innsyn

Hvis du ser en godt voksen mann labbe gjennom nabolaget ditt med to strihårete hanndachser kan det hende at det er meg. Jeg befinner meg ute på veier og gater hver dag, ofte i skumringen eller rett etter mørkets frembrudd. Jeg liker å gå nye veier. Forandring fryder.

Illustrasjonsfoto

Om du ikke har sett meg, kan det hende jeg har sett deg. La det være sagt, jeg har ingen behov for å kikke inn i vinduene til folk, men av og til er det rett og slett ikke mulig å passere uten å få et inntrykk av livet innenfor. Jeg ser moderne kjøkkenskap, trendy sofaer, vegg-til-vegg-TV, mye kos og glede. Nyinnflyttede mennesker, rolige TV-stunder, romantiske middager med levende lys, – det gjør en gammel mann glad til sinns.

I dag skal boliger ha store vinduer, gjerne fra gulv til tak, uten gardiner. Kostbare tomter gjør at utbyggerne velger å utnytte alt areal, også det som ligger helt nede på bakken. Det gjør at vi som passerer blokka får innsyn i flere etasjer. Jeg er glad det ikke er meg som bor slik.

Men, vent litt!

Jeg har jo valgt å gjøre meg synlig på nettet. Vinduene i huset mitt er ganske godt skjermet mot innsyn, men tankene mine bretter jeg gladelig ut på nettet i full offentlighet. Jeg, som publiserer innlegg og bilder i øst og vest under fullt nummer og navn, lever så visst ikke bak skjulte gardiner.

Jeg vet godt at utildekkede vindusflater virker som en magnet på enkelte mennesker som tennes av å kunne spane på deg, uten at du kan se dem. Jeg skal ikke brodere så mye over dette.

Det er andre ting enn «troll» og «stalkere» som bekymrer meg.

Jeg eksponerer meg i ganske mange forskjellige vinduer på nettet. Noen viser offisielle rom, andre viser rom av svært privat karakter. På nettet havner flere vinduer gjerne opp på hverandre. Det personlige blander seg alt for lett med det offisielle. Hvis jeg ønsker å fremstå som «Offisielle Terje», «Saklige Terje» eller sågar «Sinte Terje» blir det kleint når bruddstykker av «Personlige Terje» dukker opp og blander seg inn. Det passer liksom ikke inn i seriøse sammenhenger.

Husker du nyhets-klippet der en unggutt kalte den erfarne TV2-journalisten Kadafi Zaman for «muslimjævel»?

Etter sending kastet tabloidavisene seg over saken. Kommentarfeltene på Facebook eksploderte. Jeg postet et innlegg der jeg mente at avisene burde ha anonymisert guttungen – i henhold til god presseetikk. Det er slik jeg liker å kommentere. I stedet for å hive meg på det enstemmige hylekoret, forsøker jeg å dreie skytset vekk fra det jeg oppfatter som «den lille mann» til noen med større makt, høyere opp i systemet, – vel vitende om at det finnes forskjellige oppfatninger av hvem som egentlig er «den lille mann».

En dame med gøyal grimase mente at unggutten hadde seg selv å takke og fortjente gapestokken. Et greit svar – og åpenbart i tråd med «grasrotas» mening. For det kom mange kommentarer til på den tråden som jeg startet. Det var to ting som forundret meg. Først og fremst alt hatet som ble uttrykt i kommentarene – ikke bare mot unggutten, men også mot meg. Det som også forundret meg, var at hatet og aggresjonen stammet fra Facebook-profiler som viste hjerter, koz og klemz.

Så fikk jeg øye på ett av mine egne vinduer mot verden. Facebook-profilen med bilde av mine voksne barn tatt under en fin dag i Frankrike. Jeg følte meg sårbar over å se dette bildet samtidig som noen prøvde å dytte meg inn i samme bås som Pegida-sjef Max Hermansen.

Derfor valgte jeg å slette den offisielle kommentaren min.

Men har du eksponert deg på nettet og latt folk få se inn i stua di, kan du ikke bare brått slukke lyset, dra ned gardinen og tro at alle glemmer deg. Det gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen at jeg, – han som ønsket å beskytte den tankeløse guttungen mot seg selv – dro ned gardinen.

Det blir selvfølgelig også lagt merke til av oss som trasker mellom boligområdene på kveldstid. Hallo? Nedrullede gardiner i stedet for middag med levende lys?

-Har romantikken sluknet?

Jeg hørte om en kjendis som i lykkerus over å være nygift viste frem hjemmet sitt og kjærligheten sin til tabloidpressen. Når kjærligheten tok slutt og paret hadde bestemt seg for å gå fra hverandre, kom tabloidavisene tilbake for å dekke «begivenheten». De brydde seg ikke om at de ikke slapp inn. De brydde seg ikke om at noen gråt i den andre enden. De trykket bare en bildemontasje basert på gamle lykkebilder.

Presseetikk My Ass.

skatten-din -Går det bra med dere, eller?

For et par år siden hadde noen i familien tittet i skattelistene på Internett og blitt bekymret over hvordan vi greidde å føre vår livsstil med så moderate inntekter. Jeg svarte, som sant var, at vi er flinke til å få pengene til å vare, – og at vi benytter alle lovlige muligheter til å redusere skatten. Jeg følte meg likevel litt lei meg over ikke å fremstå som en vellykket samfunnsstøtte. Det finnes mennesker som blir lei seg når nettoinntekten blir 499 tusen i stedet for 500.

