kritikk

Knus nazismen, mann og bauta!

osvold-1«Knus nazismen» (Bjørn Melbye Gulliksen)

translate Tilgi meg for min tabloide overskrift.

I serien «gammel mann sykler hvor han vil» er turen kommet til Oslo S og Rådshusparken for å ta en titt på to av årets nye turistattraksjoner i Oslo, – de nye offentlige monumentene, «Knus nazismen» og «Mann og bauta».

Første stoppested er Oslo S.

Jeg er innom her et par ganger hver uke, likevel har jeg ennå ikke sett det omtalte monumentet, til tross for at det dreier seg om en koloss på hele 19 tonn. Du ser det utenfor Østbanehallens sydvestre hjørne der trikkene og bussene kjører, vis à vis Uff-butikken. Monumentet «Knus nazismen» ble avduket 1. mai i år og høstet da en del negativ kritikk. Selv dannet jeg meg følgende inntrykk basert på bildene i nettavisene.

Unødvendig brutalt og voldelig

Vi knuser ikke nazismen med vold her i landet, men ved fredelige demonstrasjoner. Det har vi til gangs bevist for hele verden.

Unødvendig gammeldags

Monumentet minner om utsmykningen av Oslo Rådhus, basert på mellomkrigstidens arbeiderkultur. «By og land, hånd i hånd», eller hva det nå var. Det er historisk, tilbakelagt og gammeldags. Dessuten har få mennesker av i dag noe forhold til en sleggehammer.

Unødvendig å bruke hakekorset

Jeg mener ingen formål kan forsvare å vise et hakekors på et offentlig sted. Symbolet er brukt en gang for alle, og alle vet at det aldri mer kan bli noe samlende symbol for noen. Selv i knust tilstand liggende på en stein er det unødvendig sårende og provoserende.

Det var det virtuelle inntrykket.

I virkeligheten ser man ikke hakekorset så godt. Jeg er 1,88 meter høy, og selv om jeg holdt kameraet høyt, greidde jeg ikke å fange noe godt bilde av hakekorset. Passerende mennesker slipper å sitte igjen med noe hakekors på netthinnen. Det er bra.

Jeg liker materialvalget, rustfritt stål og stein. Det får det til å se ut som noe som kunne vært satt opp i Universal Studios ved Hollywood. Det virker forseggjort og påkostet.

Når jeg ser nærmere etter, ser jeg at dette egentlig er et krigsminnesmerke med en plakett over navn på ansatte ved NSB som ble drept under krigen, og medlemmene av Osvald-gruppen som blant annet sto for sprengingen av Østbanehallen. Etter krigen havnet Osvald-gruppen i skyggen av det gode selskap med Max Manus & Co, sannsynligvis fordi lederen av gruppen, Asbjørn Sunde, og flere av medlemmene etter sigende var kommunister. Først i 2013 ble gruppen offisielt takket for sin innsats.

Mine kritiske punkter er basert på at monumentet er ment til allmenn utsmykning av byen, vel vitende om at kunst ikke bare skal behage, men også provosere. Historien kaster nytt lys over monumentet. Som krigsminnesmerke er jeg derfor villig til å tone ned mine kritiske punkter, men i stedet tenker jeg at, – OK, det står ikke i veien for noen, – og hvis du går mellom plattformene og Bjørvika, eller gjennom hallen til sentrum, er det slettes ikke sikkert at du noen sinne vil komme til å legge merke til det. Men jeg synes likevel det er verdt å spørre:

Er dette virkelig et passende sted for et slikt monument?

osvold-3Her holdes kameraet i ansiktshøyde. Heldigvis kommer ikke hakekorset alt for tydelig frem.

osvold-5Like blank som en gammel Cadillac…

olav-v-5«Mann og bauta» (Olav Orud)

