frankrike

Pensjonist på prøve

leaves-1 
Jeg har en plan. Hvis alt går etter den, er det like mange år til jeg skal pensjonere meg som jeg har fingre på en hånd. Men det er for tidlig å feire, – det finnes mange skjær i sjøen. Det ene halvåret skal tilbringes i Frankrike – det andre i Norge.

Hva jeg skal fylle tiden min med?

Jeg skal selvfølgelig sykle – nyte gode måltider og sosialt samvær – drikke deilig vin – kort sagt det gode liv.

Men det er ikke det sosiale livet jeg behersker best, for å si det sånn. Mitt sosiale nettverk deler jeg med min jevnaldrende kone – og når jeg tenker etter, er det hun som holder liv i det.

Nei, aller best liker jeg å gjøre det jeg er god på. Det er det jeg gjør til daglig i jobbsammenheng. Men ingen i jobbnettverket mitt skal hverken gå av med pensjon eller bo halve året i Frankrike. Derfor håper jeg at jeg kan fortsette å betjene jobbnettverket mitt i Norge – fra Frankrike – selv etter at jeg er blitt pensjonist.

Men nå har jeg altså hatt gleden av å være pensjonist på prøve flere dager i november – dagene som liksom-pensjonist forløp omtrent sånn …

– Jeg stikker ned og kjøper brød og avis. Som regel er det bare så vidt jeg får hodet innenfor blant skravlende mennesker. Vel hjemme i kjøkkenet planlegger jeg dagens sykkeletappe på Google Maps med varm croissant og kaffe i hånden mens jeg pludrer med kona mi. Etter sykkelturen er det dusj og lunsj. Tre hjemmelagede og kortreiste retter for 11 euro er perfekt for pensjonister. Jeg vil nok benytte meg av muligheten til å bytte ut desserten med et glass av husets usofistikerte rødvin. Etter lunsj er byen mer eller mindre stengt. Da passer det å lese avisen og kanskje ta et par minutter «på øyet». På ettermiddagen tar jeg en rask spasertur for å lufte hundene, og kanskje fruen i huset også. Skulle turen passere ett av byens mange serveringssteder, er det ikke utenkelig at man støter på kjentfolk og da kan det jo lett gå en time eller to … kanskje helt til middagen rundt åtte, som aldri er ferdig før ti-tiden.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for pensjonistlivet riktig ennå, jeg …

🙂 Når skal jeg få tid til å gjøre noe fornuftig?

maison-secondaire-1Bordet i den franske gjeterhytten er dekket til middagsvenner.

maison-secondaire-5Vi har handlet inn rikelig med brød og vin.

maison-secondaire-3Lammesteken er snart klar.

le-lac-1Vakkert landskap for ettermiddagsturer.

le-lacs-3Av og til svært idyllisk.

elne-3Parti fra gamlebyen i Elne, en by innen sykkelavstand.

elne-5Elne med Canigou-fjellet i bakgrunnen.

elne-1Dette er ikke det franske Folkemuseet, men et sted folk bor.

cyclism-1Den franske syklisten står sterkt her nede. Strutte av styrke, og være korrekt antrukket.

cycliste-1Dette er bare meg etter en 3-timers tur – fremdeles korrekt antrukket.

Katalanske påskebilder

-Dessverre, sa vår kvinnelige servitør, da det norske bordet ønsket å bestille restaurantens påskemeny. Det var tross alt påskeaften.

-Påskemenyen kan ikke serveres før søndag første påskedag. Påsken begynner da ikke før på søndag?

Påskehelgen her i Frankrike er en langhelg, men det er bare 2. påskedag som er ordentlig fridag. Vi nordmenn har allerede feiret påske en hel uke. En hel uke med opplevelser, gode måltider, Netflix, familie og venner.

Vi er i landsbyen Céret, cirka en times sykkeltur fra kysten og grensen til Spania. Fruktblomstringen er i full gang. Platantrærne har museører, og vinrankene står med avkuttede, nakne grener. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at det er sommervarme og at vi spiser alle måltidene utendørs. Dessverre er det ikke gradestokken som har det siste ordet her nede. Det er vinden. Den sure vinden som kryper nedover nakken. Dagens lunsj ble inntatt med blåfrosne fingre og fôret vindjakke – utendørs. Men havabboren smakte godt – den beste retten så langt i påskeferien!

