Mange konflikter i trafikken oppstår fordi det finnes notoriske bråkmakere som trakasserer andre trafikanter. Ofrene er voksne menn i små biler og syklister.
I sommer har mediene viet mye oppmerksomhet til syklister med hjelmkamera. Først publiserte Dagbladet.no videoen over en syklist som ble trakassert på vei nedover Kirkeveien. Deretter viste Dagsrevyen et innslag om sykkelkrigen på norske veier, der vi ser en syklist som tvinges over ende og faktisk blir drapstruet av en bilist.
Jeg har lenge vært ivrig tilskuer av YouTube-videoer som viser trafikkepisoder sett fra norske transportsyklisters hjelmkameraer. De fleste videoene viser dårlig samhandling mellom trafikanter, klønete kjøring, trafikkfarlige episoder, tuting og kjefting. Det er stor underholdning når du ikke selv er aktiv i situasjonen.
De som legger ut sykkelvideoer på YouTube skal imidlertid ha ros, – ikke bare for at de lager god underholdning. De bidrar til å spre viktig kunnskap, som for eksempel:
- Peke på steder hvor det skulle ha vært bedre tilrettelagt for sykling.
- Peke på sykkelfeller, steder og situasjoner syklister må passe seg for.
- Forklare andre trafikanter hvorfor syklister velger å sykle som de gjør.
- Vise hvor skremmende det føles fra sykkelsetet når bilister er uoppmerksomme eller gjør feil.
- Formidle sykkellivets glede og frihet – og berusende vindsus i hjelmen.
Det som virkelig skaper underholdning, er når vi får se krigsscener med tuting og kjefting. Her mener jeg vi må kalle en spade for en spade: Tuting og kjefting i trafikken handler om simpel trakassering – ikke noe annet. Som regel er trakassøren en bilist, men i noen videoer er det syklisten som trakasserer bilisten, – men da i mildeste form, da trakassøren jo filmer seg selv og har anledning til å redigere filmen i ettertid.
Det forekommer mye trakassering mellom bilister også. Når jeg sitter bak rattet i en ny familiebil av tysk premium-merke, opplever jeg aldri trakassering. Situasjonen forandrer seg imidlertid merkbart når jeg velger å kjøre en liten konebil eller ungdomsbil.
Jeg er veldig følsom for trakassering. Jeg merker det med én gang, både i trafikken og andre steder. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå situasjoner hvor jeg kan bli trakassert. Likevel hender det, og det oppleves ille – enten jeg kjører liten bil, eller sykler. Som regel blir jeg så perpleks at jeg ikke finner ord før flere timer etterpå.
Typisk trakassering mellom bilister:
- Legge seg helt i rumpa på bilen foran og nærmest prøve å valse over forankjørende, som ikke kan kjøre fortere på grunn av annen trafikk. Trakassøren har ikke til hensikt å kjøre forbi.
- På vei inn i rundkjøringer gir han uventet på gass for deretter å øse ut aggresjon over medbilisten som allerede hadde snuten inne i rundkjøringen.
- Kjøre forbi og presse seg inn, tilsynelatende uten oversikt og plan over trafikkbildet fremover i veien.
- Greier den lille bilen å smette inn foran ham, skal han få vite hvor David kjøpte øl!
- Vise aggresjon når den lille bilen ligger i venstre felt. Det hjelper ikke at feltvalget skyldes at bilen skal svinge venstre i neste kryss.
- Bruke horn over minste nøling i kryss.
Jeg har som regel ikke annet å sysle med når jeg kjører bil enn å overvåke trafikken. I tett trafikk oppdager jeg lett trakassører – selv om det ikke er meg de plager. Jeg liker å følge dem over lengere tid. Det hender at jeg må «elge» meg litt frem i trafikken selv, for å se hvordan trakassørene fortsetter å plukke ut sine ofre. Hvis jeg kjører samme strekning, til samme tid, over flere dager, finner jeg ofte igjen samme trakassør i trafikkbildet. Det er slike observasjoner jeg bygger på når jeg hevder det finnes notoriske trakassører i trafikken.
Hvem blir trakassert?
En voksen, mann i størrelse XL bak rattet på en eldre småbil trigger lysten hos trakassørene. En voksen mann på en spinkel sykkel gir samme effekt. Har syklisten tettsittende, fargerike sykkelklær på seg, er han mer synlig. I dagens velstands-Norge domineres ikke trafikkbildet av voksne menn i små, eldre biler. Det finnes langt flere syklister!
Syklister er lettere å trakassere enn bilister, fordi de er lettere å komme tett innpå. Man kan presse seg opp på siden av dem uten å risikere skade på egen bil.
Trakassøren, som selv er mann, foretrekker menn som er fysisk sterkere enn ham selv, men som kjører en doning som er vesentlig spinklere og langsommere enn sin egen bruktbil.
Hvem trakasserer?
Psykologer har nylig uttalt at «sykkelkrigen» holdes i live av karer med dårlig sexliv og undertrykt homoseksualitet. Det er lett å trekke slike slutninger. Det er sikkert flere enn meg som opplevde å bli plaget av en eldre gutt på skolen, for senere å finne ut at plageånden valgte å bli damefrisør! Men jeg tror psykologene tar feil. I 2013 behøver da vel ingen å undertrykke sin legning i Norge?
Jeg tror vi må se oss selv som en del av dyreriket, for eksempel som hannhunder. Jeg har observert at enkelte hannhunder i nabolaget har blitt utagerende ovenfor andre hannhunder. De trakasserer ikke hannhunder som er større og tisser høyere enn dem selv! Den utagerende hunden velger voksne hunder som han vet han kan kue uten fare for represalier. Den underliggende årsaken til at hunder blir utagerende, skyldes uklar rangordning, utrygghet og uro i forhold til sin egen flokk og leder.
Dermed kan man vel trygt si at trakassører er et case for psykologer?
Kameraer forebygger trakassering
I følge sykkelvideoene på YouTube er det få som blir så mye trakassert som transportsyklister. Det tror jeg er en av flere grunner til at flere velger å bruke hjelmkamera.
Jeg håper mediedekningen omkring hjelmkameraer bidrar til å gjøre trakassører oppmerksomme på at det kan være uklokt å la aggresjonen gå ut over første og beste mannlige syklist.
Som konfliktsky, helårs kontorsyklist – uten lycra og hjelmkamera – setter jeg pris på at transportsyklister med hjelmkamera fortsetter å sette fokus på syklistenes problemer og henge ut de verste trakassørene på YouTube. Jeg føler på samme måte som fire-åringen i Alf Prøysens, for anledningen lett omskrevne vise, «Romjulsdrøm» der han blir trakassert mens han går julebukk:
– da sku en hatt en bror i femte klasse
som rødde væg så folk fekk sykle i fred 🙂
La det være sagt! 