frelse

Kan man sykle i himmelen?

Jeg er i det melankolske hjørnet. Dagen ble ikke helt som jeg forventet. Jeg innser at jeg er kommet i livets avgangsklasse. Hva skjer egentlig med oss etter at vi er døde?

wintersunset1

I kveld er jeg litt nedstemt

Da jeg skulle sykle hjem fra jobben, fant jeg sykkellåsen kuttet over og sykkelstativet tomt. Sykkelen var stjålet. Hvis du syklet vestover fra Oslo i kveld, var det jeg som ruslet slukøret hjem i overtrekksbukser, med hjelmen og hodelykten i hånden. Det som gjør meg ekstra sørgmodig, er at det ikke var min sykkel. Det var min omtenksomme sønn som foreslo at jeg skulle få bruke sykkelen hans i vinter. Han synes jeg trengte den mer enn ham selv.

Det var en tøff Scott-sykkel, men såpass velbrukt at det neppe kan bli rare timelønnen for de som skal selge den videre. Det økonomiske tapet skal vi nok tåle. Verre er det at det tar flere dager før jeg rekker å få fikset en vinterklar sykkel igjen. Jeg kommer til å savne den daglige trimmen og følelsen av vind mot ansiktet og puls i tinningen.

I livets avgangsklasse

Jeg fortsetter klagesangen med å fortelle at jeg har gått tom for medisiner som jeg er avhengig av å ta hver dag. Lege-time og ny resept er bestilt. Jeg tar nemlig piller for å forebygge en sykdom som mange menn dør tidlig av. Ingen jeg kjenner, bruker så sterke piller som meg! Jeg innser at jeg for lengst er kommet i livets avgangsklasse. Hvis alt går som det skal, er det jeg som blir den neste. Uten sykkel og tomme pille-esker er jeg redd det skjer lenge før tiden.

Jeg trasker rundt på dagens kveldstur med hunden og filosoferer over livet etter døden. Jeg blir lei meg når noen hevder at det ikke finnes noe liv etter døden. Jeg har ikke noen problemer med å følge tanken, men det er bare så trist å tenke på. For meg selv – når den tid kommer – og alle som har gått bort så alt for tidlig. Hvis døden er uvilkårlig fortapelse, håper jeg virkelig at jeg lever til jeg blir mett av dage.

Ingen ting å tape

Jeg tenker at det er så veldig lett å si slike bråkjekke ting når man vet at det er førti år eller noe slikt til man selv skal dø. Hva om man brått ligger der, stirrer ut i luften og venter på døden? Vil man ikke da håpe at det finnes noe også etter dette? I en sånn før-døden-tilstand vil nok de fleste ønske å snakke med en prest – enten de er troende eller ei. Jeg er ingen teolog, men jeg tipper at en prest ville gitt den døende følgende trøst og håp:

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3, 16)

Presten ville fortalt den døende om frelse gjennom tro på Jesus. Det ville forundre meg meget om noen – i en situasjon hvor man har ingen ting å tape – skulle vende seg vekk. Ikke en gang en simpel sykkeltyv skulle gjøre det.

Så kan man jo i en melankolsk kveld – som denne – fundere på om hva et liv etter døden skulle innebære. Hva er det igjen å glede seg over når sjelen har forlatt den døde kroppen og gått inn i det sterke lyset? Noen tror man gjenforenes med tidligere slektninger. Men etter en eventuell familiegjenforening, – hva kan kroppsløse sjeler egentlig gjøre? Det er vel bare å innse: – Jeg kommer neppe til å kunne sykle i himmelen.

Jeg vil dvele litt ved tilværelsen etter døden og stiller meg spørsmålet:

Hvor attraktiv kan himmelen egentlig være?

Er det så at vi etter døden blir stilt til ansvar for våre jordiske gjerninger? Blir tilværelsen vår i himmelen bestemt etter hvor snille vi har vært? Kan kirken på ett tidspunkt ha konspirert med pengemakten for å skape myten om at man skal jobbe hardt, være nøysom og ikke gjøre krav på lønn? For den som gjør det skal få sin lønn i himmelen. Arbeiderbevegelsen har lenge ment at dette er funnet opp for å få arbeidsfolk til å avstå fra å fremme lønnkrav.

