Kan man sykle i himmelen?

Jeg er i det melankolske hjørnet. Dagen ble ikke helt som jeg forventet. Jeg innser at jeg er kommet i livets avgangsklasse. Hva skjer egentlig med oss etter at vi er døde?

I kveld er jeg litt nedstemt

Da jeg skulle sykle hjem fra jobben, fant jeg sykkellåsen kuttet over og sykkelstativet tomt. Sykkelen var stjålet. Hvis du syklet vestover fra Oslo i kveld, var det jeg som ruslet slukøret hjem i overtrekksbukser, med hjelmen og hodelykten i hånden. Det som gjør meg ekstra sørgmodig, er at det ikke var min sykkel. Det var min omtenksomme sønn som foreslo at jeg skulle få bruke sykkelen hans i vinter. Han synes jeg trengte den mer enn ham selv.

Det var en tøff Scott-sykkel, men såpass velbrukt at det neppe kan bli rare timelønnen for de som skal selge den videre. Det økonomiske tapet skal vi nok tåle. Verre er det at det tar flere dager før jeg rekker å få fikset en vinterklar sykkel igjen. Jeg kommer til å savne den daglige trimmen og følelsen av vind mot ansiktet og puls i tinningen.

I livets avgangsklasse

Jeg fortsetter klagesangen med å fortelle at jeg har gått tom for medisiner som jeg er avhengig av å ta hver dag. Lege-time og ny resept er bestilt. Jeg tar nemlig piller for å forebygge en sykdom som mange menn dør tidlig av. Ingen jeg kjenner, bruker så sterke piller som meg! Jeg innser at jeg for lengst er kommet i livets avgangsklasse. Hvis alt går som det skal, er det jeg som blir den neste. Uten sykkel og tomme pille-esker er jeg redd det skjer lenge før tiden.

Jeg trasker rundt på dagens kveldstur med hunden og filosoferer over livet etter døden. Jeg blir lei meg når noen hevder at det ikke finnes noe liv etter døden. Jeg har ikke noen problemer med å følge tanken, men det er bare så trist å tenke på. For meg selv – når den tid kommer – og alle som har gått bort så alt for tidlig. Hvis døden er uvilkårlig fortapelse, håper jeg virkelig at jeg lever til jeg blir mett av dage.

Ingen ting å tape

Jeg tenker at det er så veldig lett å si slike bråkjekke ting når man vet at det er førti år eller noe slikt til man selv skal dø. Hva om man brått ligger der, stirrer ut i luften og venter på døden? Vil man ikke da håpe at det finnes noe også etter dette? I en sånn før-døden-tilstand vil nok de fleste ønske å snakke med en prest – enten de er troende eller ei. Jeg er ingen teolog, men jeg tipper at en prest ville gitt den døende følgende trøst og håp:

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3, 16)

Presten ville fortalt den døende om frelse gjennom tro på Jesus. Det ville forundre meg meget om noen – i en situasjon hvor man har ingen ting å tape – skulle vende seg vekk. Ikke en gang en simpel sykkeltyv skulle gjøre det.

Så kan man jo i en melankolsk kveld – som denne – fundere på om hva et liv etter døden skulle innebære. Hva er det igjen å glede seg over når sjelen har forlatt den døde kroppen og gått inn i det sterke lyset? Noen tror man gjenforenes med tidligere slektninger. Men etter en eventuell familiegjenforening, – hva kan kroppsløse sjeler egentlig gjøre? Det er vel bare å innse: – Jeg kommer neppe til å kunne sykle i himmelen.

Jeg vil dvele litt ved tilværelsen etter døden og stiller meg spørsmålet:

Hvor attraktiv kan himmelen egentlig være?

Er det så at vi etter døden blir stilt til ansvar for våre jordiske gjerninger? Blir tilværelsen vår i himmelen bestemt etter hvor snille vi har vært? Kan kirken på ett tidspunkt ha konspirert med pengemakten for å skape myten om at man skal jobbe hardt, være nøysom og ikke gjøre krav på lønn? For den som gjør det skal få sin lønn i himmelen. Arbeiderbevegelsen har lenge ment at dette er funnet opp for å få arbeidsfolk til å avstå fra å fremme lønnkrav.

