Når jeg reiser, studerer jeg ofte hus langs veien. Noen av husene er spesielle. Ikke fordi de er store og flotte. Bare spesielle i mine øyne. Så spesielle at øynene mine ufrivillig søker etter huset, hver gang jeg farer forbi.
Hvordan hadde det vært å bodd der?
En bisarr tanke. Jeg forestiller meg en eller annen force majeure situasjon – som gjør det plent umulig å ta seg videre. En situasjon som krever at man søker tilflukt i nærmeste hus, – ett av «mine» spesielle hus langs veien. Jeg forestiller meg at jeg sitter innendørs med et kaffekrus og betrakter veien utenfor. At jeg sover i en gammel seng uten tanke på at jeg befinner meg i hutteheita uten å vite hvor nærmeste butikk er.
Vi har et sånt hus.
Da jernbanen kom, ble det satt opp mange nye hus. Nesten hver grend langs banen fikk stasjonsbygning med venterom, billettkontor og stasjonsmester-leilighet over. Og en fin stasjon på den tiden måtte også ha pakkhus, vokterbolig og et hus til baneformannen. Vårt hus er baneformand Peder Olsens hus.
«Jernbanehusene» ble de kalt.
Jeg vet ikke om det er mulig å uttale ordet uten at det låter kaldt og uvennlig. Med en tanke forakt. Kanskje det bare er den lokale dialekten? Husene var nemlig ikke lik lokale bygninger på samme tid. De var tegnet av hovedstadsarkitekter – i sveitserstil og malt i lyse farger. Byggmessige fremmedelementer på den tiden – i hvert fall i tradisjonsrike Gudbrandsdalen.
Jeg tror sikkert at noen gjennom tidene har plukket ut vårt hus som en milepæl mellom Trondheim og Oslo. Kanskje noen lurer på hvordan det hadde vært å bo akkurat der? Og gjennom et åpent vindu kunne høre den sildrende lyden av fjellbekken, eller den søvndyssende lyden av moderne tog som farer forbi – vel vitende om at man befinner seg et sted i hutteheita.
Jeg tror det var i 1968 at stasjonsmesteren pakket og dro av gårde med kone og datter i folkevogna si. Jeg arvet flagget som han vinket «klar til avgang» med. Like etter måtte sundmannen, som fraktet togpassasjerene over vannet, trekke inn årene. Den hvite duken som man kunne dra ned for å kalle ham over fra andre siden, ble båret opp fra stranda og inn i stabburet. Noen år senere måtte også handelsmannen på hjørnet stenge dørene til butikken.
«Folk treng hus. Og hus treng folk.»
Kari Bremnes synger om at hus ikke bør stå tomme. Etterspørselen etter hus langs veien er ofte svært liten. Så liten at de lett kan bli stående tomme – særlig etter at alle servicetilbud i nærheten er lagt ned. Kanskje blir de tomme husene blikkfang for andre som farer forbi? Kanskje noen lurer på – som meg – hvordan det hadde vært å bo i huset? Kanskje en natt, en uke eller noen år? Kanskje som fritidsbolig?
«-Kakser fra byen som tror at de kan gjøre som de vil!»
Hytteeierne har nemlig blitt kraftig kritisert i det siste. Men husk at ikke alle hytteeiere er kakser og oppkomlinger. Noen ble bare fascinert av et spesielt hus langs veien. Ett som ligger langt fra nærmeste butikk. Så kommer de, stanser opp noen dager, før de drar videre.
PS.
Stasjonen på bildet har tidligere vært til leie. Hvis du greier deg uten eikeparkett, boblebad og veranda, tror jeg det er mulig å leie stasjonsmester-leiligheten over venteværelset for en rimelig penge. Kanskje som fritidsbolig? Flott utsikt, god takhøyde – og innvendig, med tidskoloritter fra 60-, 70- og 80-tallet.
Bane Nor Eiendom – link til denne stasjonen
VG (2003): Dronning Sonja uttaler: -Rørende å se folk i «hutteheita»
YouTube (2013) Ola og Kaia Bremnes – Folk i husan.
La det være sagt! 