Vi vet at ved å forskjønne himmelen så kan man lokke naive mennesker til å gjøre utslettende handlinger for seg selv og andre, i troen på at de skal bli rikelig belønnet i himmelen. For meg virker det galt at himmelen skal fremstå som mer attraktiv enn selve livet – kanskje så attraktiv at noen velger døden fremfor livet. Hvor morsomt går det egentlig an å ha det i en ren åndelig verden uten jordisk gods og gull? Det kan man umulig forestille seg uten å ha vært der selv, – og det har jo ingen av oss.

Jeg håper likevel at alle finner en verden på andre siden av lyset når den tid kommer  🙂

Reklame

Et lite kors

nrksorlandet1

Jeg leser på nrk.no. Et kjent ansikt fra TV, journalist og nyhetsoppleser Siv Kristin Sællmann, blant annet kjent fra TV-Sporten. Hun holder et lite anheng formet som et kors. Jeg er ingen ekspert på dameantrekk, sminke, smykker og slikt, – men det jeg ser, er en vellykket sammensetning av stil og farger. Diskret, høstlig, jordnært og nordisk. Det er slik hun er på skjermen.

Hvorfor jeg fokuserer på det visuelle inntrykket, er at flere seere skal ha reagert med harme på at hun har opptrådt foran TV-kameraene med sitt kors-anheng. NRK har derfor bedt sin medarbeider om ikke å bruke anhenget når hun er på TV. Det var avisen Vårt Land som satte fokus på denne saken.

Jeg har ikke sett de aktuelle sendingene på Sørlandsnyhetene, men tenker: Hvordan kan noen på alvor bli provosert av et så alminnelig smykke som dette?

Forklaringen må være som følger: Et kors er et religiøst symbol. Det har sitt opphav fra Jesu korsfestelse og representerer den kristne kirke basert på Faderen, Jesus og Den Hellige Ånd. Det symboliserer Guds kjærlighet, frelse og evig liv. Korset er faktisk det eneste helt konkrete bilde som eksisterer av den kristne troen! For en person som bekjenner seg til den kristne tro, er korset derfor et veldig sterkt symbol.

Ikke alle som har et kors på seg, har et like bevisst forhold til korsets sterke symbolverdi. Hvis man kunne få alle, som bærer et kors, til å redegjøre for sitt personlige livssyn, tror jeg majoriteten ville ordlegge seg omtrent slik:

Jeg tror på Gud og sånn, men jeg går ikke så ofte i kirken altså…

For det er jo det livssynet de aller fleste nordmenn har!

Hvis man videre hadde kunnet spørre hvilket forhold den enkelte har til nettopp sitt smykke, tror jeg mange kunne fortelle om sitt forhold til personen som de fikk smykket av, – eller arvet det fra. Mange kunne fortelle  om sitt livssyn. Mange kunne fortelle om hvordan smykket gir trøst og styrke i vanskelige stunder. Poenget her er at et smykke kan bety uhyre meget for den som bærer det, av ulike årsaker – også livssynsmessige – men det er strengt personlig.

Korsets symbolverdi avhenger av enkeltpersonenes livssyn og andre personlige forhold. Et kors for en person uten livssyn, er rett og slett ikke noe annet enn et kors.

Jeg tror nemlig at de personene som har klaget til NRK, er svært bevisste over ikke å ha noe livssyn. De forfekter et livssynsnøytralt samfunn. For dem har korset samme symboleffekt som en jakkenål fra Arbeiderpartiet eller Høyre. Og slikt kan selvfølgelig nyhetsopplesere i NRK ikke ha på seg! De føler nok at de har en god sak som fremmer deres ønske om et livssynsnøytralt Norge.

Ingen kvinner som selv bærer et kors-anheng – og ei deres familier – ville reagere på at en nyhetsoppleser bærer samme smykke. Jeg er nokså sikker på at heller ikke personer med andre livssyn enn det kristne ville reagere negativt, fordi de selv vet hvor stor betydning et slikt symbol kan ha for troende personer. Mange opplever kanskje selv å få negative reaksjoner på grunn av klær eller smykker de bærer på grunn av sitt livssyn. Jeg synes NRK har gått for langt i denne saken.

Med tanke på siste dagers forferdelige hendelser i nyhetene: Hvilket anheng passer vel bedre enn et lite kors? 😐

Vårt Land (04.11.2013): NRK-journalist bedt om å droppe korset/

NRK.no (04.11.2013): NRK går for langt