kontorlandskap

I et skiftende landskap

Endelig på jobben! Du går innover i kontorlandskapet, finner deg en ledig pult, snur deg mot sidemannen og spør høflig: «Hei, – kan jeg sitte her?» Så plugger du inn nettverkskabelen og bretter opp skjorteermene. Dagen kan begynne!

statoil14I følge E24.no er dette fremtiden som Statoil-ansatte vil møte fra nyåret. Trenden med åpent kontorlandskap à la «free seating» er i ferd med å bre seg. Arbeider du på kontor i et større selskap, kommer dette til å bli din nye hverdag: Ingen faste plasser!

Flere ansatte i Statoil frykter for arbeidsmiljøet sitt. Har de noen grunn til det?

Det har skjedd mye positivt med kontorplassene de siste årene. Veggene mellom kontorene er heldigvis revet. Det er naturlig å sitte i nærheten av de man jobber sammen med, uavhengig av hvilket organisatorisk nivå man befinner seg på. Det er arbeidsoppgavene som teller. Alle kan «hive seg rundt». Alle er med. Alle må levere! Det kalles kontorlandskap. Jeg er ikke i tvil: Kontorlandskap har mange fordeler i forhold til cellekontorer!

Jeg er arbeidstaker over 55 (informatiker, dog ikke i Statoil) og er ikke lenger noen «racer», men er takknemlig for å kunne henge med. I kontorlandskapet vet jeg hva de andre driver med. Jeg vet hvor langt de er kommet. Jeg kan strekke meg over hvis noen vil vise meg noe, eller stille meg et spørsmål. Jeg vet at jeg henger med – er med på moroa, i hvert fall enn så lenge! OK, jeg må strekke meg selv etter håret av og til. De unge medarbeiderne er skarpe, velutdannede og effektive.

Jeg er takknemlig. Det finnes seniormedarbeidere som stues inn i cellekontorer innerst i korridorene med bilder av barnebarn og diplomer på veggen. Ute av syne, ute av den daglige tralten, – og snart ute av sirkulasjon!

En kontorplass i et moderne landskap er nokså spartansk – rent materielt. Du har krav på en stol, en pult, frisk luft og riktig belysning. Dokumenter, arbeidsoppgaver, resultater – alt dette er elektronisk og trygt samlet på arbeidsgivers dataservere. Ditt personlige preg – bildene, vitsene, fotballklubben din, vennene dine – har du samlet på sosiale medier – ikke fysisk til stede. Trenger du å stenge uønsket støy ute, kan du plugge inn øretelefonene og høre på radio. Du behøver ikke å bringe med deg en stresskoffert med dokumenter i. Ei heller behøver du å ta med morgenavis, matpakke og termos.

Når man tenker etter, har kontorplassene endret seg ganske betraktelig de siste tiårene. Det er lenge siden kontorer var utstyrt med IBM kulehodemaskiner og telefoner med dreieskive. Det er naivt å tro at utviklingen skal stanse. Jeg er positiv til hyppige rokeringer av kontorplasser for å kunne arbeide mer effektivt. Man flytter/flyttes ved behov. Jeg er imidlertid svært skeptisk til å bli tvunget til å velge ny kontorplass hver dag.

Hvilke regler, skikk og bruk gjelder for «free seating»?

Kan man regne med å få sitte sammen med de kollegene man deler arbeidsoppgaver med? Er det lov å holde av plass? Hvor dominerende vil de sosiale båndene være? Kan man flytte plass i løpet av dagen? Kan man be en annen om å flytte seg? Hvor lang tid tar det å rigge seg til på en ny plass hver dag, og rydde før man skal gå? Vil det være nok plasser til alle?

Jeg tror jeg vet hvordan det kommer til å bli: Alle velger samme plass som i går. De kule og utadvendte sitter sammen. De flinke og innadvendte sitter sammen. De over 55 sitter innerst i kroken. Ute av sirkulasjon. Og nåde den som vil endre på dette! 🙂

E24.no (26.10.2013) Nå mister de Statoil-ansatte fast kontorpult

Reklame

Kortreiste jobber

Tenkt deg en tilværelse der du slipper å bruke tid og krefter på å transportere deg til kontoret. Ved hjelp av moderne teknologi kunne du i stedet jobbet i nærområdet ditt.

Lysaker. Home, sweet home!

Lysaker. Home, sweet home!

