken forsvant. Det som forundret meg, var at hauken ikke var større enn duen den forsøkte å fange!

Det er selvfølgelig mye glede med å mate fugler. På videoen har jeg fanget opp litt knuffing om fôret, men vanligvis går fuglelivet her i fred og fordragelighet. Skjærene og småfuglene lever side om side. Duene likeså. Meisene er gjester. De venter til det er ledig ved fôrplassene før de rykker inn. Fuglekvitringen er en fryd for øret. Vi hører det langt nede i veien når vi er på vei hjem. Når fôrstasjonene er tomme for frø, sitter fuglene i buskaset og da er kvitringen mer avventende inntil fôrsjefen kommer ut med nye forsyninger.

Jeg vet at fuglemating passer dårlig inn i et ungdommelig, hektisk, strømlinjeformet hverdagsliv i funkisstil og turbofart. Men få ting gleder mer enn fuglekvitter en dunkel høstdag 🙂

finplante

Noen av solsikkefrøene du mater fuglene med, vokser opp og blir til slike vakre blomster.

Overdrevne forventninger til ny E18

Det er ille at de timelange køene på E18 vest for Oslo strekker seg til langt ut på formiddagen. Verre er det at mange i fullt alvor tror at ny E18 vil løse alle trafikkproblemer i regionen.

e18-7

Alle ønsker seg ny E18

Budstikka.no publiserer daglig kjøretiden mellom Asker og Lysaker. Det er helt normalt å bruke over en time hver vei på grunn av kø. Hvis en av bilene får motorstopp, eller to morgentrette bilister dulter borti hverandre, kan man trygt legge til nok en halvtime.

Det er teoretisk mulig å beregne hva næringslivet taper på grunn av underdimensjonerte innfartsveier. Men hva taper private bilister? Jeg har selv vært der. Når jeg oppdaget at fem minutter ekstra morgentoalett medførte tjue minutter ekstra i bilkø, innså jeg det absurde i situasjonen. Vår løsning ble å flytte nærmere Oslo sentrum – en løsning jeg kan anbefale til alle, – men innser selvfølgelig at ikke alle kan bo i Oslo.

For dagens E18-bilister finnes det ingen gode alternativer. Bussene er overfylte og står delvis i kø de også. Lokaltogene er overfylte og upålitelige – særlig om vinteren. Sykling er vel kun for fryktløse galninger?

La oss tenke oss Espen fra Sætre, – samboer, to barn på 7 og 10. Han forlot sin idylliske bolig for en time siden, og nærmer seg nå Sandvika i familiens stasjonsvogn på vei til arbeidsplassen sin på Økern i Oslo. Han drømmer om ny E18 og håper politikerne får ut fingeren!

– Hvis dere tror at alle kan være på E18 i egen bil: Glem det. Vi må også gjøre noe med kollektivløsningene!

Ordene kommer fra Erna Solberg i forbindelse med et åpent møte i Asker i fjor vår. Selv om utsagnet ble nyansert noe, er påstanden korrekt – like mye i dag som når ny E18 står ferdig.

Hva kan Espen vente seg?

Frem til 2017-2018 kommer diskusjonen til å gå høyt. Alle berørte parter ønsker den nye veien i tunnel der de selv bor. I mellomtiden øker trafikken gradvis.

Under anleggsperioden, – si 2018 til 2030 (mine anslag) – vil stengninger, anleggstrafikk og omkjøringer medføre formidable køsituasjoner. Dette har vi sett ved lignende veiutbygninger på Østlandet.  Espen kommer aldri til å kunne beregne hvor lang tid reiseveien vil ta.

Tidligst åtte år fra i dag kan samferdselsministeren klippe over snoren til første del av ny E18. Da vil barna til Espen være selvstendige. Espen behøver ikke lenger bekymre seg for foreldremøter på skolen, barnas fotballkamper og andre aktiviteter som han sjelden rakk å delta på. Nå har Espen fått en ny strekning på E18, men oppdager at effekten av bredere vei er spist opp av økt biltetthet, – dels som følge av befolkningsvekst, og dels som følge av at flere har valgt bil i stedet for kollektivtrafikk.

E18 vil være en unntakssituasjon i mange år!

I følge en undersøkelse nylig utført av Transportøkonomisk institutt (TØI) må hver sjette bil bort fra E18 for at den skal fungere bedre i dagens rushtid. I følge forsker Nils Fearnley ved TØI har man tidligere sett at forbedringer i kollektivtilbudet først og fremst fanger opp gående, syklende og de som tidligere brukte mer kronglete kollektivtilbud – og således ikke gi noen effekt på biltrafikken.

Jeg tenker: Det må da være mulig å få hver sjette bil bort fra E18! Hvem skal bort?