Når jeg sykler, er det taktskifte etter hver sving, avhengig av hvordan vinden treffer. Sidevindskastene blåser meg nesten over ende. Medvinden får deg til å føle at du sykler på el-sykkel, mens motvinden får deg til å fundere på at det ikke er noen skam å snu.

Men en god norsk påsketurist er på tur, aldri sur, – og aldri dårlig vær, bare dårlige klær…

🙂 … og medbrakt påskemarsipan som niste.

Tøff-tøff sykkelvei

Man tager en nedlagt jernbanestrekning, og vips! Så har man en sykkelvei. 

I månedsskiftet til november tok jeg disse bildene på sykkeltur oppover nederste del av Tech-dalen. Mellom landsbyene Céret og Amelie-les-Bains ved Pyrenéene er det mulig å sykle på nedlagte jernbanespor som er omgjort til gang- og sykkelvei. Du sykler som et tog. Det finnes nemlig få muligheter til å hoppe av mellom «stasjonene». I så fall må du bære sykkelen din gjennom skogen.

Landskapet er en dal med ganske kupert terreng, men det er ikke noe problem. Den gamle jernbanetraseen er tilrettelagt for at toget skal gå uten unødvendige svinger og bakker. Du kommer med andre ord fort frem. Det vil si, jeg likte ikke betongdekket så veldig godt. Det gir en del vertikale humpe-dumpe bevegelser som gjør at man tvinges til å ta det rolig.

På andre siden av Amelie-les-Bains kommer man til et off-road grusdekke. Slik er dessverre mange av de merkede sykkelløypene i området. De egner seg ikke for smale sykkelhjul. Da går det bedre på veien. Tilbake, nedover dalen, fulgte jeg derfor hovedveien og suste uanstrengt i hastigheter mellom 42-44 km/t forbi de automatiske fartsmålerne.

🙂  Kjekt å kunne ta toget, men av og til vil jeg kjøre selv.

Se på meg, da!

Det er skrevet så mye om hvordan utlendinger ser på oss nordmenn. Vår redsel for å møte blikket til folk vi ikke kjenner, og panikken for å måtte snakke med dem. Nylig hjemkommet fra en drøy uke i utlandet, tillater jeg meg å betrakte nordmenn uten å ha på meg «norskebriller».

street-life-1

-Ikke snakk til fremmede!

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det låter som noe mødrene sier til barna sine. Sikkert i beste mening. For ingen vet hvem den fremmede er. Man aner det verste. Best å være på den sikre siden.

Som voksen mann gjelder følgende regel:

-Ikke snakk til fremmede barn!

Barnet er i så fall oppdratt til ikke å svare. Kanskje løpe hjem og fortelle at en fremmed mann prøvde å få kontakt. Jeg ga samme beskjed til mine egne barn. Regelen gjelder selvfølgelig bare til fremmede. Det er ingen problemer å snakke med andre barns foreldre, naboer og øvrige voksne man kjenner i nærmiljøet.

-Bonjour, monsieur.

Jeg hørte den tynne stemmen til den lille franske gutten i det jeg passerte ham langs en avsidesliggende sykkelvei. Jeg snudde meg, svarte muntert «bonjour» og hilste med armen som om jeg så ham først nå, – en tanke forundret over at barnet snakket til en fremmed mann. Jeg har opplevd det samme inne i landsbyen også. Barn som hilser på meg etter at jeg har passert dem. For en norsk mann sømmer det seg ikke å ta kontakt med fremmede barn langs veien. Mens de franske barna oppdras til å hilse på voksne mennesker, – både kjente og fremmede. Å møte en voksen mann som ikke gir blikkontakt, og ikke hilser, er for dem et brudd på alminnelig folkeskikk.

Der har vi en kulturforskjell.

Jeg trekker inn barneoppdragelsen for å prøve å forstå kulturforskjellene, – ikke bare mellom Norge og Frankrike, men mellom Norge og den del av verden hvor det regnes som uhøflig å ignorere andre mennesker. Selv de du ikke kjenner.

Mens jeg vandrer gatelangs i Oslo, forsøker jeg å legge merke til hvem som ser andre mennesker i forbifarten. Ett sekund er nok. Gjerne gi et nikk når noen gir plass. I det urbane og flerkulturelle Oslo Sentrum er det heldigvis mange som ser hverandre og viser blikkontakt, men det er dessverre typisk norsk å ikke gjøre det.

