Lysaker har fått en ny severdighet.
En grå betongvegg langs jernbanen er blitt tagget med et betongmaleri. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å kalles kunst, men det er veldig godt laget. Hvis du ankommer Lysaker stasjon fra vest med tog, kan du se det på høyre side i det toget sakner farten ut av tunnelen før stasjonen.
Mens jeg ruslet og fotograferte mesterverket på utsiden av gjerdet, passerte det 3 tog. Jeg lurer på hvordan den stakkars taggeren – eller taggerne – har kunnet arbeide i fred inne på det forbudte jernbaneområdet. Hvor gjemte de seg for togene?
Som blogger spør jeg meg: Hvem er disse unge mennene i mørke hettejakker? Tapere og sengevætere? Har de en misjon? Et budskap om å sette sine spor på verden? En følelse av å mestre noe? En sitrende følelse av spenning å vandre gatelangs med sprayboksene sine om natten?
Eller har de bare en trang til å uttrykke seg med form og farge?
Eventuelle taggere kan jo sende ballen i retur til bloggerne.
Hvem er disse asosiale menneskene som velger å utbrodere seg selv og sine liv på Internett i stedet for å kommunisere face-to-face med andre mennesker? Trodde de virkelig at alle treffene de får gjennom Google, seriøst er interesserte i å lese om hva bloggerne spiste i går, og deres nye sko?
Eller har de bare en trang til å uttrykke seg med ord og setninger?
Det er fryktelig mye betong på Lysakerlokket rett utenfor Oslo. Om dagen svinser kontoristene rundt med notebooks og lekre Power-point presentasjoner. Jeg går der ofte om kvelden. Da er det helt dødt, med unntak av en gruppe unge menn med spisse albuer som forsøker å parkere SUV’ene sine inne i resepsjonen så de slipper å gå så langt når de skal spille squash. En guttunge drar av gårde med varme pizzaer i en liten rød italiensk pizzabil. Vinden blåser ubarmhjertig langs fasadene. Det er kaldt, grått og trist. Så trist som forstadsbetong kan bli.
🙂 Kunne gjort seg med litt farge …