Det er vel ikke gubbenes skyld at det blir jul. Det har det vel i grunnen aldri vært! Likevel er det «han far sjøl» som sitter ved enden av festbordet!
Gubben har uttalt: «På julaften er det bare rastløse og hjemløse som reker langs veien!»
«På julaften skal man la julefreden og høytiden synke inn! Det får man ikke når man skal ut på holkeføret!»
Dette har skapt et problem. Storfamilien vil gjerne samle seg rundt et festdekket julebord. De vil spise ribbe og pinnekjøtt sammen (ja takk, begge deler), og til dessert er det riskrem med mandel i. Da er det tradisjon at noen kremter diskret inn i juleservietten for å late som om de har fått mandelen. Alle ser på hverandre og da gjelder det å ikke smile, for da kan man røpe seg!
Etter måltidet er det tradisjon å gå rundt juletreet. For barnas skyld. «Barna» er nå mellom 17 og 30 år gamle, og synes dette er festligere enn noen sinne! Vi åpner med «Du grønne glitrende tre», fortsetter med «Her kommer dine arme små», etterfulgt av «Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy» (alle sju vers) til vi avslutter med «Deilig er jorden» (tre vers).
Når alle er varme i trøya, begynner kveldens julepakke-ritual der pakkene behandles en etter en. Hver pakke leses opp, mottas og åpnes slik at alle kan se og kommentere. Til slutt takkes giveren med et håndtrykk eller en klem. Når det er 12 mennesker og 3 hunder som får pakker, er det godt å knaske julegodterier mellom slagene.
Når gubben nekter «å reke langs veien på julaften», hvordan får familien samlet seg?
Jo, gubben får være hjemme, han. Da må i stedet de øvrige familiemedlemmene ta seg ut på veien! Sånn er det hvert år. Gubben gliser og er glad, for han slipper å reise noe sted. Han sitter i stasstolen på enden av festbordet og ønsker alle velkommen til bords, selv om det er kjerringa hans som har ordnet med alle innkjøpene, laget juledekorasjonene, all maten, julekakene og godteriene.
Gubben, det er meg det!
En stor takk til min kone som har brakt julen inn i huset!
Velkommen kjære familie og gjester!
– Og en riktig God jul til mine lesere 🙂
La det være sagt! 