Ferden går videre til parkområdet vest for Rådhuset. Her står monumentet «Mann og bauta» som spiller på at mannen på bautaen har tatt et steg ned og tusler rundt i skyggen av trærne. Det er mulig at tittelen også spiller på at mannen, selveste kong Olav, i seg selv var en bauta. I motsetning til «Knus nazismen», hadde jeg ikke dannet meg noen kritiske inntrykk på forhånd. Men når jeg sto foran kong Olav akkurat her, tenkte jeg at dette er feil. For det første pleide aldri kong Olav å spasere rundt her, – ikke på den måten. Naboen min nede i veien der jeg bor, gjør det. Han er en eldre mann som står akkurat sånn, når han speider på trafikken i rundkjøringene. Kong Olavs uttrykk er korrekt i mange av de situasjonene han befant seg i, men ikke her.

«Kong Olav»-monumentet er en lang historie. Etter kongens død var det enighet om å oppkalle en gate etter ham. Dessverre befant alle nye gater seg på Holmlia og der omkring, så da døpte man like godt Roald Amundsens gate om til Olav Vs gate. Hvis du spaserer nedover fra utestedet «Burns» og Saga kino, treffer du altså kong Olav nederst i gaten, nedenfor sokkelen sin. Det er som han ser på deg og sier med sin karakteristiske stemme:

«Hei, hei!»

kong-big-hand-1«Hold deg på avstand», hørte jeg en mor si formanende til barnet sitt som var på vei mot statuen. Selv lot jeg framhjulet på sykkelen tøtsje kongens bukseben for å ta en close-up av ansiktet. Respektløst av meg, tenkte jeg. Vel var kong Olav folkelig, men det blir feil å se ham slik her. Jeg ville funnet det mer riktig å se ham oppe ved slottet, – på sokkelen sin, selvfølgelig. Derfor stiller jeg samme spørsmål en gang til:

Er dette virkelig et passende sted for et slikt monument?

Hadde ikke statuen vært fotografisk lik kong Olav, ville dagens plassering ha passet bedre. Tidligere laget billedhugger Knut Steen et monument av kong Olav som var ment å stå samme sted. Kunstneren gjorde et forsøk på å fremstille et monument uten å ha korrekte billedlige trekk. Steens monument ble imidlertid vraket av oppdragsgiveren, Oslo kommune, på grunn av kritikk mot at kongen ble fremstilt som en diktator med en overdimensjonert høyrehånd. Selv lurer jeg på hva han egentlig gjør med den venstre hånden?

🙂 Hva mener du om Oslos nye kunstverk?

olav-v-1 olav-v-3

Skal Janteloven bestemme monarkiets fremtid?

Er den politiske debatten om monarkiets fremtid i ferd med å spore av? Hører virkelig kongefamiliens personlige yrkesvalg, skolevalg, vennevalg og kjolevalg hjemme i en slik debatt? Jeg tror vi lar oss styre av Janteloven.

Ari Behn, King and Country, 2014

Ari Behn, King and Country, 2014

Alle voksne mennesker kjenner til Janteloven og vet at dette typisk norske fenomenet lever i beste velgående. Vi vet det er galt, og vi passer oss så vi ikke faller for fristelsen til å følge den.

Det er vel selvfølgelig ikke noe problem at kollegaen din fikk den nye lederjobben som du søkte på, – eller hva?

Jeg har forsket litt i Wikipedia for å finne ut hvordan Janteloven oversettes til andre språk. Der fant jeg en liten artikkel av den brasilianske forfatteren Paulo Coelho som beskriver Janteloven på en meget treffende måte, samt hvilken trussel den representerer for samfunnet. Han trekker frem nordmenns oppfatning av Ari Behn, – askeladden som giftet seg med prinsesse Märtha Louise og fikk innpass i den norske kongefamilien. Hvem er han, egentlig? Forfatter? Skribent? Kunstner? Programleder?

Tror han at han er noe? Tror han at han er klokere enn oss?

Coelho, som selv er forfatter, noterte seg hvordan Ari Behns gode kritikker endret seg over natten etter å ha giftet seg med Märtha Louise. Uten kongelige bånd ville han som kunstner sannsynligvis fått mindre PR omkring arbeidene sine, men kritikerne ville nok uttrykt seg i mer positive former.

