ledelse

Militært lederskap

Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret mener det ikke foreligger noe grunnlag for å refse løytnanten som beordret den kvinnelige soldaten til å bade naken. Det er imidlertid hevet over en hver tvil at løytnanten handlet både klønete og lite tillitsvekkende.

militar-ledelse-1

Illustrasjonsfoto (Foto: ScanStockPhoto.com)

Hvis du er ung og ønsker å bli leder, er Forsvaret en fin skole å gå. Velger du lederutdannelse, får du ikke bare teori, – du får også mulighet til vise lederskap i praksis overfor helt levende mennesker.

Militær lederutdannelse er utvilsomt nyttig, men kan ikke overføres direkte til sivile organisasjoner. Det er noe helt spesielt i forholdet mellom autoritet og disiplin. I krig oppstår det situasjoner uten muligheter til å forklare, lytte og motivere. Kommandoene må gis og utføres under særdeles streng disiplin. Det fordrer at man har 100% tillit til sine overordnede og sine medsoldater. Du skal stole blindt på at noen tar deg i mot når du faller bakover.

Tilliten skapes gjennom det vanlige soldatlivet og gjennom øvelser. Det er nemlig slik at de man øver sammen med, skal man også kjempe sammen med i krig.

Var løytnanten som beordret Alice Asplund en god leder da han beordret henne til å vaske seg nedentil i isvann foran troppen med unge menn?

Personlig hygiene i felt er viktig. Dårlig hygiene og sjuskethet bidrar nemlig til å bryte ned psyken og kampmoralen. Det handler om liv og død. Man vasker seg ikke under øvelse fordi man trenger det, men fordi man skal trene på det. I felt utfører man latrinebesøk, intimvask og barbering uten noe som helst privatliv. Moderne mennesker trenger å øve seg på å bekjempe sin bluferdighet.

Derfor skal en løytnant kunne gi ordre om å vaske seg når troppen passerer et vann.

Men når jeg hører Alice Asplund fortelle sin versjon i VG, kjenner jeg likevel at jeg blir harm. Jeg tenker, – hvor klønete går det an å opptre som leder? Riktignok ble den angjeldende løytnanten frikjent i klagenemda. Men opptrådte han tillitsvekkende?

En leder uten tillit er en dårlig leder.

Diskusjonen går nå høyt om man skal endre militære instrukser. Jeg tror Forsvaret i stedet bør ta utfordringen med å forbedre sin militære lederutdannelse, sørge for at befalingsmenn er i stand til å håndtere lederskap på en mer fleksibel måte enn hva som ble utvist i denne saken.

Under øvelse gjennomgår menn- og kvinner umenneskelige fysiske og psykiske oppgaver. Mangel på søvn, fysiske anstrengelser, følelse av utrygghet, frost, sult og tørst gjør at noen og enhver kan gå på en liten smell. Noen kaster opp, noen blir passive, noen blir tause, noen går i fosterstilling, noen gråter og noen blir utagerende. Alle vet at i dag er det han, eller henne, – i morgen kan det være meg. Men «when-the-going-gets-tough» er det alltid noen som blomstrer opp, tar grep, finner løsninger, improviserer – der og da. Jeg har ofte forundret meg over disse menneskene. De er hverken mors beste barn eller svigermors drøm. De følger ikke alle regler til punkt og prikke. De greier likevel å få kameraten sin, laget sitt og troppen videre mot målet. Flere av disse hverdagsheltene er unge mennesker som har søkt seg inn i forsvaret, men Forsvarets lederutdannelse stimulerer ikke sine kandidater til å bli hverdagshelter. Elevene skal ikke improvisere og være fleksible! De skal følge boka!

Synd.

For hvis Alice Asplund’s løytnant ikke bare hadde fulgt regelverket, men hatt litt av hverdagshelten i seg, – hadde det aldri blitt noen sak av dette. Da hadde han sett hennes fortvilelse, forstått hennes situasjon, brukt noen sekunder på å inngi tillit, motivere henne – gi henne mot, og funnet en løsning der og da. Basert på intervjuet i VG – og ettertidens klokskap – synes løsningen å ha vært banal enkel.

🙂 Man får prise seg lykkelig over at det ikke var krig!

VG.no (04.11.2014): Klagenemnd om nakenbading: Det er urimelig å forvente at han burde lest hvor fortvilet fornærmede var

Klage på læreren?

Skolevesenet tar høyde for at man skal kunne klage på læreren. Men er det særlig klokt? Hva kan man egentlig gjøre når læreren ikke gjør jobben sin?

klage-pa-lareren

Foto: ScanStockPhoto

Elevene ved en videregående skole i Bærum hadde lenge sett seg lei på norsklæreren sin. De følte at de ikke kom noen vei faglig sett. Undervisningstimene forløp i jovial tone, men uten å gi dem noe faglig utbytte. De fikk ikke vite hva som ble forventet av dem, fikk ingen veiledning i timene, og ble ikke motivert. At elevene likevel besto eksamen, var deres egen fortjeneste. Den organiserte undervisningen var bortkastet tid – i følge elevene.

