kreft

Grisen på veggen

svinekjott-1

translate Under et måltid på torget i en knøttliten fransk landsby falt øynene mine på en glad gris over stedets kjøttvareforretning. Det er ganske vanlig å bruke grisetegninger her nede. En populær slakterkjede bruker en leende gris på to ben med flosshatt som sin firmalogo. Grisunger med skøyeraktige ører forteller at sesongens pølser er kommet.

Da jeg så tegningen av grisen på veggen, fikk jeg en innskytelse av at dette er ukorrekt, – eller upassende. Kanskje mot religioner som forkynner at grisen er et urent dyr som ikke må spises? Kanskje mot mennesker som mener at svinekjøtt og pølser er mindreverdig kost? Jeg vet ikke, men tegninger av griser på vegg gir meg i alle fall følelsen av å ikke være i Norge.

Er gris som symbol, blitt tabu?

Jeg husker læreboken vi hadde på skolen i heimkunnskap. Den hadde strektegninger av en smilende gris på hvert oppslag, fulgt av formanende tekster, som «Du blir tykk av å spise mye smør». Tegninger av griser med snakkebobler ville vært helt utenkelig i skoleverket i dag.

Eldre julekort og julehefter var gjerne prydet med smilende griser, gjerne på samme side som kirkelige og religiøse symboler. Og om jeg ikke husker feil, hang det òg en og annen tegning av gris på veggen utenfor slakterforretningene. Slakterforretninger i Norge er, som kjent, erstattet av kjøttdisker på kjøpesentrene. Men hadde det fantes noen slakterforretninger, tør jeg påstå at ingen i dag ville prydet veggen sin med en gris. Men det finnes noen unntak. I Oslo finner vi blant annet gourmet-puben «Den Glade Gris», og i Tvedestrand finnes «Grisen Storsenter», for å nevne noen eksempler.

Er svinekjøtt mindreverdig mat?

Noen hevder at grisen står menneskene artsmessig for nær til å egne seg som menneskeføde. Det er skrevet side opp og side ned om hvorfor man bør unngå svinekjøtt, men de fleste argumentene er enten felles med oppdrettsmat generelt, eller andre typer rødt kjøtt. For svinekjøtt regnes nemlig som rødt kjøtt, – som kan være kreftfremkallende. Skjønt her kan man ikke støtte seg ensidig til statistikk, fordi folk som avstår fra å spise rødt kjøtt, ofte også lever sunnere enn folk flest.

Jeg husker en avisartikkel for noen år siden om en grisebonde i Østerdalen. Jeg har dessverre ingen kildehenvisning, så jeg tar forbehold om upresis gjengivelse. Men bonden hadde altså gjentatte ganger påvist mugg i fôret som grisene hans ble matet med. Han mente dette kunne være helseskadelig og hadde gjentatte ganger klaget til fôrprodusenten, uten å bli hørt. I desperasjon gikk han til mediene fordi han og kona hadde fått påvist kreft samtidig. Hun var død, og selv hadde han bare måneder igjen å leve. Han mente årsaken var grisefôret. Det var ofte svinekjøtt på grisebondens bord. Påstandene ble blankt avvist av talsmenn for svinenæringen.

Mennesker kan leve med inntransplanterte grisehjerter og kanskje dele flere organer med grisene. Man skulle tro at grisenes næringsinntak da lett overføres til mennesker når vi spiser dem? Grisen er som kjent svært altetende, og spiser gladelig mugg, medisiner, råttent materiale og avføring.

Ingen vet hva grisen i grillpølsa di spiste de siste dagene før den ble slaktet.

En annen betenkelig side ved svinekjøtt er hvordan griser blir behandlet hos oppdretterne. Griser er som kjent smartere enn hunder. De er sosiale og forstår godt hva som skjer rundt seg. Jeg tror på norske og franske oppdrettere når de sier at grisene behandles godt – ja, endog med respekt. Men matvarer transporteres på kryss og tvers gjennom Europa døgnet rundt i lugubre vogntog. Svinekjøtt hører med til de billigste kjøttvarene man kan kjøpe. Spesielt storhusholdninger har mye å spare på å velge det billigste kjøttet.

Det stammer neppe fra de gladeste grisene.

Det er ikke bare grisen på veggen som føles galt. Kanskje det er riktig, det som står skrevet i 3. Mosebok 11:7-8?

Og svinet, for det har vel klover og har klovene kløvd helt igjennem, men det tygger ikke drøv, det skal være urent for eder.

Av disse dyrs kjøtt skal I ikke ete, og ved deres døde kropper skal I ikke røre; de skal være urene for eder.

Men nå skriver jeg meg helt bort! Hensikten med dette innlegget var å vise bildet av hele veggen som den glade grisen henger på.

