holtekilen

En tidskoloritt er et skapt stemningsbilde av en bestemt tidsperiode. I kveld, når jeg luftet hundene, passerte jeg to forskjellige boområder, – 5 minutter å gå – men over 50 år fra hverandre!

Alle filmskapere vet det. Skal filmen bli en kassasuksess, må tidskoloritten stemme ned til minste detalj. Det gjelder ikke bare fortid, men også nåtid. Flytter du inn i en nybygd bolig i 2014 og samtidig benytter anledningen til å kjøpe ny sofa og innredning, skaper du deg en tidskoloritt for 2014. Mange av de nyinnflyttede beboerne i Oslos nyeste drabantby, Fornebu, har sannsynligvis gjort akkurat det.

Jeg legger kveldsturen mot Holtekilen, i ytterkanten av Fornebu-området. Det første jeg legger merke til, er en garasjerekke av nostalgiske grønne blikkplater som åpenbart har sett bedre dager. Det formelig oser borettslag og 1960-tall, da drømmen var to-rom-og-kjøkken, egen bil og garasje.

Dette er Kilenstua Borettslag (USBL).

På vei inn mot husrekkene noterer jeg meg ukens tilbud i nærbutikken: Findus frityrtorsk. Forrige uke var det wienerpølser. I 1960 var dette luksusmat. I hvert fall sammenlignet med lungemos og tomatsuppe. Fra utsiden ser butikken ut slik kolonialbutikker så ut i min barndom, da hverken Kiwi, Rimi eller Rema var oppfunnet. Da var det bare «butikken» – eller «butta» på hjørnet.

Det er ikke bare husene som er holdt i sin opprinnelige stil. Det virker som om beboerne har vært tro mot stilen. Til og med verandamøblene ser ut til å passe inn i tidskoloritten. Nyslått gress og vimpel på tunet indikerer orden slik det skal være i et borettslag rundt 1960. Jeg antar at det lukter grønnsåpe og nystekt frityrtorsk i trappeoppgangene.

Alle borettslag hadde en «butta på hjørnet». Et lokalt møtested for utveksling av siste nytt. Her treffer man folk fra sitt eget nærmiljø, – som fru Fransen i tredje, fru Johnsen i første og direktør Berg fra B-oppgangen 🙂

Et reklameskilt for Findus Frityrtorsk danner en ypperlig tidskoloritt for 1960.

Rekkehusene er en del av borettslaget. Den opprinnelige gulfarget er frisket opp, ellers er den opprinnelige stilen beholdt til minste detalj. Meget bra!

Vi beveger oss videre.

Vi begir oss videre til neste tidskoloritt. Moderne tursti med idylliske Holtekilen i bakgrunnen.

Etter få minutters rask gange står vi ved en ny tidskoloritt, Fornebu Panorama. Her er det bygd 81 leiligheter i separate blokker på toppen av et kjøpesenter. For i 2014 er «kjøpmannen på hjørnet» en saga blott. Folk drar til kjøpesentrene. Ikke nødvendigvis det nærmeste, men det de liker best. Man stikker innom mens man sitter i bilen, så slipper man å bære handleposer, – selv om det bare er noen hundre meter fra huset.

Jeg er litt usikker på om tidskoloritten stemmer med 2014. Kanskje det skal forestille 2020 eller 2030? For det ligger en risiko ved å forsøke å skape noe veldig moderne for sin tid. Det som er hypermoderne i sin samtid kan lett oppleves som usmakelig i ettertid. Det finnes mange eksempler på det fra 1960-årene. Jeg vet om mange, men skal ikke nevne noen. At Kilenstua Borettslag fremdeles fremstår som en tidskoloritt fra 1960 er en honnør til arkitekten. «Det enkle er ofte det beste», for å sitere en kjent dagligvarekjede.

Når det gjelder Fornebu Panorama, kan man spørre seg om hva det skal forestille. Er det et boligmiljø med et kjøpesenter under, eller er det et kjøpesenter-miljø med noen boliger på toppen? Jeg holder en knapp på det det siste. Selv ville jeg velge å bo i et boligmiljø, ikke et kjøpesenter-miljø.

Jeg tok noen bilder fra turen. Bildene er behandlet med filtre for å se hhv. nostalgiske og moderne ut.

Neste tidskoloritt er 2014. Også her har butikken en sentral beliggenhet, men langt i fra like intimt som hos kjøpmannen på hjørnet.

Her skal kan man kunne gjøre storhandel. Du kan nok finne Findus’ Frityrtorsk her også, men det spørs om det kommer til å bli noen storselger?

Samme arkitektoniske stil som man finner flere steder på Fornebu, blant annet Statoilbygget. Hypermoderne i 2014, men kan lett bli «harry» i fremtiden …

Skumringsbildet er manipulert med fargefilter for å skape en riktig tidskoloritt. Siluett av Hagebyen.

