Hvis du tror du kan støtte en god sak ved hjelp av telefonsalg, kan du risikere å gå på et skjær!
Mobiltelefonen ringer. Jeg er på jobb og hører med en gang at det er en telefonselger i andre enden. Det er nemlig slik at telefonselgernes datamaskiner ringer nestemann på listen før selgeren selv er klar, slik at offeret må vente noen irriterende sekunder på å bli betjent. Å legge på umiddelbart medfører bare at man blir ringt opp dagen etter.
«Det er N.N. fra Det norske Redningsselskap» sier en myndig kvinnestemme i andre enden. «Snakker jeg med Terje Bjørnstad?» fortsetter hun. Det er i denne fasen man har muligheten til å avbryte samtalen med telefonselgeren. På dette tidspunktet bruker jeg å svare «Ja» på en brysk måte og raskt tilføye:
– «Men jeg er ikke interessert!»
I dag tok jeg et øyeblikks betenkningstid fordi jeg stusset over hvem telefonselgeren hevdet at hun representerte. Hadde ikke jeg akkurat betalt årets regninger til Redningsselskapet, da? Totalmedlemskap, avgift for oppføring i Småbåtregisteret, og jammen tror jeg at jeg hadde sendt med en ekstra støttegiro på 210 kroner også!
Jeg fikk derfor bare frem «Ja» i et tonefall som ikke akkurat innbød til videre handel. Dette gav den myndige damen i den andre enden anledning til å fortsette.
– «Jeg tilbyr deg å være med å støtte Redningsselskapet med 180 kroner i måneden, så skal jeg ikke plage deg mer»
Det var faktisk det hun sa! – Ikke plage meg mer! Ordlyd og tonefall lød mer som en trussel enn et tilbud. Jeg måtte derfor spørre damen om dette hadde noe å gjøre med de regningene jeg akkurat hadde betalt til Redningsselskapet? Totalmedlemskapet? Avgift til Småbåtregisteret? I andre enden var det taust. Damen forsto ingen ting av hva dette var, og tanken streifet meg at hun selvfølgelig ringte fra et call-senter der overskuddet gikk til Redningsselskapet. Der hersker det vel for tiden en fordeling på ca. 90-10 i call-senterets favør.
«Jeg er IKKE interessert», svarte jeg høyt og tydelig. Det kom et «Eh…» fra andre siden så la jeg på. Jeg ble likevel sittende å fundere en stund. Først tenkte jeg at damen i telefonen faktisk jobbet for Redningsselskapet og hadde notert at Herr Bjørnstad hadde betalt lusne 210 kroner i støtte og dermed var kvalifisert til å bli plaget. Akkurat som hjemløse tiggere i New York: Hvis du gir de noen småmynter i forbifarten kommer de etter deg, legger armen kameratslig rundt deg og takker for sympatien. Deres egentlige formål er å plage deg litt så du fisker frem en 5-dollarseddel for å komme deg i sikkerhet!
Samme kveld er jeg på vei hjem fra en liten dorgetur. Etter å ha passert sundet mellom Ostøya og Borøya og satt kurs mot Sarbuvollen skotter jeg bort på Redningsselskapet hovedkontor ved siden av Veritas. Er det lys i kontorene, tro? Kanskje damen fra Redningsselskapet jobber overtid i kveld? Kanskje pønsker hun ut morgendagens utspekulerte salgstaktikk?
Fordi jeg liker å fiske, er jeg oftere på sjøen enn de fleste båteiere. Her i Indre Oslofjord skjer det flere uhell på sjøen hver sesong. Jeg har ved enkelte anledninger opplevd å være på fjorden når det har skjedd en ulykke og følt stor lettelse når jeg kan se at redningsapparatet, herunder Redningskøyta allerede er på plass. Jeg vet at en dag kan jeg selv havne i en nødsituasjon der mennesker havner i sjøen. Jeg vet at Redningsselskapet baserer stor del av sin virksomhet på frivillig mannskap og frivillige givere – vanlige mennesker som deg og meg. Det er også vanlige mennesker som deg og meg – våre pårørende eller noen vi kjenner, som faktisk blir reddet av Redningsselskapet. Om du er kritisk til hvilke formål du skal støtte, eller kritisk til hva pengene blir brukt til, da skal du gi din støtte til Redningsselskapet!
Det er i dette lyset jeg spør meg: Er Redningsselskapet kjent med hvilken skade useriøse telefonselgerne kan påføre dem?
La det være sagt! 