Fredag 17. oktober 2014 åpner årets store sosialpornografiske folkefest. Da kan du oppdatere deg på hva naboer, familiemedlemmer, kolleger, kjendiser og venner tjente i fjor, hva de betalte i skatt og hvilken formue de er oppført med. God reality-underholdning mens vindkastene uler og regnet slår mot vindusruten.

Innsyn i skattelistene er en eldgammel ordning. Det bygger på et prinsipp om at folks skattemoral blir styrket ved å se at alle andre også må betale skatt. Det ligger også et element av kontroll i ordningen. En mulighet til å rope opp om feil eller urett mot deg selv, eller noen du kjenner. Kanskje et tips om at noen har holdt en tønne eller to med korn eller sild skjult for skattefuten? Det er forståelig at denne kontrollen var nyttig i det eldgamle bondesamfunnet for å forebygge mot urett, skattesnyteri, korrupsjon og kameraderi.

I dag kan jeg ikke se samme nytte.

Opplysning om nettolønn, skatt og formue er kun egnet til å kontrollere ligningen til familiemedlemmer. Ingen – ingen – er i stand til å kontrollere riktigheten av andre menneskers ligning uten å ha tilgang til selvangivelse og eventuelle underskjemaer som næringsoppgave, og spesifikasjoner over innskudd og lån. Derfor må kontrollen av andre menneskers ligning overlates til skattemyndighetene.

Frp har i flere år vært motstandere av å offentliggjøre skattelistene, og jeg tror at det er deres fortjeneste at det nå innføres tiltak som skal begrense snoking. Ikke bare må man logge seg på med en autentisk ID, men man legger igjen spor hos dem man har sett på. De kan med andre ord se at du har snoket. I tillegg er aldersgrensen for oppslag satt til 16 år. Avisene får strenge retningslinjer for hvordan de skal benytte skattelistene. Noen vil kanskje dra opp kortet om trykkefrihet.

Siv Jensen uttaler til VG at innskjerpingen av innsynsretten er gjort for å gjøre det vanskeligere for klassekamerater å søke opp og more seg over andre foreldres lave inntekter. Det er et tiltak for å forhindre mobbing. Et slags overklassefenomen der man prøver å skape hakkekyllinger av de som ikke hører hjemme i det fine strøket. Det er bare det, at i fine strøk kjøper rike mennesker seg hjelp av skatteadvokater til å drive med avansert skatteplanlegging slik at de kan figurere med minimumsinntekter i skattelistene, men i realiteten leve i sus og dus. En moderat inntekt kan faktisk bety at faren din er rik.

Siv Jensen har likevel et godt poeng.

Jeg liker de nye tiltakene. Siden skattelistene ikke lenger egner seg til kontroll av andre menneskers ligningsforhold, har den generelle innsynsretten kun én funksjon, – nemlig å tilfredsstille folks trang til å snoke i andres liv. Folk skal få lov til å rive seg i håret av misunnelse eller sole seg i egen selvgodhet.

Selv har jeg – og har hatt – tilgang til sensitive data i ulike jobbøyemed. Jeg har hatt innsyn i folks bankkontoer og tilgang til lønnsdata for tusenvis av arbeidsgivere. Den aller første dagen syntes jeg det var pirrende å kunne slå opp kontoene på folk jeg kjente. Det er selvfølgelig i mot interne retningslinjer, men gjøres. Kjenner du en bankansatt, er det ikke usannsynlig at vedkommende har snoket på deg. Faren med å snoke i bankkontoer er at du får tilgang til mer enn økonomisk informasjon. Du ser hvilke butikker og tjenesteleverandører vedkommende har benyttet. Da kan det være lett å røpe seg.

Etter kort tid blir tallene kun tall. Jeg gidder ikke lenger se hvem de tilhører. Jeg har god innsikt i hva folk i ulike bransjer tjener. Det forundrer meg hvor likt og forutsigbart all ting er. Tro meg! Å lese om vanlige folks penger er like kjedelig som å se de dølleste scenene fra Big Brother.

Jeg tenker: Jo lettere man kan skaffe informasjon om folks økonomi, jo mindre interessant blir det kanskje å snoke? Hvis skattelistene hadde vært tilgjengelig hele tiden, ville det kanskje tatt brodden av folks trang til å snoke? Eller for å tenke motsatt: Vil en innskjerping av snokemulighetene skape et økt press etter å snoke? Kanskje noen velger å gå sammen om å hente ut og distribuere illegale kopier av skattelistene?

Så med mindre du ikke selv vil fortelle meg om det, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg IKKE bryr meg om skatten din. Jeg bryr meg heller ikke om hva du har tjent, hva du fikk i bonus, hva du måtte ha hatt av frynsegoder, eller om du har arvet en rik, ukjent onkel i Amerika.

Hvis noen synes det er OK å offentliggjøre skattelistene, kan de jo begynne med seg selv.

🙂 Jeg har ennå til gode å se noen legge ut ligningstallene sine på Facebook.

VG.no (10.10.2014): Derfor vil Siv Jensen ha slutt på grafsing i skattelistene.