E18 befinner seg i en unntakssituasjon som krever ekstraordinære og upopulære tiltak. Dette er tiltak som må betraktes som en del av den totale veiutbyggingen – og finansieres gjennom det store utbyggingsprosjektet. For halvannet år siden uttalte Erna Solberg følgende:

– Vi trenger en felles utviklingsstrategi, også fra Oslo til Drammen. Når en slik strategi er på plass, må også staten være en medspiller og være med på forpliktende løsninger. Da må staten ikke lage detaljproblemer, men skjære igjennom i tråd med utviklingsplanene.

En strategi for å utvikle ny vei fra Oslo til Drammen må ikke bare handle om å bygge veier og tunneler, men også omfatte tiltak for å få hver sjette bil bort fra E18 for å redusere ulempene for de som er avhengige av å bruke E18 i utbyggingsperioden. Jeg tror en kombinasjon av buss og sykkel vil være mest realistisk.

Buss for bil

Jeg er fascinert over hvordan Jernbaneverket organiserer alternativ busstransport når banen er stengt for utbedringer. Utenbys busselskaper rykker mannsterke inn med flere titalls busser. Bussene merkes med «Buss for tog» og settes umiddelbart i trafikk. Fra midlertidige holdeplasser står mannskap i gule vester for å veilede folk.

Hvorfor ikke tilby tilsvarende løsning som unntakssituasjon for rushtids-bilister på E18? Tenk deg følgende: Staten leier noen jorder på Lier, Holmen og Vøyenenga der folk kan sette fra seg bilene og gå rett over på busser som kjører i skytteltrafikk til Asker, Sandvika, Skøyen, Nasjonalteateret og Oslo S. Alle skal få sitte. Vakter i gule vester veileder folk. Bussene må om nødvendig benytte bomstengte sideveier så de ikke står fast i trafikk og anleggsområder. I følge dagens trafikkmengde behøver man 50 bussturer i rushtiden for å nå målet, forutsatt at det kun sitter en person i hver bil.

I motsetning til et vanlig «park-and-ride» konsept, fraktes bilistene i egne, dedikerte busser. Ingen påstigning skal være mulig langs ruten, for å hindre at buss-for-bil-bussene blir overfylte.

Det er rimelig at passasjerene løser billett, men det må ikke bli slik at bussbrukerne alene skal finansiere dette tiltaket.

Tilrettelegg for sykkel før ny E18 bygges

I forslag til ny E18 er det tatt høyde for utvidet gang/sykkelvei – kanskje til og med en sykkel-ekspressvei? Jeg mener det er viktig at det tilrettelegges for sykkel på strekningen Holmen – Aker brygge i god tid før arbeidet med ny E18 påbegynnes, ellers får det liten effekt på å nå målet om å få bort hver sjette bil fra E18.

Tilretteleggingen må sikre at syklister kan sykle trygt og effektivt, uten konflikt med biler og fotgjengere. Det er det som skal til for at alminnelige syklister skal våge å bruke sykkel til daglig. Her er de største utfordringene å sikre syklistene i overgangene mellom skjermet vei og veibane, ved kryssing av vei og ved bruk av flerfelts rundkjøringer.

Jeg er klar over at Espen fra Sætre ikke har mulighet til å sykle. Men dersom tilstrekkelig mange beboere fra steder som Landøya, Blommenholm og Høvik, velger å sykle, vil Espen komme raskere på jobb. Jeg er derfor sikker på at han ikke har noe imot at hans bompenger blir brukt til å sikre syklister!

Sykkelparkeringer langs E18

Modell for tiltaket er sykkelparkeringene slik det er bygget ved Drammen Stasjon og planlagt ved Gjønnes (bane). Det bør etableres sykkelparkeringer langs jernbanestasjonene og på Aker Brygge. Dette vil gjøre kombinasjonen sykling-kollektivt mer attraktivt, spesielt for syklister som ikke våger å sykle i Oslos bytrafikk.

Det er lov å håpe

Men jeg er dessverre redd for at de store utbyggingsstrategiene kun kommer til å omfatte glansfulle prospekter over veianlegg, tunneler, broer og planfrie kryss. Sikkert også stilig beplantning og utsmykking, – kanskje en og annen skulptur. Norge kan sannelig ta seg råd til det!

Det forundrer meg ikke om prisen for redusert fremkommelighet det neste tiåret blir veltet over på brukerne. Jeg er ikke bekymret for næringslivet. Det er Espen fra Sætre som får min sympati.

Har vi råd til dette?

Sjelden har uttrykket «ei pølse i slaktetiden» vært mer treffende 🙂

e18-4

Budstikka (22.03.2012): Alle i egen bil på E18? Glem det!

Budstikka (30.08.2012): Hver sjette bil må bort fra E18

Olav Torvunds blogg (27.03.2012) Lite imponert av E18-rapport

Nyere oppdateringer:

Budstikka (01.09.2014): E18-utbygging gir 12 år med dårligere veier

Kortreiste jobber

Tenkt deg en tilværelse der du slipper å bruke tid og krefter på å transportere deg til kontoret. Ved hjelp av moderne teknologi kunne du i stedet jobbet i nærområdet ditt.