🙂 Fra Findus til Sushi på 5 minutter

ableksikon.no: Oksenøya Dagligvare/Kilenstua

Fornebupanorama.no

Hadde folk et bedre ganglag i 50-årene? Jeg har «studert» mannfolks ganglag anno 2014. Det er ikke for å mobbe noen. Men flere kunne nok med fordel tilbrakt mer tid til fots!

strand1

Søndag, lav sol og minusgrader, et par centimeter med nysnø. Ideelle forhold for en spasertur! Første mål er båthavnen ved Strand Restaurant på Høvik for å sjekke båt i opplag. Denne søndagen er den fineste siden november. Derfor er det mange andre som også går tur, – ikke bare hunden min og jeg. De fleste er enten par eller familier. Det er ikke de samme menneskene vi møter når vi er ute og går de øvrige ukedagene.

Jeg morer meg over å klassifisere typiske mannlige turgåere:

Først er det «sinnataggen». Hans positur er lik statuen med samme navn. Armene truende ut til siden. Han går nesten i passgang. Bena lett hjulbent. Nesten som en sumobryter klar til kamp. Byens utkastere går ofte slik, men noen av dem har faktisk så store biceps at de rett og slett ikke får armene inn til kroppen. De jeg møter på søndagstur, tynges ikke av muskler, for å si det sånn.

Deretter har vi «hælgjengeren» som går på hælene. Brystkassa er spent frem, skuldrene er senket, og armene henger ledig litt bakover. Hodet opp og frem. De som ofte går sånn, er formenn i borettslag eller viktige inspektører.

Til slutt vil jeg nevne «Frankenstein» som går med stive knær. Bena er som tømmerstokker. Gangen er bredbent, men av og til kan det virke som om bena svikter innover ved knærne. De som går sånn er ofte overvektige. Dette er derfor en vanlig gangart blant menn med grilldress på kjøpesentre.

Det finnes flere karakteristikker, og selvfølgelig alle de som går helt all right – uten særtrekk. Årsaken til at jeg trekker frem noen typiske gangarter, er, – at til tross for at de er svært utbredt, er de lite effektive hvis beina skal brukes som fremkomstmiddel. Mange av mine søndagsturgåere har nok ikke ambisjoner om å gå mer enn et par kilometer. De tenker ikke på beina sine som et fremkomstmiddel.

Hvem bruker beina som fremkomstmiddel?

Jeg har kikket på en del YouTube-filmer fra Nord-Koreanske gater og veier. Der har kun velstående mennesker råd til sykkel. Absolutt ingen privatbiler. Folk går – og det er artig å se hvordan de bruker beina effektivt som fremkomstmiddel. God armsving, lange steg og godt sig. Man kommer frem så raskt som mulig, med så lite krefter som mulig. Alle har et riktig godt ganglag!

I Norge tror jeg man finner godt ganglag hos mennesker som bruker kollektivtransport daglig, som enten er tvunget – eller selv velger – å gå en drøy etappe hver dag. For eksempel mellom Nasjonalteateret og Bislett. Går du effektivt, holder du nesten følge med trikken.

1958 Jeg har en del gamle bilder fra Oslo i 50-årene. Det er en fornøyelse å studere ganglaget på ulike mennesker. Siden privatbiler ikke var alminnelig utbredt, måtte folk gå mye mer. Og det kan man faktisk se på ganglaget. God armsving, lange steg, godt sig – de samme prinsipper som ligger til grunn for skigåing og svømming.

Ganglaget røper deg!

Jeg synes det er interessant å studere bildene fra 50-årene. Man kan se hvem de forskjellige menneskene er. Ikke bare på måten de er kledt på, men også på ganglaget. Herre i betydelig stilling? Bonde? Ung og usikker? Ung og fremadstormende? Bare vis meg hvordan du går!

Det sies at ganglaget ditt røper om du er en god elsker eller ikke. Tollerne ved Oslo Lufthavn kan bruke ganglaget for å finne ut om du prøver å skjule noe. Jeg tror ganglaget kan røpe sorg, angst, usikkerhet og bitterhet. Det kan helt sikkert røpe selvsikkerhet, munterhet og forelskelse.

Gå tur hver dag!

Jeg går søndagstur hver dag. Den lille dachsen min behøver sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg, derimot, trenger minst en time. Sånne som meg, som har stillesittende arbeid, er nødt til å bruke en del av fritiden på å gå!

Denne søndagen la hunden og jeg hjemturen innom kyststien fra Holtekilen til Oksenøya, innom det gamle flytårnet på Fornebu og hjem til Lysaker.

Jeg vet ikke hvor sunt det egentlig er å gå daglig. Ikke får du høy puls, og ikke blir du ordentlig svett. Min begrunnelse for å gå mye, er at jeg føler det er bra for både kropp og sjel. Jeg får orden på en del tanker mens jeg går. Jeg tror jeg ville ha vært en slemmere ektefelle, far og kollega om jeg ikke hadde gått så mye. Dessuten har jeg konstatert at folk som går mye, ofte blir svært gamle – og faktisk i stand til å nyte de siste årene.

Og så får man så fint ganglag, da 🙂