heathrow | La det være sagt!

Å være på reise uten å drasse på tung bagasje gir ikke bare en deilig følelse av frihet, men også en smak av uansvarlighet.

Jeg liker å reise. Jeg er overbevist om at jo mer man reiser, jo mer nyter man det. Den gode følelsen man får når man reiser, er vanskelig å beskrive, men ordet «frihet» dekker ganske godt! Den ekstremt gode reisefølelsen får man imidlertid dersom man reiser uten bagasje. Cliff Richard beskriver dette godt i den gode, gamle sangen «Travellin’ light».

Got no bags and baggage to slow me down. I’m travellin’ so fast my feet ain’t touchin’ the ground.

Det er søndag ettermiddag og jeg reiser alene på vei hjem fra Colchester i England. Jeg følger samme rute som jeg ankom en dag tidligere, da sammen med min datter og to uhåndterlige beist av noen kofferter, samt diverse håndvesker. Min datter, som begynner på en treårig collegeutdannelse, behøvde all bagasjekapasitet til flyttelasset sitt. Turen fra London til Colchester tar vanligvis bare litt over en time, men i helgen er det satt inn busser på en del av strekningen, så reisetiden er fordoblet. Dette medførte at bagasjen flere ganger måtte løftes opp og ned et uendelig antall bratte steintrapper, slepes gjennom trange jernporter og over ulendte, midlertidig anlagte stier. Jeg ble skikkelig svett i trøya og fikk verkende rygg.

Men nå er heldigvis alt pikkpakket på plass i hybelen, og fordi all felles bagasjekapasitet ble brukt til dette flyttelasset, kan hjemturen skje uten bagasje, – det vil si – kun med en lett skulderveske med t-skjorten jeg hadde på i går, og to pizzarundstykker – en gave fra min datter som ante at pappaens blodsukker nærmet seg nedre grense.

Toget farer forbi et utrolig vakkert Essex-landskap. Det er sensommer og jeg ser konturer av et slott med flere tårn langs åsen, åpne jorder, engelske country cottages i naturstein, gamle, intakte steinmurer, hester på et jorde og masse flotte eiketrær. Vi ankommer Whitham rett fra jordene. Toget tømmes og går over i busser. Den første bussen kan kun ta med passasjerer uten bagasje – det vil si meg, og en håndfull andre passasjerer. Et dugnadsteam av gule vester hjelper til så alle kommer på riktig buss, alt i en hyggelig tone, «this way, sir!»

No comb and no toothbrush, I’ve got nothing to haul. I’m carryin’ only a pocket full of Dreams, a heart full of Love – and they weigh nothing at all.

Det er søndag ettermiddag og rolig langs den lille byen der sjåføren må ratte oss rundt i villastrøket for å komme ut på den lille hovedveien som leder til motorveien. Her kommer vi tettere inn på folkene som bor der. Fine hus, gamle hus, nye hus, hus med en ny Bentley parkert ute til tross for at det er 3 garasjer der! Den gamle puben på hjørnet ser stengt ut, folketomt, – kun en gammel dame med skaut går langs landeveien som totalt mangler veiskulder.

Mens jeg slapper av og nyter følelsen av å reise uten bagasje slår det meg at det er noe syndig over dette. Det var jo ikke bare bagasjen jeg satte igjen i Colchester! Jeg dro min vei uten å ta med mitt eldste barn! Alle pappaer kan jo tenke seg den følelsen som stikker i brystet i det man skulle glemme å ta med et barn, og nå kjenner jeg faktisk en følelse av «dårlig far»! Jeg forlot min datter ved en bussholdeplass utenfor et Tesco supermarked! Etter en rask farvelklem, bar hun med seg handleposene sine inn på bussen tilbake til campus. Selv slentret jeg ledig og lett over gaten og tok bussen til stasjonen der jeg akkurat rakk toget som sto klar på perrongen.

Herregud, hun fyller jo snart 19!

Bussen har kommet ut på A12 og jeg tenkte å smake på ett av de medbrakte pizzarundstykkene, men det smaker grusomt, så jeg må pakke det ned igjen. Det lukter forresten litt muggent nede i den lille skulderveska. Er det skjorta eller sokkene fra i går? Nei det er nok lunsjen…

Vi tar av fra motorveien inn på en landevei. Litt mer trafikk på veien i det vi ankommer stasjonen i den lille byen Billericay. Hele perrongområdet ligger nedsenket fra stasjonen. Alt er kledt med teglstein og noen pastellblå malte flater – som hentet ut fra et bilde fra 1961. På perrongen står det en kortvokst kar med sixpence og selger aviser og sjokolade under en markise. Om The Shadows hadde kommet ned trappa akkurat nå, – pakket ut gitarer og slagverk, og begynt å spille på perrongen, – så ville bildet vært perfekt!

Jeg kjøper en dobbel Snickers for å justere blodsukkeret, og tenker at det er hyggelig å handle av et menneske, og ikke behøve å klundre med en av disse evindelige automatene! Pizzarundstykkene havner diskret i en søppelkasse. Toget til London ankommer, og jeg tar plass ved siden av en ung kar som hviler hodet mot en enorm koffert. Jeg liker ikke å sitte på et fullt tog med setene mot hverandre, men heldigvis kunne jeg la blikket liste seg forbi min sovende reisekamerat og ut av vinduet.

Drasser vi på for mye bagasje? Som alle vet, er jo selve livet en lang reise. I likhet med mange andre har jeg greid å fange opp ganske mye bagasje på ferden, men i det sjelen forlater kroppen må jo all bagasjen settes igjen. Hvorfor samler jeg bagasje i stedet for å bruke tiden til å bli en bedre pappa og ektefelle?

Like etter at vi har passert OL-arenaen ruller toget inn på Liverpool Street Station i London. Dette må være en av Londons fineste stasjoner, beliggende i bydelen City. Har du litt tid, er det fint å spasere litt rundt her, spesielt på en søndag ettermiddag. Jeg følger i stedet det underjordiske gangveisystemet til Tuben. Circle Line til Kings Cross og Piccadelly Line videre til Heathrow. Har du tid, er tuben å foretrekke fremfor Heathrow Express fra Paddington. Tar du Tuben hele veien sparer du over £20, men det tar litt lengere tid – og har du mye bagasje, kan Tuben bli strevsomt i rushtiden. Denne søndagen er en av linjene ute av drift slik at vårt tog må ta med seg dobbelt så mye folk. Jepp, sild i tønne! Men jeg lener meg bare nonchalant inn mot bakveggen av toget, – for jeg reiser uten bagasje!

Vel fremme på Starbucks i avgangshallen på Heathrow’s Terminal 3 kan jeg fastslå at det var 4 timer siden jeg forlot min datter. Selvfølgelig måtte det være utvidet håndbagasjekontroll i Security akkurat i dag, da! En ubarbert mann i femtiårene i t-skjorte og slitte olabukser er i utgangspunktet nokså mistenkelig. At han bærer skittentøyet sitt i skuldervesken sammen med mystiske pizzabrødsmuler gjør ham ikke mindre mistenkelig. Mozarella-sandwichen fra Starbuck’s smaker ikke så verst og jeg innser at dette faktisk er dagens middag. Den jumbo-sizede cappuccino’en er så stor at man kan nippe kaffe helt til innsjekkingen på SAS – hjem til min kjære kone. Og jeg kunne ikke være mer enig enn Cliff’ern når han synger: