kommentarfelter

Trollene på nettet

Trollene er ikke snille vellykkede samfunnsstøtter som blir slemme etter nattens frembrudd. Hvor stor selvfølelse tror du de har? – de som sitter å lirer av seg hatefulle ord mot kvinner, homofile, muslimer, sosialister, syklister og andre som de ikke liker? Jeg tror de trenger noen å prate med.

JekyllHyde1

Jeg liker svensk TV3s programidé Trolljägarna med Robert Aschberg. Jeg liker Aschbergs stil. Han pakker ikke inn ordene sine i bomull. Når han konfronterer noen, stikker han fingeren i øyet på dem – litterært sagt. Men han virker ærlig og jordnær, – en man kan snakke fortrolig med. Jeg kjenner ham ikke privat, men forestiller meg at hans terskel for å komme i prat med fremmede mennesker er nokså lav. Det skulle jeg ønske flere av oss hadde.

Det kalles å bryte is

Programmet Trolljägarna går ut på å oppsøke personer som sender hatske meldinger på nettet. Møte dem ansikt til ansikt. Budskapet er at ingen kan føle seg trygge i skjul av å være anonyme på nettet. De trollene Aschberg finner er temmelig uinteressante personer. Det er ingen «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» der verdens mest elskverdige person forvandler seg til et troll om natten. Tenk hvilket scoop det ville vært!

Jeg visste det fra før. Jeg er nemlig selv over middels interessert i å legge inn kommentarer på nettavisenes Facebook-sider. Facebook-profilen min prydes av mitt eget portrett og fulle navn. Derfor må jeg være saklig. Ved et par tilfeller har jeg sett glimt av usaklige svar før avisens moderator har rukket å fjerne dem. Det forbauser meg hvor raskt jeg greier å spore opp forfatterens navn, alder, bosted, familieforhold, livssituasjon og så videre, – til tross for at det er benyttet anonyme Facebook-profiler.

Alt ligger på nettet

De menneskene jeg finner på nettet, ligner på de menneskene Robert Aschberg greier å spore opp. De er fryktelig lite interessante for offentligheten.

Jeg er klar over at det å snoke opp fremmede mennesker på nettet ligger litt i grenseland for hva man bør gjøre, – etisk sett. Det er langt i fra de smarteste trollene man finner ved «net-stalking», men det er levende troll som det er mulig å komme i kontakt med. Jeg kunne, som Robert Aschberg, «røyke» vedkommende ut på gaten i nærheten av sin bopel eller arbeidssted for å slå an en prat.

Trolljakt i mediene avler nye troll

Problemet med TV-programmet Trolljägarna er at mange av seerne valgte å søke opp trollene på egen hånd, sånn som jeg gjorde. Men de stoppet ikke med det. De sendte selv hatske meldinger til dem.

Avisenes kompromiss mellom penger og etikk

Av og til lurer jeg på om nettavisene må ta litt av skylden for at trollene dukker opp. Jeg tror nemlig at troll er flittige brukere av avisenes Facebook-kommentarfelter. Jeg er forundret over hvor mange hatske kommentarer som faktisk får lov til å ligge ute. Når en kommentar begynner med å kalle noen for «idiot», er kommentaren i mine øyne så usaklig at den burde vært fjernet. Det samme gjelder kommentarer som er lagt inn av åpenbare anonymiserte Facebook-navn. At nettavisene likevel velger å publisere slike meldinger, forteller at avisene ønsker slike innlegg. Ved å kreve høyere saklighet, ville det blitt mindre aktivitet i kommentarspaltene og færre klikk, – og således mindre attraktivt for annonsørene.

Når jeg gir inntrykk av at jeg greier å spore opp anonyme nettbrukere, skyldes det at jeg har hatt litt flaks. Flere troll var nemlig yngre enn jeg trodde. Et datakyndig troll kan nokså enkelt leve i skjul på nettet for vanlige nettbrukere som deg og meg. Men jo mer skjult de er, jo mindre slagkraft får de. Jeg tror nemlig trollene liker å beholde samme identitet på nettet over tid – akkurat som en tagger nyter å se sin signatur på veggen. Jo lenger en identitet er i bruk, jo enklere er det for utenforstående å spore opp aktiviteter. Men alle funn av denne typen vil kun være indisier i juridisk forstand, og neppe holde som bevis.