Jeg tenker: Hvis du er ny i bydelen du bor i, er det kanskje mulig å gå i timevis uten at noen ser på deg? Ikke på bussen, ikke i matbutikken, ikke i trappeoppgangen eller heisen – ingen steder. Heller ikke når du finner setet ditt ved siden av noen på flyet for en tre-timers flytur.

Nordmenn har fått det prentet inn fra barnsben av. Vi skal ikke bry mennesker vi ikke kjenner. Farlig kan det være, også. Dermed deler vi verdens befolkning i to, – de vi kjenner og de vi ikke kjenner. Enten eller – ingen ting midt i mellom. De vi kjenner, overøser vi med oppmerksomhet. De vi ikke kjenner, unngår vi å få blikkontakt med. For da risikerer vi å måtte snakke med dem. Og hva i all verden skulle vi snakket om?

Tenk deg at noen kommer inn på toget like før dørene lukkes en regnværsdag, snur seg mot det norske paret ved siden av, og utbryter «For et uvær!» og ser ansiktene bli forvandlet til gråstein resten av turen.

-Snakket han til oss?

Ikke misforstå. Jeg er ingen ekstremt utadvendt person. Tvert i mot. Jeg hater folk som tror de kan komme seg opp og frem her i livet bare ved å bore øynene sine respektløst i alle og en hver, uten at det faller naturlig. Der jeg har mine røtter, sitter ikke menn og ser hverandre dypt inn i øynene ved kjøkkenbordet. Alle fester blikket utover skogen og snakker om jakt, fiske og biler. Det passer meg helt utmerket.

Jeg priser meg lykkelig over kulturforskjellene. Tenk om det var motsatt? Tenk om jeg måtte stotre meg frem i en fransk by uten at noen så meg. Hvor festlig ville det være?

😎 OK. Nok kritikk av nordmenn.  Nå tar jeg på meg «norskebrillene» igjen.

 

Sykle til Laroque-des-Albères

I serien «gammel mann sykler hvor han vil» er turen gått til Albères-fjellene. Det vil si, ikke oppe i selve fjellpartiet, men langs kanten av fjellene, der landsbyene ligger tett i tett.

la-rocha-5

Søndag morgen i Frankrike er tiden hvor syklistene erobrer veiene. Overalt hvor jeg sykler, ser jeg andre, glade syklister. Noen virker mer opptatt av å skravle enn å sykle. På sykkelstier over vinmarkene utveksles et «bonjour» i det man møtes, akkurat som nordmennenes «hei» når man møtes på skogsturer. Formålet med franskmenns sykkelturer er ofte lunsj. Jeg passeres av en lokal Vespa-klubb på vei til kysten, sannsynligvis for en bedre lunsj. Nypussede doninger knatrer langs idylliske landeveier. Jeg får blårøyken i neseborene.

Herlig!

Albères-fjellene strekker seg fra Middelhavskysten mellom Frankrike og Spania noen få mil inn i landet mot Pyrenéene. Her nede bor folk i landsbyer. De ligger tett i tett. Så snart du har forlatt én landsby, er du i den neste. Fra Le Boulou syklet jeg til Montesquieu-des-Albères, opp gjennom gamlebyen, mot kysten gjennom Villelongue-Dels-Monts til Laroque-des-Albères, deretter gjennom Saint-Génis-des-Fontaines tilbake til Le Boulou og etter hvert til min egen landsby, Céret. Det er små høydeforskjeller på denne ruten, så den er lett å sykle på en fin søndags morgen. I dette landskapet skal man ikke bevege seg særlig høyt opp, for å få storslagen utsikt mot fjellene og Middelhavet. Det øverste bildet viser utsikt fra Laroque mot Argeles-sur-mer. Når vinteren kommer, er det mye lunere under Albères-fjellene enn helt ute ved kysten.

Gamlebyen i Laroque-des-Albères er bygget rundt en bratt kolle, nærmest en klippe, – et landskap som er naturlig formet som et fort. Men gamlebyen er ikke noe museum. Her bor det moderne familier. Husene er velholdte. Bilene står parkert nedenfor, fordi gatene ikke er utformet for biltrafikk. De egner seg ikke for sykling, heller. Men så er ikke avstandene særlig store.

Her er noen bilder fra søndagens sykkeltur.

