heis peis

Barndomshjem til salgs

Jeg tror alle har et spesielt forhold til barndomshjemmet sitt, selv om de ikke hadde noen rosenrød barndom. Det får meg til å tenke over fenomenet «røtter». Her om dagen fikk jeg se at barndomshjemmet mitt var til salgs.

childhoodHome5

I helgen dumpet jeg over barndomshjemmet mitt på Finn.no. Det så ut akkurat som det gjorde i min barndom da jeg var med faren min på tomta. Han bygde huset egenhendig uten å være i snekkerfaget. Han var 23 år. Jeg var 4. Jeg husker godt lukten av leire, tjærepapp, nytt treverk og våt sement.

Å se huset i dag vekker blandede følelser. Min barndoms familie fant aldri lykken i det lille huset ved skogkanten. Jeg føler derfor en blanding av vemod, sorg og glede over å studere salgsbilder av et hus med tidsriktige møbler og hvitmalte overflater. Jeg skulle ønske jeg kunne si til meg selv: «Det er bare et hus, Terje!» Men det greier jeg ikke. Det er barndomshjemmet mitt!

Barndomshjemmet som innbytteobjekt

Jeg tenker på mine egne voksne barn og deres barndomshjem. Om få år vil det ikke lenger være i familiens eie. Moren og faren deres har så vidt begynt å sondere boligmarkedet etter et heis-peis-og-garasje-prosjekt med tøffelavstand til dagligvarebutikk og pol. I det siste har barna gitt uttrykk for at de liker huset de bor i. De elsker barndomshjemmet sitt, og jeg skjønner at de kunne tenke seg å tilbringe voksenlivet sitt der også. Derfor føles det en tanke umoralsk å legge planer for å selge det. Det blir som å redusere barnas røtter til et simpelt innbytteobjekt, – som en rusten Toyota.

Jeg tenker litt over situasjonen. I Norge er det tradisjon å la gård og grunn følge samme familie i flere generasjoner. Det far, farfar og farfars far har bygget, slitt og kjempet for, går videre til neste ledd. På den måten får man dype røtter.

Hvor er røttene våre, egentlig?

Barnas røtter er ikke der jeg har mine røtter. Når jeg tenker etter, har jeg heller ingen følte røtter dit faren min hadde sine røtter. Jeg vet nemlig at han beholdt sine røtter hele livet, – ikke til stedet han bygde for sin familie, men et helt annet sted, – der furukronene suser i vinden, et stenkast unna åa som renner fra Värmlands läns dype skoger. Det var der han valgte sin siste hvile.

Hvor er mine røtter?  I det lille 60-tallsinspirerte Husbank-huset i skogkanten langs den støvete landeveien? Hvis jeg ble tvunget til å gi et svar, ville jeg nok innrømmet at det ikke er så langt unna sannheten. Det er de røttene jeg faktisk fornemmer. Som en laks som vender tilbake til elven han ble født i.

Hadde jeg derimot blitt spurt av VG hvor mine røtter lå, ville jeg ha tørket støv av historier om gamle småbruk som har gått i arv i generasjoner. Mine offisielle røtter er selvsagt langt mer spennende enn de jeg fornemmer.

Jeg vet ikke hvor dypt mine barns røtter stikker, men tror de er dypere enn vi foreldre aner. Jeg håper at salget av barndomshjemmet deres skal gjøre det mulig å bidra med et tilskudd til deres egne startboliger. Så håper jeg de aldri kommer til å føle seg rotløse.

Har du tenkt over hvor dine røtter er?

Ikke de offisielle røttene, men de du fornemmer  😉

doorknob1