herremote

Sokker i sandalene

Motepolitiets skrekk: Sokker i sandalene.

Motepolitiets skrekk.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Jeg prøvde å fortelle det til kona mi i går kveld, men hun utbrøt bare at «- sånt må du aldri finne på å gjøre! Hva skal folk tro om deg?».

Men jeg gjør det likevel.

Jeg er ikke en mann som liker å flotte meg med skotøy. Jeg går i solide, svarte pub-til-pub sko hele året. Men nå er det ferietid og jeg tenkte å finne frem de sveitsiske kvalitetssandalene mine. Det er mitt andre par, som jeg elsker å bruke på fine sommerdager. Problemet er at jeg tenkte å bruke dem på jobben. Jeg synes ikke det sømmer seg for gråhårede menn å gå omkring med sokkeløse, bleke føtter på kontoret, – selv om fottøyet altså er sandaler.

Det er nemlig opplest og vedtatt at man aldri skal ha sokker i sandalene.

Jeg har lest uttalelser fra seriøse motekvinner som mener at sokker i sandalene er så frastøtende at det i praksis fungerer som prevensjonsmiddel i mann- og kvinnerelasjoner. Jeg tar det ikke personlig, for jeg ønsker meg ikke flere barn akkurat nå. Men jeg synes det er sørgelige nyheter for nerdete, unge menn som kanskje vandrer lykkelige omkring i sokker og sandaler – og som ennå ikke har stiftet familie.

Hvor ble det av dem?

Ingeniørene, bokholderne, saksbehandlerne, bibliotekarne, rådgiverne, lærerne som lot sine slitte, brune sandaler stå på jobben hele året, og brukte dem som innesko sammen med hvite, beige, brune, svarte og stripete sokker? For et par tiår siden var de over alt. Hvor er de nå? Har de stilltiende bøyd av for presset fra motepolitiet og skiftet inneskotøy? – Eller gått av med alderspensjon?

Noen må tale deres sak!

Jeg hadde tenkt å opprette en offentlig Facebook-gruppe for «Vi som går med sokker i sandalene» eller noe slikt. Men nå ser jeg at det ikke er nødvendig. Innovative motekanaler melder om at det faktisk er lov å bruke sokker til sandalene, for eksempel når pene sandaler brukes til dress. Noen har faktisk antydet at sokker har sine klare fordeler, for eksempel når det gjelder gnagsår.

Motene går som kjent i sykluser.

Da alle gutter skulle ha Beatles-frisyrer, måtte jeg gå skoleferien i møte med helt snauklippet skalle. Jeg fikk det man kan kalle «cutting foran og nothing bak» fordi frisøren min hatet piggtrådmusikk. I dag, når alle menn går omkring med snaue hodeskaller, går jeg omkring med fyldig Petter-Smart-såte på hodet, og håper at det snart kommer på mote igjen for alderstegne herrer.

🙂 Jeg frykter at akkurat det aldri kommer til å skje.

sokker-i-sandalene-7

Menn i uniform

paulmccartney-1

(kilde: Youtube.com) Klikk hvis du vil høre hvordan Paul McCartney høres ut på konsert.

translate -De ser jo helt like ut, alle sammen! Si meg, går de i uniform, eller…?

Utbruddet kommer fra huset herre og far til ung mann på 18 ½ år. Poloskjorte, lyse bomullsbukser, Converse stoffsko, ankelsokker og caps bak-frem. Noen har også skulderveske. Ekte vestkantgutter.

-Hvor er personligheten?

Noen dager senere kommer følgende uttalelse fra husets unge dame i begynnelsen av tyveårene som kikker ut over parkeringsplassen der vi bor:

-Har du sett hvordan middelaldrende menn kler seg? De går jo i de samme klærne jo!

Mørkeblå piquetskjorte, jeans, joggesko, og grå hårmanke gredd til siden, for de som har.

-Uniform? Vi? Nei, vet du hva!

På sykkel utover Fornebu samme dag som Paul McCartney skulle holde konsert på Fornebu Arena, fikk jeg bekreftet min datters observasjon. Hvis du har et forhold til Paul McCartney, er du sannsynligvis født en gang på 50-tallet. Da kunne du oppleve å bli forelsket, kjøre moped, røyke og drikke øl til tonene av psykedeliske Beatles-plater og tekkelige Wings-album.