Vi vet at ved å forskjønne himmelen så kan man lokke naive mennesker til å gjøre utslettende handlinger for seg selv og andre, i troen på at de skal bli rikelig belønnet i himmelen. For meg virker det galt at himmelen skal fremstå som mer attraktiv enn selve livet – kanskje så attraktiv at noen velger døden fremfor livet. Hvor morsomt går det egentlig an å ha det i en ren åndelig verden uten jordisk gods og gull? Det kan man umulig forestille seg uten å ha vært der selv, – og det har jo ingen av oss.

Jeg håper likevel at alle finner en verden på andre siden av lyset når den tid kommer  🙂

Reklame

Julestjernefilosofier

Jeg er ofte ute og vandrer. I dag, første søndag i advent, har jeg notert alle julestjernene i vinduene hos folk. Det har fått meg til å filosofere om julestjernen.

Jeg er som vanlig ute og går tur med hunden. En hel time som vanlig. Av og til lenger. Hver kveld, sommer og vinter, sol og regn.

Jeg liker å tenke på meg selv som en vandringsmann.

I dag noterer jeg meg all julepynten som er kommet opp. Syv-armede lysestaker, lysslynger på tuntrær, og den julepynten jeg liker best: Julestjernen! Jeg kan konstatere at nesten alle hjem har hengt opp julestjerne i vinduet. Noen har til og med hengt opp flere stjerner. Da smiler jeg for meg selv og tenker: Det var jo bare en julestjerne! Betlehemsstjernen, som ledet de tre vise menn dit en ny konge var født. Jesus Kristus.

Det er få ting som er så godt dokumentert som julestjernen. Likevel er det ingen som kan fortelle hva de tre vitenskapsmennene faktisk så der opp på himmelen? Det er skrevet flere gode artikler om himmelfenomener som tok plass i årene rundt Jesu Kristi fødsel. I følge dagens astronomer skal Saturn og Jupiter ha befunnet seg veldig nær hverandre, noe som skapte en effekt av ekstra sterkt lys på himmelen.

På den tiden trodde man at unormale himmelfenomener var knyttet til kongefødsler. Da tre av datidens vitenskapsmenn hadde observert noe helt ekstraordinært på himmelen, oppsøkte de kong Herodes for å gratulere ham med en sønn. Herodes, som ikke hadde fått noen sønn akkurat da, sendte de tre vise mennene videre for å spore opp den nyfødte kongen. De bragte med seg kostbare gaver – gull, røkelse og myrra – og gav seg i vei, sannsynligvis med flere tjenere og fraktedyr.

Følget bega seg altså ut i skumringen for å la seg lede av den mystiske stjernen. Men som alle vet, er det umulig. Du greier ikke å plassere deg rett under en stjerne. Det blir som å prøve å finne ut hvor regnbuen ender. Straks du har kommet dit, må du ta ut et nytt punkt. Dette er jeg helt sikker på at det tre vise mennene også visste, selv om det var over to tusen år siden! Derfor må stjernen ha vært et helt spesielt himmellegeme som beveget seg svært lavt på himmelen.

Eller – kan det ha vært slik at de tre vise mennene innså at det ikke lot seg gjøre å finne ut hvor Betlehemsstjernen ledet dem, og derfor ble enige om å finne det første og beste nyfødte guttebarn for at de ikke skulle tape ansikt og bli gjort til latter?

Uansett snakker vi om en så spesiell hendelse at det er vanskelig å tro at det ikke skulle ligge en forutbestemt guddommelig kraft bak. Men jeg er litt usikker på i hvilken grad dette gavnet Jesu liv og virke på jorden. At de tre vise mennene pekte ut Jesus som konge, medførte nemlig i første omgang ulykke. Kong Herodes ga ordre om at alle guttebarn i Betlehem under to år skulle drepes, noe som drev Jesu familie – og sikkert mange flere – på flukt.

Når kveldens vandringstur er over, får jeg øye på julestjernen vår, som jeg hengte opp tidligere på dagen. Den henger som den skal. En enkel pappkonstruksjon med en 15 watts lyspære i.

Jeg tror ikke den ligner så mye på den stjernen de tre vise mennene fulgte  🙂