En enda større askeladd er kronprinsesse Mette-Marit. I likhet med Ari Behn er også hun et åpenbart offer for Janteloven når hun kritiseres for antrekk, væremåte og vennevalg. Selv om Ari Behn får kritikk for sitt arbeid, har han tross alt fått gjøre egne yrkesvalg. Mette-Marit kritiseres for oppgaver hun er pålagt å utføre fordi hun er gift med landets kronprins.

Hun skal ikke tro at hun duger til noe.

Kritikken begrenser seg ikke bare til de inngifte askeladdene i kongefamilien, men også deres kongelige ektefeller, Haakon Magnus og Märtha Louise. De får kritikk for personlige forhold, som yrkesvalg, skolevalg, vennevalg og kjolevalg, for å nevne noe. Og kritikken kommer fra alle hold. Nå sist, fra kjendisprest Einar Gelius, sokneprest i Lom. Heller ikke han kan dy seg fra å følge Janteloven når han skriver om Mette-Marit som den ene dagen feller en tåre sammen med aids-syke barn – og neste dag opptrer med New Yorks jet-set liv med kjole og veske i hundretusen-kroners-klassen.

Innbiller hun seg at hun er bedre enn oss?

Når tabloidavisene omtaler de kongelige, følges det av leserkommentarer som er gjennomsyret av Janteloven. Her er et lite uttall kommentarer fra VGs omtale av at Mette-Marit og Vogue-redaktør Franca Sozzani ble avbildet gående sammen i Portofino nylig:

Mette Marit … hvor hadde hun vært uten Haakon?

Det er jammen sant! Mette Marit har tydeligvis glemt hvor hun kommer fra …

Se det sure trynet på MM.

Mingler med fiffen …

Hvorfor klipper de bildet så man ikke ser Mette Marit har en sigaretteske i hånden.

Jeg mener ikke at vi skal kneble debatten om hvorvidt monarkiet bør avvikles eller ikke. Det er bare det at den debatten i utgangspunktet ikke burde ha noe med Janteloven å gjøre. Det er prinsipielle spørsmål til makt, budsjett o.a. som bør dominere. Når Arbeiderpartiets kongepolitiske talsmann Martin Kolberg uttaler at kronprinsparets skolevalg for sine egne barn er skritt i retning mot avvikling av monarkiet, er han langt utenfor den politiske arenaen. Han kunne like gjerne trukket frem Mette-Marits kjolevalg og Haakon Magnus’ vennevalg i samme slengen!

Hva slags kongelige ønsker vi oss, egentlig?

Einar Gelius trekker frem kong Olav V som et godt eksempel. Ingen kan være uenig med ham i det. Kong Olav omga seg med respekt, mystikk og høytidelighet, – samtidig som han viste respekt for det folkelige, – i passe doser. Vi har alle sett bildet av ham på Frognersetertrikken, og mange har sett ham på ski og jeg har selv sett ham i Oslos gater bak rattet i Cadillac’en med en person i passasjersetet, – sannsynligvis sin egen sjåfør.

Men kong Olav levde før alle begynte å gå konstant rundt med et lite kamera i lommen med online-forbindelse til sosiale medier. Dessuten viste pressen på den tiden mer hensyn til øvrighetspersoner. Rykter om kongens damer og whiskyforbruk ble aldri trykket. Dagens kongelige, derimot, kan ikke regne med at slike rykter holdes hemmelig. Vi kan heller ikke forvente at de kongelige skal leve særlig annerledes enn andre nordmenn. Vi må forvente og akseptere at de gifter seg med hvem de vil, de skiller seg akkurat når det passer dem, de gifter seg igjen når de har lyst, og får nye fellesbarn – i tillegg til tidligere særkullsbarn. Fremtidens kongefamilie vil neppe skille seg vesentlig fra vanlige familier.