Det var mye grått hår å se da middelaldrende par fylte gangstiene på vandring fra Lysaker utover mot Fornebu. I det jeg snittet den ene «gæmlisen» etter den andre med sykkel på vei utover, så jeg hvor korrekt min datters observasjon var. I anledning av konserten var imidlertid piquetskjorten byttet med dresskjorter i forskjellige blåtoner. Men det var likevel innenfor.

Jeg er selv født på 50-tallet, – og ganske riktig, under sykkeljakken og hjelmen hadde jeg på meg de samme klærne som Paul McCartney-gjengen. Jeg har ikke falt for fristelsen til å iføre meg sykkelshorts med «bleie» og sykkelsko. Jeg tror det er min svigerinnes uttalelse som sitter prentet inne i hodet mitt, da hun en gang høylytt uttalte at kontorister i lycra var det minst sexy hun kunne tenke seg. For selv om man er født på 50-tallet, vil man gjerne være attraktiv på sjekkemarkedet.

Hjelm og jakke, og sykkelhansker når det ikke er midtsommer. Da føler jeg meg uniformert som en seriøs syklist. Jeg hører ikke til de som sitter hjulbent og vingler med sykkelen min opp på fortauet. Jeg er en av de som sykler for å komme frem så radig som mulig innenfor rammene av antrekket.

For hvis du sykler i vanlige klær, signaliserer du til andre syklister at du er nødt til å ta det litt rolig. Dermed kan de med proffe sykkeldrakter legge seg foran i lyskryss og andre steder det går an å komme forbi. Men sykler du i proff sykkeldrakt, er du forpliktet til å holde et visst tempo. Det er kleint å sitte i full lycra med rallende pust i bakkene på laveste krabbegir.

Like bra uten uniform?

Uniform er ikke bare stoff, lær og blank messing. Det er like mye genseren du har på deg når du er med å arrangere loppemarked, eller refleksvesten du har når du går natteravn, eller nattevakt i båthavna, for å nevne noe. Det er et symbol på at du inngår i et fellesskap, et opplegg, et arrangement, en funksjon. Med skolekorpsgenser på et loppemarked er jeg ikke lenger Terje, men «en av de som arrangerer loppemarked», – og jeg må faktisk innrømme at det gir meg en meget god følelse.

En god følelse av hva?

Tilhørighet, den gode teamfølelsen. Det å gjøre noe sammen, være i samme båt og ha felles mål. I ytterste konsekvens en slags mening med livet.

Trygghet og beskyttelse. Ingen ved sine fulle fem forulemper en mann i uniform. Da får du med de andre i samme uniform å gjøre. Selv om uniformens makt kan lokke frem det onde i enkelte sjeler, så vil jeg konsentrere meg om den gode følelsen. For samme følelse får jeg nemlig også av og til i dagligdagse situasjoner – helt uten uniform. Da er jeg ikke lenger Terje, men:

– en av de som sitter i samme vogn på toget til Ski.
– en av de som sykler i en klynge langs Bestumkilen.
– en av de som er foreldre til avgangselevene.
– en av de som fisker i båt ved skjæret.

En liten presisjon

Følte jeg noen sinne tilhørighet til de middelaldrende karene på vei til Paul McCartney-konsert? Svaret er «nei» til tross for at de hadde samme antrekk som meg, var født på 50-tallet som meg, og sikkert var mer eller mindre preget av Paul McCartney, som meg. Problemet var at jeg forsøkte å ta meg hjemover på sykkel, mens de gråhårete utenbysboende menneskene ikke hadde forståelse for at man er nødt til å avgi en liten stripe vei til syklistene.

Den ettermiddagen følte jeg meg mer som «en av de galningene som prøvde å ta seg hjem like før Paul McCartney gikk på scenen». Dermed følte jeg meg i samme uniform som to stakkars rulleskiløperne i full mundur som slet enda mer enn meg, med å ta seg frem. Også jeg, som aldri har stått på rulleski!

🙂 Felles fiende felles trøst.