gamlebyen

Det gamle kruttårnet

En av fordelene med å arbeide i et multinasjonalt software-selskap, er å møte kolleger fra andre europeiske land. Denne uken har jeg vært i Praha et par dager – mitt første møte med en fascinerende by.

Mesteparten av oppholdet ble tilbrakt på ett av byens største hoteller, en monumental arkitektonisk arv fra landets kommunistiske periode – nå et velsmurt maskineri i Hilton-kjeden. Jeg rakk likevel å få med meg et par korte turer i høstlig regn- og gråvær. Billedgalleriet inneholder noen av inntrykkene jeg fikk mens det ennå var dagslys.

Å vandre rundt i en by et par timer gjør ingen til ekspert. Så langt i fra. Jeg rakk likevel å passere under det gamle kruttårnet til gamlebyen, se kirken med de to tårn, studere den gamle byklokken da den slo, samt vandre over Karlsbroen som strekker seg over Vltava (Moldau). Det er lett å forstå hvorfor gamlebyen befinner seg på UNESCOs verdensarvs-liste. Praha er ett av Europas fremste turistmål. På vei gjennom gatene var det mildt sagt folksomt. Stemmer surret på amerikansk, tysk, fransk og skandinavisk. Som alle turiststeder, finnes det flust av turistfeller, – etablissementer som lokker folk til å bruke penger på mat, drikke eller opplevelser til flerdoble priser. Det var likevel enkelt å finne ekte, lune tsjekkiske spisesteder. Hva sier du til røkt karpe med hjemmelaget potetmos, eller kaninlår i hvitløk med rødkål? For øvrig kan alle øl-connaisseurer glede seg i Praha. Til de nevnte rettene foretrakk jeg det lyse ølet som det smaker ganske mye humle av.

Pilsens opprinnelse finnes her

Myntenheten i tsjekkia er tsjekkiske kroner. Jeg hadde fått med meg 100 tsjekkiske kroner fra min datter som var i Praha i fjor sammen med noen studievenner. Det tilsvarer cirka 32 norske kroner. For den summen får du enten servert to øl eller en dobbel espresso. Kaffen var ganske dyr. Lokale spisesteder tilbyr god mat for mellom 70-100 norske kroner pr rett. Det er bare å kose seg. Så lenge du holder deg unna turistfellene, blir du ikke flådd.

Jeg har hørt at tjekkere kan virke uvennlige og ugjestmilde mot fremmede, noe jeg selvfølgelig har undersøkt. Da måtte jeg begi meg utenfor storhotellets sfære med sine «yes sir, thank you, sir». Mine egne korte inntrykk av servitører og ekspeditører var udelt positive. En av mine kolleger, derimot, fortalte at han hadde påkalt en servitør for å spørre om de hadde Cola Light, eller noe sånt.

-Det står i menyen, svarte servitøren og gikk videre.

Et svar som – om enn litt uvennlig – var helt korrekt. Det sto i menyen. I min bransje, software-bransjen, blir det som å si følgende til en kunde som trenger hjelp:

🙂 Det står i brukermanualen!

Pittoreske motiver over alt

Om Praha

Reisemåte
Norwegian har rimelige flyvninger til Praha. Med tog er det cirka 4 timer fra Wien.

Overnatting
Det er veldig mange gode hoteller å velge mellom. Det er gode kommunikasjonsmuligheter, så du kan gjerne bo et par kilometer unna sentrum.

Beboere
Det sies at Praha lever av turisme. Alle snakker godt engelsk (eller tysk). Mitt inntrykk er at den generelle levestandarden er god. Jeg opplevde ingen pågående tiggere eller gateselgere.

Transport
Trikkene er ikke bare til pynt. De fungerer bra. Det gjør også metroen. Det finnes billettautomater ved metrostasjonene, eller du kan kjøpe flerreisekort på turistkontorene rundt i byen. Min datter har fortalt at hvis du er ung, må du værsågo’ avgi plass til eldre på trikken 🙂

Priser
Tsjekkiske kroner er verdt cirka tredjeparten av norske. Gjennomsnittslønn i Praha er mellom 25-30 000 tsjekkiske kroner pr måned.

Riga – hovedstaden i Latvia og Baltikums største by er verdt et besøk. Til tross for at andelen russere i byen er nesten like høy som etniske latviere, er russisk språk forbudt i det offentlige rom.

I følge Wikipedia bor det 39,1% russere i Riga (2012). Men når jeg spaserer på Rigas gater ser jeg ingen russiske skilt, – ingen russiske plakater som henvender seg til russere. Det er nemlig forbudt. Det russiske språket er rett og slett ikke ønsket. Min russiske kollega forteller meg at han foretrekker å snakke engelsk når han er ute på byen.

En eldre dame sier noe til meg på klingende russisk når vi står og venter på grønt lys. Jeg forstår hverken russisk eller latvisk, men hører likevel forskjell på språkene. Jeg går og lytter på folk rundt meg der jeg vandrer rundt i gamlebyen. Jeg opplever faktisk at halvparten av menneskene jeg møter snakker russisk. Jeg har vært her før, og gjort samme oppdagelse.

: Frihetsmonumentet «For fedreland og frihet»

Jeg holder ærbødig avstand til æresvaktene idet jeg passerer Frihetsmonu-mentet som symboliserer den latviske nasjonens selvstendighet. Latvia var nemlig en selv-stendig stat da det i sin tid ble annektert av Sovjetunionen.

Inskripsjonen «For fedreland og frihet» er også brukt av det høyre-orienterte politiske partiet LNNK som blant annet har et mål om å eksludere det russiske ytterligere fra samfunnslivet. En stor andel av russerne i Latvia har ikke latvisk statsborgerskap og således ingen stemmerett – så vidt jeg vet.

I det jeg spaserer gjennom gamlebyen en sur aprildag og knipser bilder, tenker jeg for meg selv: Jeg håper latvierne steller pent med sine russiske medborgere. I disse dager er det uklokt for et lite, forhenværende østblokkland å ha en høy andel russere som føler seg som annenrangs borgere. Jeg tenker på annekteringslystne Putins aktive tilstedeværelse på Krim. Russland er tross alt en stormakt.

Som nordmann, derimot, får man god behandling i Riga 🙂