knut steen | La det være sagt!

osvold-1 «Knus nazismen» (Bjørn Melbye Gulliksen)

Tilgi meg for min tabloide overskrift.

I serien «gammel mann sykler hvor han vil» er turen kommet til Oslo S og Rådshusparken for å ta en titt på to av årets nye turistattraksjoner i Oslo, – de nye offentlige monumentene, «Knus nazismen» og «Mann og bauta».

Første stoppested er Oslo S.

Jeg er innom her et par ganger hver uke, likevel har jeg ennå ikke sett det omtalte monumentet, til tross for at det dreier seg om en koloss på hele 19 tonn. Du ser det utenfor Østbanehallens sydvestre hjørne der trikkene og bussene kjører, vis à vis Uff-butikken. Monumentet «Knus nazismen» ble avduket 1. mai i år og høstet da en del negativ kritikk. Selv dannet jeg meg følgende inntrykk basert på bildene i nettavisene.

Unødvendig brutalt og voldelig

Vi knuser ikke nazismen med vold her i landet, men ved fredelige demonstrasjoner. Det har vi til gangs bevist for hele verden.

Unødvendig gammeldags

Monumentet minner om utsmykningen av Oslo Rådhus, basert på mellomkrigstidens arbeiderkultur. «By og land, hånd i hånd», eller hva det nå var. Det er historisk, tilbakelagt og gammeldags. Dessuten har få mennesker av i dag noe forhold til en sleggehammer.

Unødvendig å bruke hakekorset

Jeg mener ingen formål kan forsvare å vise et hakekors på et offentlig sted. Symbolet er brukt en gang for alle, og alle vet at det aldri mer kan bli noe samlende symbol for noen. Selv i knust tilstand liggende på en stein er det unødvendig sårende og provoserende.

Det var det virtuelle inntrykket.

I virkeligheten ser man ikke hakekorset så godt. Jeg er 1,88 meter høy, og selv om jeg holdt kameraet høyt, greidde jeg ikke å fange noe godt bilde av hakekorset. Passerende mennesker slipper å sitte igjen med noe hakekors på netthinnen. Det er bra.

Jeg liker materialvalget, rustfritt stål og stein. Det får det til å se ut som noe som kunne vært satt opp i Universal Studios ved Hollywood. Det virker forseggjort og påkostet.

Når jeg ser nærmere etter, ser jeg at dette egentlig er et krigsminnesmerke med en plakett over navn på ansatte ved NSB som ble drept under krigen, og medlemmene av Osvald-gruppen som blant annet sto for sprengingen av Østbanehallen. Etter krigen havnet Osvald-gruppen i skyggen av det gode selskap med Max Manus & Co, sannsynligvis fordi lederen av gruppen, Asbjørn Sunde, og flere av medlemmene etter sigende var kommunister. Først i 2013 ble gruppen offisielt takket for sin innsats.

Mine kritiske punkter er basert på at monumentet er ment til allmenn utsmykning av byen, vel vitende om at kunst ikke bare skal behage, men også provosere. Historien kaster nytt lys over monumentet. Som krigsminnesmerke er jeg derfor villig til å tone ned mine kritiske punkter, men i stedet tenker jeg at, – OK, det står ikke i veien for noen, – og hvis du går mellom plattformene og Bjørvika, eller gjennom hallen til sentrum, er det slettes ikke sikkert at du noen sinne vil komme til å legge merke til det. Men jeg synes likevel det er verdt å spørre:

Er dette virkelig et passende sted for et slikt monument?

osvold-3 Her holdes kameraet i ansiktshøyde. Heldigvis kommer ikke hakekorset alt for tydelig frem.

osvold-5 Like blank som en gammel Cadillac…

olav-v-5 «Mann og bauta» (Olav Orud)

Ferden går videre til parkområdet vest for Rådhuset. Her står monumentet «Mann og bauta» som spiller på at mannen på bautaen har tatt et steg ned og tusler rundt i skyggen av trærne. Det er mulig at tittelen også spiller på at mannen, selveste kong Olav, i seg selv var en bauta. I motsetning til «Knus nazismen», hadde jeg ikke dannet meg noen kritiske inntrykk på forhånd. Men når jeg sto foran kong Olav akkurat her, tenkte jeg at dette er feil. For det første pleide aldri kong Olav å spasere rundt her, – ikke på den måten. Naboen min nede i veien der jeg bor, gjør det. Han er en eldre mann som står akkurat sånn, når han speider på trafikken i rundkjøringene. Kong Olavs uttrykk er korrekt i mange av de situasjonene han befant seg i, men ikke her.