Like (rike) barn leker best.

Märtha Louise og Haakon Magnus er begge vokst opp i Oslos vestkant blant en rikmanns-elite bestående av skipsredere, bilimportører og vellykkede kulturpersonligheter. Det er det nærmeste vi kommer adel i Norge. Det er i dette miljøet de kongelige har sine nære vennekretser. Deres dagligliv har aldri vært representativt for Jonny fra Stovner, – eller «hvermannsen» om du vil.

Vi som lever i samme geografiske område som de kongelige, får av og til øye på dem i våre dagligliv. Forbausende ofte egentlig. Det er ikke fordi de kongelige beveger seg for mye blant vanlige mennesker, men fordi Norge er et lite land. Jeg kan for øvrig forsikre alle om at de kongelige er akkurat så folkelige som de bør være.

Alle tåler en politisk debatt om monarkiets fremtid – ikke minst de kongelige. Men lar vi oss styre av Janteloven, gjør vi det svært lite attraktivt å være kongelig, i hvert fall inngiftet kongelig.

🙂 Tenk om hele kongehuset en dag valgte å abdisere? De har nemlig råd til det.

Kongefamilien, slik vi egentlig ønsker dem? (Bildemontasjen er basert på grafikk fra Hunderfossen familiepark. Det er nemlig der du treffer modellene av den perfekte kongefamilien!)

Kongefamilien, slik vi egentlig ønsker dem? (Bildemontasjen er basert på grafikk fra Hunderfossen familiepark. Det er nemlig der du treffer modellene av den perfekte kongefamilien!)

gd.no (09.07.2014): Kronprinsparet sitt nye hoff

Warrior of the Light Online #65: The Law of Jante

Oppdatert:

Drammens Tidende (05.09.2014): Kunstner omtaler utstilling som søppel

Berømt for å være berømt

Å delta i et realityshow kan gjøre deg til kjendis. Når du er blitt kjendis, kan du leve av å eksponere kjendislivet ditt for resten av verden, – og bli enda mer kjent. En selvforsterkende effekt.

kardashiansontv1

Med to TV-glade damer i huset dukker det av og til opp underlige programmer på skjermen. Underlige for meg som er mann, – ikke for damene som ser på. Ett av disse programmene er Keeping Up with the Kardashians der vi følger medlemmer av Kardashian-familien gjennom deres forskjellige gjøremål. Det tar meg ikke lang tid å forstå at det vi egentlig ser på, er rike menneskers innholdsløse hverdagsliv.

Det er et realityshow.

Jeg ser en person som oppfattes som «far sjøl», – en ansiktsløftet, sminket, middelaldrende mann med kunstig hårfarge. Han snakker uten ansiktsmimikk, og alt han sier, virker dumt, arrogant og platt. Jeg kommenterer mine inntrykk til de to damene som sitter hjemme i hver sin sofa. Den ene forteller indignert om stefar Bruce og hans suverene merittliste. Så utbryter de i kor at han har mye penger, – noe jeg åpenbart ikke har.

Mamma Kardashian er en flott kvinne på min egen alder uten en eneste rynke i ansiktet. Hun virker mer rutinert foran kameraet enn de andre, og spiller en sentral rolle i programkonseptet. Deretter er vi på besøk hos en av døtrene og hennes mann. «Dum og dummere», tenker jeg. Det blir ikke bedre når vi treffer de andre barna i familien. Og apropos familie, så snakker vi selvfølgelig om moderne, kompliserte familieforhold. Jeg gremmes på vegne av dem selv, på damene mine som sitter og stirrer oppslukt, – og alle menneskene rundt omkring i verden som fyller tomheten i sine egne liv med følge andres liv på TV.

Hva er det med Kardashiene?