Ingen av elevene ønsket å opprette noen sak mot læreren så lenge han var deres lærer og kunne fastsette standpunktkarakterer. De hadde likevel en plan. Når siste karakterer var satt, gikk elever og noen foreldre sammen om å forfatte en klage mot læreren. En velbegrunnet og saklig oppstilt klage ble levert skolens rektor. At flere tidligere kull også hadde levert klage mot samme lærer, gjorde elevene sikre på at det var riktig å klage. De gjorde det ikke for sin egen skyld.

De ønsket å skape en bedre skole for etterfølgende elever.

«En hver elev er selv ansvarlig for sin egen læring». Skolens offisielle svar til klagerne bar på ingen måte preg av å innrømme at det forelå noe problem fra skolens side. Skolens rektor hadde forfattet et brev så generelt at man kunne få inntrykk av at det var skrevet for flere år siden. Noen stilte seg spørsmål om det egentlig var særlig klokt å sende klagebrevet til rektoren. Det var en kjent sak at den innklagede læreren og rektoren var gode kompiser. Ikke så merkelig kanskje, – de var tross alt arbeidskamerater.

Levere klage over rektors hode?

For et par år siden ønsket FAU ved en barneskole i Bærum å klage på skolens rektor. Klagen ble sendt direkte til kommunens skolesjef, uten å informere den innklagede rektoren. Det var en tabbe. Alle som har vært innblandet i konfliktsaker, vet at første bud er å orientere motparten før man tar saken opp til høyere nivå. Begrunnelsen er at saker fortrinnsvis bør løses mellom partene før man går videre.

Om FAU og rektor snakket dårlig sammen, snakket skolesjefen og rektoren til gjengjeld svært godt med hverandre. De var jo også arbeidskamerater på et vis. Hvis skolesjefen hadde ønsket å løse konflikten, kunne hun bare innkalt partene til et møte. I stedet valgte hun en helt annen taktikk. Saken ble sendt tilbake direkte til foreldrene – altså over hodet på FAU. Skolens rektor innkalte til allmøte – stort oppvaskmøte – der ikke bare de berørte foreldrene, – men samtlige foreldre måtte ta stilling til klagen som FAU hadde sendt. Med pressen til stede fikk den innklagede rektoren selv legge frem saken. De som var berørte av konflikten, holdt med FAU, – mens de andre vendte seg mot FAU. Splitt og hersk, og vips – så var problemet borte!

Men det gjorde ikke skolen noe bedre.

Konflikten dreide seg nemlig om alvorlige problemer som skolen hadde slitt med i flere år. Bemanningsproblemer, hyppige lærerskifter, timer besatt av lærere uten formell lærerutdannelse. Det fantes også tegn på at interne arbeidsforhold kunne være årsak til sykefravær.

Skolen hadde uttrykt et mål om å gripe fatt i mobbeproblemene, men hadde ingen plan på hvordan de skulle fange opp og følge opp mobbetilfeller. Rektorens viktigste virkemiddel var å holde sin dør åpen til en hver tid i håp om at de alvorligste problemene skulle komme vandrende over lederens dørterskel av seg selv.

Trekker vi paralleller til næringslivet aner vi konturene av en svak leder. Men jeg er usikker på om hvor langt man egentlig bør gå i å sammenligne skolen med næringslivet.

Selv om man kan, er det uklokt å klage …

I følge foreldreutvalget for grunnskoleopplæring (FUG) skal klage på lærer leveres til rektor. Læreren det gjelder, skal dog informeres om saken. Vær klar over at lærere er vanlige mennesker. Ingen liker å bli fortalt at de ikke gjør jobben sin, selv om det er aldri så berettiget. Vær også klar over at det er bortimot utenkelig at din klage skal kunne få  noen som helst konsekvenser for lærerens arbeidsforhold – forutsatt at det ikke dreier seg om straffbare forhold. Med andre ord: Den som klager, kan ikke forvente at noe blir endret. På en liten skole kan man dessuten også tape verdifull godvilje fra skolens side.

Velger du å levere klagen på slutten av skoleåret, er du riktignok mindre sårbar. Du (og dine barn) er ikke lenger direkte part i saken. Men en klage på tampen av skoleåret blir enklere å avvise for skolens ledelse. For hvem gidder å opprettholde en klage etter man selv har sluttet på skolen?

😐 Pff … Bare for å skape en bedre skole, liksom?

Budstikka (12.01.2011): Oppvask etter rektor-kritikk …

Budstikka (20.10.2011): Skolesjef går på dagen

FUG.no: Hvordan skrive en klage