glass og betong

Kunst for togpendlere

Lysaker har fått en ny severdighet.

En grå betongvegg langs jernbanen er blitt tagget med et betongmaleri. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å kalles kunst, men det er veldig godt laget. Hvis du ankommer Lysaker stasjon fra vest med tog, kan du se det på høyre side i det toget sakner farten ut av tunnelen før stasjonen.

Mens jeg ruslet og fotograferte mesterverket på utsiden av gjerdet, passerte det 3 tog. Jeg lurer på hvordan den stakkars taggeren – eller taggerne – har kunnet arbeide i fred inne på det forbudte jernbaneområdet. Hvor gjemte de seg for togene?

Som blogger spør jeg meg: Hvem er disse unge mennene i mørke hettejakker? Tapere og sengevætere? Har de en misjon? Et budskap om å sette sine spor på verden? En følelse av å mestre noe? En sitrende følelse av spenning å vandre gatelangs med sprayboksene sine om natten?

Eller har de bare en trang til å uttrykke seg med form og farge?

Eventuelle taggere kan jo sende ballen i retur til bloggerne.

Hvem er disse asosiale menneskene som velger å utbrodere seg selv og sine liv på Internett i stedet for å kommunisere face-to-face med andre mennesker? Trodde de virkelig at alle treffene de får gjennom Google, seriøst er interesserte i å lese om hva bloggerne spiste i går, og deres nye sko?

Eller har de bare en trang til å uttrykke seg med ord og setninger?

Det er fryktelig mye betong på Lysakerlokket rett utenfor Oslo. Om dagen svinser kontoristene rundt med notebooks og lekre Power-point presentasjoner. Jeg går der ofte om kvelden. Da er det helt dødt, med unntak av en gruppe unge menn med spisse albuer som forsøker å parkere SUV’ene sine inne i resepsjonen så de slipper å gå så langt når de skal spille squash. En guttunge drar av gårde med varme pizzaer i en liten rød italiensk pizzabil. Vinden blåser ubarmhjertig langs fasadene. Det er kaldt, grått og trist. Så trist som forstadsbetong kan bli.

🙂 Kunne gjort seg med litt farge …

Kortreiste jobber

Tenkt deg en tilværelse der du slipper å bruke tid og krefter på å transportere deg til kontoret. Ved hjelp av moderne teknologi kunne du i stedet jobbet i nærområdet ditt.

Lysaker. Home, sweet home!

Lysaker. Home, sweet home!

Utenfor vinduet som står på gløtt, er det grønt. Det er varmt og ennå fuktig på bakken etter regnet som falt for et par timer siden. Spurvene kvitrer. Jeg sitter på hjemmekontoret mitt der jeg vanligvis følger opp kunder og prosjekter jeg har hatt i mange år. I ettermiddag er det tid for fakturering. Det er uinspirerende, men nødvendig arbeid. Jeg liker hjemmekontoret mitt. Det er her jeg får de beste ideene.

På dagen jobber jeg i et stort kontorbygg av glass, stål og betong med kontorlandskap, kaffeautomater og ventilasjonsanlegg. Mitt arbeid utføres for det aller meste på data/nettverk med unntak av noen få planlagte møter. Jeg kunne ha utført jobben min like bra her fra hjemmekontoret. Hadde jeg bodd langt utenfor hovedstaden, ville det vært et velkomment alternativ. Flere av mine pendlende kolleger har fast hjemmekontor en dag i uken, og ellers ved behov. Jeg bor imidlertid bare en liten sykkeltur unna. Jeg er glad for at jeg har en kortreist jobb.

Tidligere i år fikk jeg anledning til å høre et foredrag av Monty Widenius, hjernen bak det verdenskjente databaseverktøyet MySql som blant annet brukes av Facebook, meg selv og mange flere. Programvareselskapet han styrer, drives som et såkalt «virtual company» eller «virtual office», det vil si et selskap der man ikke forholder seg til et fysiske bygg, men personer med ulike oppgaver og ansvar kobles sammen audiovisuelt og elektronisk via teknologi. Fysisk sitter de spredt rundt omkring i verden. Alle har kortreiste jobber.

Monty viste bilde av sin rødmalte arbeidsstue der ute på den finske landsbygda et sted.

Jeg forestiller meg at han har familien i nærheten, en labrador som sover tungt ved enden av kontorpulten sin etter å ha spist frokost og vært på lang morgentur. Høner som kakler i en nærliggende hønsegård. Ender som snadrer nede ved åen som renner rolig forbi nedenfor arbeidsstuen…

Systemutviklere og mange andre yrkesgrupper kan utmerket jobbe på den måten. En gang i blant – si hver 14. dag eller måned – samler man troppene ett eller annet sted i verden for å avstemme fremdrift, planlegge nye aktiviteter og så videre. Man kan selvfølgelig møtes på ett eller annet kostbart hovedstadshotell, – men også like gjerne møtes i Stockholms skjærgård, i Gudbrandsdalen eller i de finske skoger under litt mer kummerlige, men langt mer hjemmekoselige forhold.

Dette er ikke noe jeg bare forestiller meg: Jeg har selv jobbet i to slike relasjoner. Det fungerer utmerket også i praksis!

Jeg kjenner en kar som bare har fire år igjen før han kan gå av med pensjon. Tidligere i år fikk han beskjed om at kontoret i hjembyen hans skulle nedlegges. Det store selskapet han jobber i, kunne heldigvis tilby ham og kollegene hans plasser ved sitt hovedkontor i Oslo. I dag sitter han på bussen ti mil hver vei – hver dag.

Hans arbeid uføres – i likhet med mitt arbeid – på telefon og data/nettverk, med noen få, planlagte møter. Min venn synes bussreisen går fint og er storfornøyd med situasjonen. Jeg nevner saken fordi dette er et typisk eksempel hvor arbeidsgiveren kunne ha etablert et kortreist, lokalt arbeidsmiljø – la oss kalle det en «virtual branch» i småbyen. Jeg er sikker på at en lokal arbeidsplass ikke ville kostet mer enn tilsvarende antall kontorpulter i det store glass-og-betongbygget i hovedstaden.

Jeg spår at «virtual companies» og «virtual branches» vil dukke opp i fremtiden når neste generasjon datakonferansesystemer kommer, – kanskje raskere enn du kan begynne å kjøre på ny E18 vest for Oslo. Siden mange ansatte av sosiale årsaker vil foretrekke å samles under samme tak i sin lokale by, vil det fortsatt være behov for næringsbygg. Ikke store kolossale «front-end bygg», men mindre bygg som er «back-office»-aktige.

Dermed slipper kanskje hovedstaden å bli omringet av kalde og monumentale næringsbydeler av glass- og betong. Lysaker er et sånt sted. Jeg bor her, og kan fortelle at Lysakerlokket er et kaldt og øde sted om kveldene.

Men utenfor mitt hjemmekontor like ved, er det grønt og vakkert…

Oi! Her sitter jeg på kontoret og skriver blogginnlegg. Jeg skulle jo jobbe! – Og snart kommer kona for å inspisere 🙂