Facebook og Twitter samarbeider ikke uten videre med norsk politi

Å skaffe bevis handler om å spore opp loggførte IP-adresser. Alle som er tilkoblet et datanett, har fått tildelt en IP-adresse. IP-adressen endres når du flytter deg, eller ber om å få tildelt ny IP-adresse i nettverket. Hvis en trolljeger greier å fange opp trollets IP-adresse på et bestemt klokkeslett, er det teoretisk mulig å finne vedkommendes datamaskin, – eller i hvilken husstand eller firma vedkommendes maskin befinner seg. Selv om gjerningsmannen kan skylde på andre i samme husstand, regnes IP-adresser som gode bevis. Men avsenders IP-adresse følger dessverre ikke med når du mottar meldinger via sosiale medier. Det er likevel ikke umulig for programutviklere å fremskaffe slike data fra Facebook via programmerbare grensesnitt.

Ved beslag av gjerningsmannens PC og ved innhenting av detaljerte logger fra nettverksleverandøren, for eksempel Telenor, vil politiet kunne sikre nødvendige spor. Problemet med denne type etterforskning er at den er tidkrevende. Dessuten vil det være vanskelig å skaffe logger fra Facebook og Twitter. Under etterforskningen av Sigrid-saken, møtte politiet en stund motstand hos Facebook. Det var sakens massive omfang og interesse som gjorde at Facebook omsider ga politiet innsyn.

Sannsynligvis vil seriøs etterforskning av nettroll være alt for tidkrevende i forhold til antatt forvoldt skade. Jeg kan ikke forestille meg at politiet noen sinne kommer til å jakte på nettroll uten at det er en del av en alvorlig kriminalsak. Og Facebook & Co kommer dessverre aldri til å «gi noe ved dørene» til norske etterforskere. Fremtidens trolljakt kan derfor komme til å skje utenfor politiets søkelys. Noen går kanskje sammen om oppgaven? Man kan vel ane konturene av et borgervern her. Kan Robert Aschberg oppsøke nettroll, kan andre gjøre det.

Troll tåler ikke dagslys

Alle nettbrukere bør likevel være klar over at noen kan få tak i dem og stille dem til doms hvis det skulle bli nødvendig. Men alle vet at det skal mye til før uniformert politi ringer på. Jeg tror likevel det hjelper å snakke med trollene. Vanlige skogstroll tåler som kjent ikke dagslys. Jeg tror trollene på nettet vil få problemer dersom noen oppsøker dem ansikt-til-ansikt og konfronterer dem med ugjerningene – får det opp i dagslys. Man behøver neppe være psykiater for å ane at det kan være en sammenheng mellom det å være troll og vise asosial adferd.

Jeg må innrømme at det kunne vært morsomt å sendt en SMS-melding til et troll om at en talefør kjendis som Robert Aschberg, sinnasnekker’n Otto, mesterkokk Hellstrøm eller Tom Nordlie var på vei for å prate om det som skjedde i natt. Men noe stort TV-show blir det neppe av de lysskye nettrollene.

😐 Bring trollene frem i dagslyset!

Aftonbladet.se (01.04.2014): Her konfronteres Moas netthatere

Aftonbladet.se (28.04.2014): Trolljägarna anmeldt for æreskrenkelse

Dagsavisen (04.06.2014): Får trollene fram i sola

toppkommentator1

Sykling i avisenes kommentarspalter

Hver gang avisene lager en reportasje om sykling, koker kommentarspaltene i Facebook over. Gjennomgangstemaet synes å være: Syklister ut av veibanen! Bør syklistenes rett til å sykle i veien revurderes?

Syklister i sitt rette element?

Når en avis ønsker litt action i kommentarspaltene legger de ut en tabloid reportasje om sykling. Sist leste artikkel var i tb.no som formidler følgende fornuftige advarsel fra Vestfold Politidistrikt:

Vis hensyn!

Advarselen var ment til både bilister og syklister. Få minutter etter begynner hylekoret i kommentarspaltene. Hvis temaet i en avisartikkel inneholder ordet «sykling», kan jeg love at følgende kommentar dukker opp:

«Syklistene må ut av veibanen!»

Hvorfor det er så få syklister som tar til motmæle? Kjære medsyklister: Hvis majoriteten av de som kommenterer i avisenes Facebook-spalter får viljen sin, må vi belage oss på å trille syklene våre på fortauet!