Utenfor vinduet som står på gløtt, er det grønt. Det er varmt og ennå fuktig på bakken etter regnet som falt for et par timer siden. Spurvene kvitrer. Jeg sitter på hjemmekontoret mitt der jeg vanligvis følger opp kunder og prosjekter jeg har hatt i mange år. I ettermiddag er det tid for fakturering. Det er uinspirerende, men nødvendig arbeid. Jeg liker hjemmekontoret mitt. Det er her jeg får de beste ideene.

På dagen jobber jeg i et stort kontorbygg av glass, stål og betong med kontorlandskap, kaffeautomater og ventilasjonsanlegg. Mitt arbeid utføres for det aller meste på data/nettverk med unntak av noen få planlagte møter. Jeg kunne ha utført jobben min like bra her fra hjemmekontoret. Hadde jeg bodd langt utenfor hovedstaden, ville det vært et velkomment alternativ. Flere av mine pendlende kolleger har fast hjemmekontor en dag i uken, og ellers ved behov. Jeg bor imidlertid bare en liten sykkeltur unna. Jeg er glad for at jeg har en kortreist jobb.

Tidligere i år fikk jeg anledning til å høre et foredrag av Monty Widenius, hjernen bak det verdenskjente databaseverktøyet MySql som blant annet brukes av Facebook, meg selv og mange flere. Programvareselskapet han styrer, drives som et såkalt «virtual company» eller «virtual office», det vil si et selskap der man ikke forholder seg til et fysiske bygg, men personer med ulike oppgaver og ansvar kobles sammen audiovisuelt og elektronisk via teknologi. Fysisk sitter de spredt rundt omkring i verden. Alle har kortreiste jobber.

Monty viste bilde av sin rødmalte arbeidsstue der ute på den finske landsbygda et sted.

Jeg forestiller meg at han har familien i nærheten, en labrador som sover tungt ved enden av kontorpulten sin etter å ha spist frokost og vært på lang morgentur. Høner som kakler i en nærliggende hønsegård. Ender som snadrer nede ved åen som renner rolig forbi nedenfor arbeidsstuen…

Systemutviklere og mange andre yrkesgrupper kan utmerket jobbe på den måten. En gang i blant – si hver 14. dag eller måned – samler man troppene ett eller annet sted i verden for å avstemme fremdrift, planlegge nye aktiviteter og så videre. Man kan selvfølgelig møtes på ett eller annet kostbart hovedstadshotell, – men også like gjerne møtes i Stockholms skjærgård, i Gudbrandsdalen eller i de finske skoger under litt mer kummerlige, men langt mer hjemmekoselige forhold.

Dette er ikke noe jeg bare forestiller meg: Jeg har selv jobbet i to slike relasjoner. Det fungerer utmerket også i praksis!

Jeg kjenner en kar som bare har fire år igjen før han kan gå av med pensjon. Tidligere i år fikk han beskjed om at kontoret i hjembyen hans skulle nedlegges. Det store selskapet han jobber i, kunne heldigvis tilby ham og kollegene hans plasser ved sitt hovedkontor i Oslo. I dag sitter han på bussen ti mil hver vei – hver dag.

Hans arbeid uføres – i likhet med mitt arbeid – på telefon og data/nettverk, med noen få, planlagte møter. Min venn synes bussreisen går fint og er storfornøyd med situasjonen. Jeg nevner saken fordi dette er et typisk eksempel hvor arbeidsgiveren kunne ha etablert et kortreist, lokalt arbeidsmiljø – la oss kalle det en «virtual branch» i småbyen. Jeg er sikker på at en lokal arbeidsplass ikke ville kostet mer enn tilsvarende antall kontorpulter i det store glass-og-betongbygget i hovedstaden.

Jeg spår at «virtual companies» og «virtual branches» vil dukke opp i fremtiden når neste generasjon datakonferansesystemer kommer, – kanskje raskere enn du kan begynne å kjøre på ny E18 vest for Oslo. Siden mange ansatte av sosiale årsaker vil foretrekke å samles under samme tak i sin lokale by, vil det fortsatt være behov for næringsbygg. Ikke store kolossale «front-end bygg», men mindre bygg som er «back-office»-aktige.

Dermed slipper kanskje hovedstaden å bli omringet av kalde og monumentale næringsbydeler av glass- og betong. Lysaker er et sånt sted. Jeg bor her, og kan fortelle at Lysakerlokket er et kaldt og øde sted om kveldene.

Men utenfor mitt hjemmekontor like ved, er det grønt og vakkert…

Oi! Her sitter jeg på kontoret og skriver blogginnlegg. Jeg skulle jo jobbe! – Og snart kommer kona for å inspisere 🙂