De er rike, vakre og berømte, – og har sikkert utført vellykkede ting i livene sine, – selv om gjøremålene deres i dag er av den trivielle sorten. Hvorfor deler de dagliglivene sine med oss? Er det noe de ønsker å fortelle oss, eller er de bare på jakt etter mer penger og mer berømmelse? En selvforsterkende effekt. Jo mer de viser seg frem på TV, jo mer berømte blir de, og pengene ruller jevnt og trutt inn. Jeg leste at en av døtrene drar inn en revisors årslønn pr episode.

Men Kardashiane var allerede rike før de begynte å filme. Hvorfor vil de egentlig eksponere sine privatliv på denne måten? For når man eksponerer private sider ved seg selv, utsetter man seg også for ubehagelig kritikk. Hvem som helst – hvert eneste lille troll der ute – kan kritisere hva som helst om Kardashiene. Deres utseende, antrekk, væremåte, sosiale liv – alt hva vi andre egentlig ikke har noe med.

Merkelig nok registrerer jeg at damene hjemme hos meg, ikke utviser noen som helst kritisk holdning til TV-yndlingene sine. De er derimot kritiske til meg, som kritiserer hovedpersonene og programkonseptet. Jeg kan visst like gjerne sette meg ut på terrassen å se gresset gro!

Rosablogging, rollespill og livsløgn

Jeg tenker at programmet i grunnen bare er en rosablogg fra Hollywood med et filmteam i ryggen. Det er ikke tekst og handling som er i fokus, men pene mennesker som viser frem dyre klær, moter, deilige hjem, eksklusive biler og fasjonable omgivelser. Seerne blir betatt av fine synsinntrykk, stemning og oppsett.

Noen har fortalt meg at programmene ikke er ekte reality. Handlingen skal visstnok være regissert. Forut for hvert program blir kameravinkler, bildeutsnitt og intriger avtalt. De som er med i serien, er altså skuespillere i sitt eget liksom-liv! Genialt! Ved å holde rollefiguren adskilt fra sitt egentlige jeg, er man ikke like sårbar for kritikk. Kritikken kan jo bare projiseres til rollefiguren!

Jeg har faktisk møtt mange mennesker på min vei som spiller sin egen rollefigur. Jeg kan faktisk ha gjort det selv ved noen anledninger. Rollespillere er mennesker som ønsker å være en annen – ofte finere og bedre person enn de faktisk er. Rett og slett en livsløgn. Det er vel i grunnen det Kardashiene gir oss.

Sjelden har sitatet fra Ibsens Vildanden vært mer passende:

🙄 Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham.

kardashians1

Putins lov

Snart kan vi glede oss over nye vinterleker. Men flere statsledere har gitt signaler om at de uteblir fra åpningsseremonien i protest mot vertslandets homopolitikk. Det varsles om spontan-demonstrasjoner og regnbuefargede OL-drakter. Jeg mener at man aldri skal blande sport og politikk!

sochi3

Under vinterlekene er det forbudt å drive propaganda for homofili og pedofili 😯 . Vladimir Putin har spesielt oppfordret de homofile om å la barna være i fred. Alle homofile som strømmer til Sochi i anledning vinterolympiaden 2014 har derfor ingen ting å frykte. De kommer ikke til å bli forfulgt. Det har Putin sagt. Putins ord. Putins lov.

Så hva er problemet? Hvis en homofil person går seg vill og må spørre om veien, må han bare passe på å henvende seg til en voksen – og la barn gå forbi. Men jeg antar at det bare gjelder hvis man enten ser homofil ut, eller bærer klær som viser at man sympatiserer for homofiles rettigheter. Da hjelper det ikke at man selv er heterofil innvendig.

Homofil propaganda?

Bortsett fra ett og annet planlagt «fruity» opptog i Oslo, har jeg aldri sett noen som reklamerer for fordelene ved å «skifte side». Jeg ville uansett være i mot slike kampanjer, fordi jeg tror legning ikke lar seg påvirke av propaganda. De som fremdeles befinner seg i skapet, oppfordres til å komme ut, – skjønt jeg har vanskelig for å tro at det gjelder særlig mange i Norge. I Russland, derimot, er det nok ganske mange som er tvunget til å skjule sin legning. Hvis man utsetter disse menneskene for homofil propaganda, kunne man fått et skred av folk som sto frem som homofile. Det hadde tatt seg fint ut – nå rett foran OL!