Lysaker. Home, sweet home!

Lysaker. Home, sweet home!

Utenfor vinduet som står på gløtt, er det grønt. Det er varmt og ennå fuktig på bakken etter regnet som falt for et par timer siden. Spurvene kvitrer. Jeg sitter på hjemmekontoret mitt der jeg vanligvis følger opp kunder og prosjekter jeg har hatt i mange år. I ettermiddag er det tid for fakturering. Det er uinspirerende, men nødvendig arbeid. Jeg liker hjemmekontoret mitt. Det er her jeg får de beste ideene.

På dagen jobber jeg i et stort kontorbygg av glass, stål og betong med kontorlandskap, kaffeautomater og ventilasjonsanlegg. Mitt arbeid utføres for det aller meste på data/nettverk med unntak av noen få planlagte møter. Jeg kunne ha utført jobben min like bra her fra hjemmekontoret. Hadde jeg bodd langt utenfor hovedstaden, ville det vært et velkomment alternativ. Flere av mine pendlende kolleger har fast hjemmekontor en dag i uken, og ellers ved behov. Jeg bor imidlertid bare en liten sykkeltur unna. Jeg er glad for at jeg har en kortreist jobb.

Tidligere i år fikk jeg anledning til å høre et foredrag av Monty Widenius, hjernen bak det verdenskjente databaseverktøyet MySql som blant annet brukes av Facebook, meg selv og mange flere. Programvareselskapet han styrer, drives som et såkalt «virtual company» eller «virtual office», det vil si et selskap der man ikke forholder seg til et fysiske bygg, men personer med ulike oppgaver og ansvar kobles sammen audiovisuelt og elektronisk via teknologi. Fysisk sitter de spredt rundt omkring i verden. Alle har kortreiste jobber.

Monty viste bilde av sin rødmalte arbeidsstue der ute på den finske landsbygda et sted.

Jeg forestiller meg at han har familien i nærheten, en labrador som sover tungt ved enden av kontorpulten sin etter å ha spist frokost og vært på lang morgentur. Høner som kakler i en nærliggende hønsegård. Ender som snadrer nede ved åen som renner rolig forbi nedenfor arbeidsstuen…

Systemutviklere og mange andre yrkesgrupper kan utmerket jobbe på den måten. En gang i blant – si hver 14. dag eller måned – samler man troppene ett eller annet sted i verden for å avstemme fremdrift, planlegge nye aktiviteter og så videre. Man kan selvfølgelig møtes på ett eller annet kostbart hovedstadshotell, – men også like gjerne møtes i Stockholms skjærgård, i Gudbrandsdalen eller i de finske skoger under litt mer kummerlige, men langt mer hjemmekoselige forhold.

Dette er ikke noe jeg bare forestiller meg: Jeg har selv jobbet i to slike relasjoner. Det fungerer utmerket også i praksis!

Jeg kjenner en kar som bare har fire år igjen før han kan gå av med pensjon. Tidligere i år fikk han beskjed om at kontoret i hjembyen hans skulle nedlegges. Det store selskapet han jobber i, kunne heldigvis tilby ham og kollegene hans plasser ved sitt hovedkontor i Oslo. I dag sitter han på bussen ti mil hver vei – hver dag.

Hans arbeid uføres – i likhet med mitt arbeid – på telefon og data/nettverk, med noen få, planlagte møter. Min venn synes bussreisen går fint og er storfornøyd med situasjonen. Jeg nevner saken fordi dette er et typisk eksempel hvor arbeidsgiveren kunne ha etablert et kortreist, lokalt arbeidsmiljø – la oss kalle det en «virtual branch» i småbyen. Jeg er sikker på at en lokal arbeidsplass ikke ville kostet mer enn tilsvarende antall kontorpulter i det store glass-og-betongbygget i hovedstaden.

Jeg spår at «virtual companies» og «virtual branches» vil dukke opp i fremtiden når neste generasjon datakonferansesystemer kommer, – kanskje raskere enn du kan begynne å kjøre på ny E18 vest for Oslo. Siden mange ansatte av sosiale årsaker vil foretrekke å samles under samme tak i sin lokale by, vil det fortsatt være behov for næringsbygg. Ikke store kolossale «front-end bygg», men mindre bygg som er «back-office»-aktige.

Dermed slipper kanskje hovedstaden å bli omringet av kalde og monumentale næringsbydeler av glass- og betong. Lysaker er et sånt sted. Jeg bor her, og kan fortelle at Lysakerlokket er et kaldt og øde sted om kveldene.

Men utenfor mitt hjemmekontor like ved, er det grønt og vakkert…

Oi! Her sitter jeg på kontoret og skriver blogginnlegg. Jeg skulle jo jobbe! – Og snart kommer kona for å inspisere 🙂