🙂 Stemningsfullt, ikke sant?

svinekjott-7

Stoler du på fastlegen din?

lightgreenIkke vet jeg om fastleger er veldig plaget av hypokondere, men jeg tror de kjenner sine pappenheimere godt. Folk som roper «ulv» i utide, kan ikke forvente å få respons når de virkelig trenger det. Men øvrige pasienter har krav på en seriøs behandling de gangene de oppsøker fastlegen sin.

Helsevesenet er et sikkerhetsnett av organisasjoner, enkeltpersoner og systemer. Blir du syk og havner i dette nettet, kan du regne med å være i gode hender. Nordmenn har tillit til helsevesenet, og mange blir positivt overrasket når de en sjelden gang havner der. Men du fanges ikke automatisk inn i dette nettet selv om du føler deg syk. Det er opp til fastlegen din å vurdere om dine symptomer og din sykdomshistorie kvalifiserer til videre behandling.

Man skal ikke kaste bort dyrbare helseressurser på hypokondere, hysterikere og potensielle «free riders»!

Men fastleger er mennesker. De gjør feil som andre. Det hender kanskje ikke så ofte at de utfører direkte gale inngrep. Det handler mer om feil i den forstand at de ikke greier og stille noen diagnose, eller velger en avventende taktikk. Er sykdommen alvorlig, kan dager med venting få fatale konsekvenser.

I det siste har jeg hørt flere skremmende historier om det. Siden det dreier seg om «hear-says» plukket opp i farten, kan jeg dessverre ikke gjengi detaljer. Det ene tilfellet dreier seg om en vordende skolegutt som nettopp har gjennomgått vellykket behandling for leukemi. For ett år siden rådet fastlegen foreldrene hans til å vente – og se. Men foreldrene oppsøkte i stedet et privat medisinsk senter der gutten sporenstreks ble sendt til Rikshospitalet.

Det andre tilfellet dreier seg om en voksen mann med en uforklarlig nummenhet som ikke gikk over. Symptomene ble sterkere uten at fastlegen tok det alvorlig. Når symptomene ble så sterke at mannen havnet på sykehus, oppdaget legene ondartet kreft som skulle ha vært behandlet allerede da de første symptomene viste seg.

Det finnes dessverre mange lignende historier.

Hvordan kan jeg på forhånd vite om den hyggelige fastlegen min virkelig kommer til å åpne døren videre inn i helsevesenet for meg den dagen jeg viser tegn på en alvorlig sykdom?

Det kan jeg ikke.

Legelisten.no er et privat initiativ for å vise oversikt over fastleger i forskjellige områder hvor publikum kan legge inn og lese omtaler av legene. Men en slik løsning gir dessverre ikke noe svar. I likhet med andre, tilsvarende løsninger, som anbefalt.no, er det kun et ytterst lite utvalg av fastlegepasientene som skriver om sine erfaringer – og de er som regel ekstremt fornøyde eller ekstremt misfornøyde.

En ny sjanse?

Hvis helsen begynner å skrante, kan de nærmeste pårørende ofte være de første til å merke at noe er galt. Hvis du trener, vil du kunne oppdage uforklarlige nedganger i resultatene. Hvis fastlegen din ikke kan gi noen god forklaring og heller ikke ser grunn til å sende deg til videre undersøkelser, – hva gjør man da?

Jeg tenker: Oppsøk et privat medisinsk senter, som for eksempel Volvat! Der må du betale full pris av egen lomme. Beløp som fort komme opp i priser tilsvarende en lekker sykkel, eller noe sånt. Ikke alle har mulighet til å skaffe slike penger over natten.

Baserer fastlegeordningen seg virkelig på at folk med god råd, skal kunne kjøpe seg privilegier?

Jeg leser om fastlegeordningen og ser at noen faktisk har tenkt på det. Pasienter som opplever å få sin sykehistorie avvist eller satt på vent, har krav på å få en ny vurdering – en såkalt «second opinion» – hos en annen lege i fastlegeordningen. Denne muligheten kan kun benyttes én gang pr sykdomshistorie og du behøver ikke oppgi noen grunn.

Pasienten i fokus. Det er bra!

Men for å få en «second opinion» hos annen lege, kreves det at du blir henvist av fastlegen din, – den samme legen som du ikke greidde å overbevise om din sykdomshistorie, – den samme legen som akkurat har argumentert for sitt syn på saken. Vil det være overhodet være mulig å overbevise ham eller henne om behovet for en «second opinion»?

Jeg er ikke sikker.

😐 Ville vi ikke vært best tjent med at alle som ønsket, kunne få en «second opinion» hos annen fastlege uten henvisning? – Et reelt alternativ til privat klinikk?

nhi.no (08.06.2014) Fornyet vurdering – second opinion