innflyttere | La det være sagt!

I følge VG er språkeksperter bekymret for at dialektene vil forsvinne. Spesielt utsatt er dialekter fra Østlandet som ikke regnes som utpreget snobbete.

Det er ingen tvil om at mange dialekter vil forsvinne. Ikke alle dialektene, bare de som regnes som mindreverdige. Når unge mennesker fra omkringliggende steder flytter inn til Oslo, velger mange fin vestkantdialekt med lyse «L»-er og riksmål-endelser. «Hytten og elven» – ikke «hytta og ælva». Betoningen legges slik det forventes i Oslo Vest. «Ba-nan og poli-ti» – ikke «bann-an og poll-ti». Det er synd at innflyttere velger bort sin egen dialekt, men jeg forstår de som gjør det. Jeg har selvfølgelig stor forståelse for de som velger bort dialekt når de skal snakke i offisielle sammenhenger.

Det som ikke er like lett å forstå, er når folk aktivt velger bort dialekten sin, selv om de er født og fortsatt bor der dialekten stammer fra. Jeg har hørt foreldre i Østlandsområdet som forsøker å pense sine barn til å leke med barn som snakker Oslo-dialekt, og følgelig unngå de som bruker særpreget dialekt. Dette skjer hver dag over hele Østlandet.

Det handler om klassereiser.

Dialekt forbindes med arbeiderklassen, – folk som gjør manuelt arbeid. Høyere klasser har alltid snakket pent, de. Å velge bort egen dialekt til fordel for hovedstadsdialekt er en naturlig del av klassereisen de fleste av oss har tatt.

Jeg er selv innflytter til Oslo-regionen og liker dialekter. Jeg har mange favorittdialekter, og elsker å blande dialektuttrykk fra hele landet inn i min egen dagligtale.

«Nå er det jammen kællvølint. Vannet er bånnspekt …»

– Og da gjetter du nok sikkert at jeg dessverre ikke snakker noen naturlig dialekt. Jeg knoter – akkurat som Lars Sponheim. «Knote» er tidvis å bruke ubehjelpelig eller påfallende fremmedartet språkføring. Oppvokst i Halden og bosatt i Hardanger, snakker han en dialekt som utvilsomt høres ut som en dialekt, – men som ingen andre snakker. Men Sponheim har ikke falt for fristelsen til å hviske ut sine språklige spor.

Min egen opprinnelige dialekt stammer fra indre Vestfold, men det utpregede vestfoldske er dessverre tonet ned. Men ingen språkkonverterte vestfoldinger greier å lure meg på dialekten. Jeg «tar» dem på æ’ene. Vestfoldinger beholder nemlig sine åpne æ’er hele livet, selv om dialekten er forandret.

Kunstig skille mellom mennesker?

Det jeg absolutt misliker, er når folk vurderer andre mennesker etter deres dialekt, skalert etter hva de anser som høyverdig og mindreverdig. Jeg la merke til det tidligere i uken da jeg leste aviskommentarer vedrørende dialekter. Mange menn på min alder har sterke meninger om at alle burde snakke Oslo-dialekt akkurat som dem selv. Da benyttes dialekter til å skape kunstige skiller mellom mennesker. Men man kan nok også finne eksempler hvor folk med visse dialekter havner utenfor i sosiale sammenhenger, eller bakerst i køen ved forfremmelser. For noen år siden kunne unge mennesker fra landet bli bedt om å ikke bruke dialekten sin på jobben.

Dialekt som forkledning

Som sagt, liker jeg dialekter. Jeg liker at folk jeg møter, er seg selv. Dialekt er en del av folks personlighet. Jeg synes nesten alle dialekter er fine. I Asker og Bærum, hvor jeg bor, hører jeg av og til eldre, innfødte mennesker bruke ord som stammer fra gammel dialekt. Men ingen innflyttere til våre bygder forsøker å fange gamle lokale ord og uttrykk. Innflytterne ønsker å snakke pent. Den ene penere enn den andre. Det handler om å bygge opp en snobbete image. Det kan virke som de ønsker å skjule hvor de faktisk kommer fra, som om de ønsker å skape et inntrykk av at de har bodd hele sitt liv i det de betrakter som et finere strøk enn der de har sine røtter.

Dem om det.

Det er her salami-testen kommer inn i bildet. Den slår sjelden feil. Din uttale vil nemlig røpe deg.

Hvordan uttaler du «salami»?