Mens vi nordmenn greier oss med tjue minutter og to brødskiver med makrell-i-tomat, kjører franskmennene et helt annet regime for lunsj! Vi har vært i Syd-Frankrike og «lunsjet» flere steder.
Lunsj i Frankrike serveres normalt mellom halv tolv og to. De fleste lunsjrestauranter stenger kjøkkenet etter lunsjserveringen er over, det vil si omtrent klokka tre. En av våre venner fortalte om den norske familien som gikk inn på en fransk restaurant klokka halv fire og ville bestille mat! Alle (franskmenn) vet jo at slikt ikke går an! Men, tilføyde vår venn og sukket, de var jo på McDonalds, da, så de fikk noe å spise, allikevel.
I vår franske landsby bor vi i nærheten av en barneskole. Når det er lunsj, kommer alle mødre eller besteforeldre og plukker opp sine barn/barnebarn. Det er lunsj, og da skal man ikke være på skolen – ikke på jobben heller for den saks skyld. Håndverkerne som flislegger naboens leilighet forsvinner også til lunsj. Mange butikker stenger, fordi de ansatte skal ha lunsj. Problemet er bare at ulike butikker stenger til ulike tider.
En fransk lunsjpause er på to timer. Såpass med tid behøver man. Svært mange franskmenn går nemlig ut og spiser. I vår landsby, Céret, er det mulig å bestille en tre-retters meny på restaurant Quattrocento for så lite som 10 euro. Du kan bytte ut desserten med et glass rødvin. For 10 euro får du ikke bare mat, men du sitter ved et hyggelig bord og nyter hyggelige omgivelser med venner eller kolleger.
Jeg vet at det ikke er pent å spionere på andre gjester, men hvem er det egentlig som spiser lunsj sammen ved nabobordene? Veldig ofte er det par – dame og herre – i kontorklær. Er det mann og kone tro? Nei, det kan det ikke være! En av dem må jo hente og levere barna på skolen! Kanskje bestemor henter barna, slik at far og mor kan spise lunsj sammen? Men jeg mistenker at mange av parene er kolleger. Ved å følge litt med på kroppsspråket ligger det ofte utilslørt flørting i luften. Nei, jeg får konsentrere meg om mitt eget lunsjselskap!
Et par ganger har vi tatt bussen til Perpignan, en by på størrelse med Oslo. Her er tempoet mye høyere ved lunsjtider. Det er flere kontorister, og mange som er på bytur. Selv om lunsjstedene har fulle hus, er det forbausende lett å få et bord til to. For det klart: Lunsj må alle ha!
I og med at alle spiser lunsj, får restaurantene mye trafikk. Å være kelner ved en travel lunsjrestaurant er et anerkjent yrke. Jeg tror dyktige servitører verdsettes høyere enn i Norge. Flere kelnere er menn på min alder.
Parti fra Collioure
Et par uker i Syd-Frankrike på høsten har fått meg til å glemme de norske kneippskivene med makrell-i-tomat. Jeg er veldig glad i fisk – og bestiller det så ofte jeg kan. Her nede går det mest i cabillaud/morue som er en blanding mellom torsk og lyr. Av og til er den lettsaltet, andre ganger helt fersk. En annen fiskesort er Lotte, som har et litt grovere kjøtt. Og selvsagt finnes laks i alle varianter. En av de merkeligste fiskerettene fikk jeg servert i kystlandsbyen Collioure: Cabillaud en crêpe!
Som avslutning på lunsjen foretrekker jeg en asjett med ost, eller bare en kaffe. Det er selvfølgelig også mange deilige desserter å velge mellom. Siden vi er i Katalonia, er det verdt å nevne Crème Catalane.
Vi var en tur over grensen til Spania (Costa Brava). Her fikk jeg min absolutte favorittlunsj: Sardiner grillet på kull. Synd at jeg ikke finner denne retten i våre franske restauranter, men det har vel noe med råvaretilgangene å gjøre.
La meg avslutte med følgende ord: Grillede sardiner, olivenolje, hvitløk, brød, vann og rødvin … 🙂
La det være sagt! 