I følge russisk lov er det forbudt å leve homofilt. Er du homofil, må du enten avstå fra å leve i parforhold, eller velge et platonisk forhold mellom ulike kjønn. Siste utvei er selvfølgelig å emigrere hvis man har mulighet til det.

Men, vent nå litt!

Jeg er jo gammel nok til å huske at det var forbudt å leve homofilt i Norge også! Jeg tror det var i 1972 at denne loven ble opphevet. Homofili var svært tabubelagt. Hadde dagens demonstrasjoner for homofil likeverd blitt gjennomført i Norge i 1972, kan jeg love deg at det ville blitt oppstyr!

Jeg liker Putin. Han vil bli husket som en klok statsmann. Hans linje i Syria-konflikten synes så langt å være riktig. Putin er nokså utilslørt når han viser sin styrke. I følge en russer jeg kjenner, er det typisk russisk å «vise baller» – vel og merke hvis man har baller. Baller er – i tillegg til det rent fysiologiske – også et uttrykk for makt, mot og rikdom. Putin har baller og viser det – blant annet i forbindelse med debatten som raser i forkant av vinterlekene i Stochi. Mange sier stedet ble valgt på grunn av nærhet til Putins flotte ferieresidens.

Det er mye å sette fingeren på i Russland sett med vestlige øyne.

Jeg synes ikke Putins homopolitikk er viktig nok til at man skal risikere å ødelegge idrettsgleden. Jeg ser ingen vits i å holde spontan-demonstrasjoner hverken før, under eller etter øvelsene. Jeg synes ikke statsledere skal demonstrere ved å utebli fra åpningsseremonien. Hvis noen lurte på det, så finnes det heller ingen reell ytringsfrihet i Russland, selv om det står på papiret. Publiserer du kritiske artikler i aviser og elektroniske medier, kan det få fatale konsekvenser. Du får ikke tillatelse til å vise samfunnskritiske standpunkter i offentlige rom. Samfunnskritikere lever farlig i Russland. Vi husker drapet på journalisten Anna Polikovskaja og arrestasjonene i forbindelse med Pussy Riot. Det er grunn til stille spørsmål om rettssikkerheten i landet også.

Når vi er inne på kritikk mot vinterlekene i Russland kunne man jo stille spørsmål til hvordan et land tillater et arrangement til 50 milliarder dollar når russiske barn dør på grunn av manglende sykehusbehandling. Man kan også spørre seg om hvorfor alle bygningsarbeiderne ble sparket uten å få lønn – ingen penger, bare løfter!

Stiller vi for strenge krav til vertslandet?

Det var ikke veldig mange år siden Leonid Bresjnev holdt hele Sovjetunionen i ett jerngrep. Det var straffeleire i Sibir for politiske fanger. Kommunisme. Dårlige levekår. Angiveri. Russland er således en svært ung stat. Selv om de har tilgang til alle dagens materielle goder, sitter jeg med et inntrykk av at Russland samfunnsmessig er på samme nivå som vi selv levde under på 60-årene. Det ble da folk av oss som var unge i den gang også!

Vinterlekene er ikke riktig tid og sted for å demonstrere for noe som helst, – hverken Putins politikk eller andre lands anliggender. La idrettsutøverne kjempe om medaljer uten å blande inn politikk. Det er plenty av tid etterpå til å stikke fingeren i øyet på Putin å fortelle noen sannhetens ord.

Putin kommer nemlig ikke til å gi fra seg makten med det første 🙂

VG.no (17.01.2014): Putin til homofile: – La barna være i fred

The Wall Street Journal (23.12.2013): Workers Readying Winter Games Say Wages Are on Ice

The Telegraph (30.10.2013): Sochi: chaos behind the scenes of world’s most expensive Winter Olympics