Nå vil nok mange ryste på hodene av innholdet i avisenes kommentarspalte, men det er hevet over en hver tvil at Ola og Kari Nordmann har sterke meninger om syklister i veibanen.

Hvorfor velger syklistene av og til å sykle i veibanen?

Sykling i veibanen er tillatt, så fremt det ikke dreier seg om motorvei eller vei som er skiltet med forbudsskiltet «Forbudt for syklende». Dette er fakta. En syklist kan faktisk selv velge hva som er mest hensiktsmessig. Veibane, sykkelfelt, gang- og sykkelsti eller fortau. Se denne morsomme opplysningsfilmen fra Trygg Trafikk.

Ofte faller syklistenes valg på veibanen. Dette valget er meget saklig formulert av Morten How Lode, som er en profilert transportsyklist i Oslo. Hvorfor jeg ikke sykler på sykkelsti

Å sykle i veibanen er faktisk en rett alle har. Påstanden «Syklister ut av veibanen!» er derfor like usaklig som å si: «Avstå fra forkjørsretten din!» Har du en «rett» i trafikken kan du velge om du vil bruke den eller ikke. Valget er ditt. Andre trafikanter kan ikke ta valget fra deg.

I går syklet jeg vestover i Markalleen på nedre Stabekk. Gatefeiingen er utført. Veibane og fortau er rene og fine, men i sykkelfeltet ligger det fremdeles mye løs grus! Jeg er glad jeg kunne velge veibanen. For to uker siden kælva jeg under oppbremsing på grus…

Et reelt diskusjonsemne

Jeg synes tiden er inne til å ta en diskusjon om syklistenes rett til å sykle på veien skal beholdes. Rent konkret bør det være mulig å forestille seg et forslag til en ny trafikkregel som forbyr sykling i veibane når det er tilrettelagt for sykling i eget felt eller gang- og sykkelsti. Hvis mange mennesker står frem og hevder at sykling i veibanen er et stort problem, vil politikerne komme på banen. Kanskje et slikt sykkelforbud etter hvert dukker opp på Samferdselsdepartementets bord?

Selv om jeg er sikker på at retten til å sykle i veibanen ikke kommer til å bli endret med det første, ønsker jeg at diskusjonen om syklisters rett til å sykle i veibanen ble løftet opp og ført i saklige diskusjonsfora – og da mener jeg ikke avisenes Facebook-spalter! En reell diskusjon der fordeler og ulemper ble grundig drøftet. Jeg er sikker på at dette ville blitt en engasjerende samfunnsdebatt. Stikkord vil være: Helse, miljø, sikkerhet, trivsel og livskvalitet, privatbilisme og kollektivtilbud, utbygging og vedlikehold av sykkelveinettet, for å nevne noe. Dette er i høyeste grad politikk! Er det noen politikere som våger å ta ballen?

Hvem er det som skriver i avisenes kommentarspalter?

Jeg liker konseptet på en interaktiv avis der leserne kan gi tilbakemeldinger, supplere informasjonsbildet, uttrykke meninger, stille spørsmål til andre lesere eller redaksjonen, og således kunne få innflytelse på hvordan avisen dekker denne og lignende saker.

Situasjonen er dessverre slik at kommentarfeltene domineres av usaklige og asosiale innlegg, kommentarer om andre debattanters utseende, eller innlegg som er overdrevent uvennlige, arrogante og belærende. Forsøk på å poste innlegg som begynner med «Idiot» burde automatisk bli avvist!

Jeg tror det finnes folk som tråler nettavisene etter saker og personer de kan angripe. Åpner man Facebook-profilen til de som poster de mest hatske innleggene, ser man at de ofte stammer fra personer som har få venner, bor landlig og tilbringer mesteparten av tiden sin hjemme. Flere innlegg stammer fra fiktive profiler, til tross for at moderatorene forsøker å avvise slike innlegg.

Dessverre ser det ut som om temaet «sykling» er ett av flere, svært folkelige temaer som virker som en magnet på denne gruppen debattanter. Når bråkebøttene raljerer i diskusjonsforumet uteblir selvfølgelig de saklige innleggene.

– Sier jeg, som har fått den tvilsomme tittelen «Toppkommentator» på avisenes diskusjonssider… 😀