«Kong Olav»-monumentet er en lang historie. Etter kongens død var det enighet om å oppkalle en gate etter ham. Dessverre befant alle nye gater seg på Holmlia og der omkring, så da døpte man like godt Roald Amundsens gate om til Olav Vs gate. Hvis du spaserer nedover fra utestedet «Burns» og Saga kino, treffer du altså kong Olav nederst i gaten, nedenfor sokkelen sin. Det er som han ser på deg og sier med sin karakteristiske stemme:

«Hei, hei!»

kong-big-hand-1 «Hold deg på avstand», hørte jeg en mor si formanende til barnet sitt som var på vei mot statuen. Selv lot jeg framhjulet på sykkelen tøtsje kongens bukseben for å ta en close-up av ansiktet. Respektløst av meg, tenkte jeg. Vel var kong Olav folkelig, men det blir feil å se ham slik her. Jeg ville funnet det mer riktig å se ham oppe ved slottet, – på sokkelen sin, selvfølgelig. Derfor stiller jeg samme spørsmål en gang til:

Er dette virkelig et passende sted for et slikt monument?

Hadde ikke statuen vært fotografisk lik kong Olav, ville dagens plassering ha passet bedre. Tidligere laget billedhugger Knut Steen et monument av kong Olav som var ment å stå samme sted. Kunstneren gjorde et forsøk på å fremstille et monument uten å ha korrekte billedlige trekk. Steens monument ble imidlertid vraket av oppdragsgiveren, Oslo kommune, på grunn av kritikk mot at kongen ble fremstilt som en diktator med en overdimensjonert høyrehånd. Selv lurer jeg på hva han egentlig gjør med den venstre hånden?

🙂 Hva mener du om Oslos nye kunstverk?

Et godt kunstverk skal ikke bare skape et godt førsteinntrykk, det skal også tåle tidens tann. Det er ikke alltid lett å se – eller høre – ved første møte.

Budstikka skrev i går om lydkunst-prosjektet «Lyden av Fornebu» som er satt opp i Nansenparken like ved det gamle flytårnet på Fornebu. I følge avisen var det kulturbyrået Mesén som engasjerte komponist Christian Eggen for cirka tre år siden. Han hadde tilgang til hele NRK-arkivet for å formidle den sitrende stemningen fra Fornebu Lufthavn. Se Youtube-klippet over, som jeg tok tidligere i dag. Det er faktisk ganske fornøyelig å høre på!

Som en av «gjengangerne» i Nansenparken, har jeg fått rikelig anledning til å stifte bekjentskap med «Lyden av Fornebu». I begynnelsen ble jeg stående å lytte. Fikk jeg noen assosiasjoner til den gamle flyplassen?

Ingen assosiasjoner til originalen

Jeg kjente Fornebu bedre enn de fleste – på godt og vondt, – mest godt faktisk. Som flittig bruker, og med daglig arbeid på andre flyplasser i verden, mener jeg meg godt kvalifisert til å fange flyplass-inntrykk. Det nærmeste jeg kan strekke meg, er akustikken, som minner om den gamle Østbanehallen i Oslo. Jeg antar at komponisten aldri rakk å fange egne inntrykk mens den gamle flyplassen var i drift.

-Samma det! Det er ikke vesentlig for det kunstneriske inntrykket.

Poenget er at dette kunstverket kan være ganske morsomt når du hører det første gang. Og ganske mange kommer hit for første gang. Enten som innflyttere, eller i bil for å gå tur (til fots). For en som hører lydkunsten ofte, forsvinner magien temmelig fort. For meg skjedde det et sted mellom gang nummer 50 og 100. Etter det, fremstår det hele som lydterror, – som den TV-reklamen du virkelig hater. Jeg vet, – «terror» er kraftig ord om et velmenende kunstverk, – men det er det ordet som dukker opp, når jeg står under høyttalerne i flere minutter mens hanndachsene mine skal gjøre seg ferdig med markeringene sine. For det er tydeligvis flere hundeeiere før meg som har stanset opp under broen.

Kunst som ikke tåler tidens tann, får terningkast 1 -en- av meg.

Lydkunsten på Fornebu er et bestillingsverk. Kunstneren har laget noe som han tror bestilleren og publikum vil sette pris på, sannsynligvis ikke av egen kunstnertrang og engasjement. De som kjøper og installerer kunst i det offentlige rom, har et stort ansvar. Kunsten mottar ikke publikums dom før etter avdukingen. Hvem husker ikke billedhugger Knut Steens statue av Kong Olav V? Du vet den med den komisk overdimensjonerte høyrearmen og nedentil dekket med undersåtter? I likhet med kunstverket «Lyden av Fornebu» greidde ikke kunstneren å fange opp og formidle de trekkene folk forbinder med originalen. Og rent kunsterisk? – Ville Kong «Big hand» tålt tidens tann?

Jeg tror ikke det.

Selv om førsteinntrykket er viktig, bør man ikke feste seg alt for mye ved det. Hvis du kjøper billedkunst for å matche gardinene og veggfargen, er du på villspor. Offentlig kunst bør ikke sjokkere eller provosere noen, men den kan godt pirre litt. Den behøver ikke gjengi virkeligheten helt figurativt til minste detalj. Den kan gjerne være utfordrende, skape tankeprosesser og skjerpe sansene. Det er ofte slik gode kunstverk vokser etter hver som tiden går.

🙂 For en ting er sikkert: God kunst får aldri være kjedelig.