Jeg er i det melankolske hjørnet. Dagen ble ikke helt som jeg forventet. Jeg innser at jeg er kommet i livets avgangsklasse. Hva skjer egentlig med oss etter at vi er døde?
I kveld er jeg litt nedstemt
Da jeg skulle sykle hjem fra jobben, fant jeg sykkellåsen kuttet over og sykkelstativet tomt. Sykkelen var stjålet. Hvis du syklet vestover fra Oslo i kveld, var det jeg som ruslet slukøret hjem i overtrekksbukser, med hjelmen og hodelykten i hånden. Det som gjør meg ekstra sørgmodig, er at det ikke var min sykkel. Det var min omtenksomme sønn som foreslo at jeg skulle få bruke sykkelen hans i vinter. Han synes jeg trengte den mer enn ham selv.
Det var en tøff Scott-sykkel, men såpass velbrukt at det neppe kan bli rare timelønnen for de som skal selge den videre. Det økonomiske tapet skal vi nok tåle. Verre er det at det tar flere dager før jeg rekker å få fikset en vinterklar sykkel igjen. Jeg kommer til å savne den daglige trimmen og følelsen av vind mot ansiktet og puls i tinningen.
I livets avgangsklasse
Jeg fortsetter klagesangen med å fortelle at jeg har gått tom for medisiner som jeg er avhengig av å ta hver dag. Lege-time og ny resept er bestilt. Jeg tar nemlig piller for å forebygge en sykdom som mange menn dør tidlig av. Ingen jeg kjenner, bruker så sterke piller som meg! Jeg innser at jeg for lengst er kommet i livets avgangsklasse. Hvis alt går som det skal, er det jeg som blir den neste. Uten sykkel og tomme pille-esker er jeg redd det skjer lenge før tiden.
Jeg trasker rundt på dagens kveldstur med hunden og filosoferer over livet etter døden. Jeg blir lei meg når noen hevder at det ikke finnes noe liv etter døden. Jeg har ikke noen problemer med å følge tanken, men det er bare så trist å tenke på. For meg selv – når den tid kommer – og alle som har gått bort så alt for tidlig. Hvis døden er uvilkårlig fortapelse, håper jeg virkelig at jeg lever til jeg blir mett av dage.
Ingen ting å tape
Jeg tenker at det er så veldig lett å si slike bråkjekke ting når man vet at det er førti år eller noe slikt til man selv skal dø. Hva om man brått ligger der, stirrer ut i luften og venter på døden? Vil man ikke da håpe at det finnes noe også etter dette? I en sånn før-døden-tilstand vil nok de fleste ønske å snakke med en prest – enten de er troende eller ei. Jeg er ingen teolog, men jeg tipper at en prest ville gitt den døende følgende trøst og håp:
For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3, 16)
Presten ville fortalt den døende om frelse gjennom tro på Jesus. Det ville forundre meg meget om noen – i en situasjon hvor man har ingen ting å tape – skulle vende seg vekk. Ikke en gang en simpel sykkeltyv skulle gjøre det.
Så kan man jo i en melankolsk kveld – som denne – fundere på om hva et liv etter døden skulle innebære. Hva er det igjen å glede seg over når sjelen har forlatt den døde kroppen og gått inn i det sterke lyset? Noen tror man gjenforenes med tidligere slektninger. Men etter en eventuell familiegjenforening, – hva kan kroppsløse sjeler egentlig gjøre? Det er vel bare å innse: – Jeg kommer neppe til å kunne sykle i himmelen.
Jeg vil dvele litt ved tilværelsen etter døden og stiller meg spørsmålet:
Hvor attraktiv kan himmelen egentlig være?
Er det så at vi etter døden blir stilt til ansvar for våre jordiske gjerninger? Blir tilværelsen vår i himmelen bestemt etter hvor snille vi har vært? Kan kirken på ett tidspunkt ha konspirert med pengemakten for å skape myten om at man skal jobbe hardt, være nøysom og ikke gjøre krav på lønn? For den som gjør det skal få sin lønn i himmelen. Arbeiderbevegelsen har lenge ment at dette er funnet opp for å få arbeidsfolk til å avstå fra å fremme lønnkrav.
Vi vet at ved å forskjønne himmelen så kan man lokke naive mennesker til å gjøre utslettende handlinger for seg selv og andre, i troen på at de skal bli rikelig belønnet i himmelen. For meg virker det galt at himmelen skal fremstå som mer attraktiv enn selve livet – kanskje så attraktiv at noen velger døden fremfor livet. Hvor morsomt går det egentlig an å ha det i en ren åndelig verden uten jordisk gods og gull? Det kan man umulig forestille seg uten å ha vært der selv, – og det har jo ingen av oss.
Jeg håper likevel at alle finner en verden på andre siden av lyset når den tid kommer 🙂
La det være sagt! 