🙂 Det er 26. oktober og noen-og-tyve grader.

villages-1
Landsbyene ligger tett som hagl. Utsikt fra Montesquieu-des-Albères mot Banyuls-dels-Aspres.

villages-3
Den vakre kirken i Montesquieu-des-Albères en søndag sent i oktober.

la-rocha-3b
På toppen av Laroque kunne man beskytte byen mot spanske inntrengere.

la-rocha-4c
Og helt på toppen, – det katalanske flagget.

la-rocha-7
Gate oppkalt etter Canigou-fjellet som er synlig i hele Pyrenées-Orientales.

la-rocha-6
Denne gaten i gamlebyen er ingen museumsgate. Her bor det moderne familier på begge sider.

la-rocha-1
Kirkebakken i Laroque.

la-rocha-9
Vel nede på sletten smakte jeg på medbrakte saftige mandariner. Albères-fjellene i bakgrunnen.

la-rocha-11
Det sies at denne veien med sine platan-trær er plantet av romerne. En perfekt sykkelløype!

Pablos hage

Flytting er et slit! Ikke bare for en sliten kropp, men også for følelsene. Det føles trist å forlate noe, samtidig er det litt skremmende å flytte til noe nytt. Jeg lurer litt på hvem våre naboer er, og hvordan det nye strøket er.

pablosgarden-3

Syv minutter før åtte på morgenen kom de, de morgenfriske flyttefolkene som skulle tømme leiligheten vår. På forhånd var kopper og kar møysommelig pakket ned, og IKEA-reoler demontert. Alle som har vært gjennom en flytteprosess, vet hva jeg snakker om. Og når leiligheten er tømt, går man etter å plukker opp små ting som befinner seg innerst inne i skap og skuffer, – rusk og rask man glemte å pakke ned. Det flytter man selv, – i plastsekker med egen bil. Men hvordan kan det ha seg at alle småtteriene inne i boder og skap forvandler seg til et berg av plastsekker som man MÅ bære og kjøre bort selv helt til man stuper?

Mens jeg holder på med dette, pakker min bedre halvdel ut alle sakene i leiligheten for å skape en hjemlig atmosfære. Det er godt å komme inn i sitt nye hjem og nikke gjenkjennende til nips og pynt fra den gamle leiligheten.

Home, sweet home.

Vi er i Frankrike, i landsbyen vår, Céret, helt syd ved spanskegrensen. Vi har flyttet til et annet sted i samme by. Det nye og det gamle stedet ligger bare 10 minutter fra hverandre – til fots. Likevel føles det langt. Der vi flyttet fra, kjente vi de nærmeste naboene. Her kjenner vi ingen. Enn så lenge.

Det vil si: Jeg har fått med meg at ingen ringere enn Pablo Picasso har bodd i nabohuset på andre siden av gaten. Han bodde her i noen år før, og under første verdenskrig. Landsbyen glemmer aldri det. For selv om Picasso ikke bodde så mange år i Céret, fikk han mange av sine venner hit. Til og med Salvador Dali besøkte byen ved en anledning. Mange av Picassos venner levde lenge her, selv etter at Picasso dro tilbake til Spania. Sammen satte de Céret på det kunsteriske verdenskartet. Det skjedde for 100 år siden.

Her vi bor nå, er det bare et stenkast fra lørdagsmarkedet i Céret. Gamlebyen gjøres om til et stort torv. Her får man kjøpt grønnsaker, kjøtt, vin, brød og artisan-produkter som er ekte og kortreist, – helt uten storkapitalens innflytelse. Min kone og jeg vandrer rundt og handler inn til et middagsselskap. Men det fineste av alt, er musikken. På hvert gatehjørne spilles det levende musikk. En musikk sterkt inspirert av Django Reinhardts tidstypiske swing jazz. Ser man bort fra bilene, kunne vi befunnet oss hundre år tilbake i tiden. Du fyller kurven din med matvarer, setter deg ned på en kafé med et glass, nyter musikkens glade toner og prater med venner. Det er sent i oktober og et-par-og-tyve grader ute.

Nærmere himmelen kommer du ikke!

Hagen på andre siden av gaten er fredet. Det er bra. På en av ringeklokkene i huset der Pablo Picasso i sin tid bodde, står det ennå Picasso. Hva skjuler seg bak ringeklokken? Er det Picassos tomme ateliér, eller en fjern slektning? Huset er i dag privateid, og har krav på privatlivets fred. Jeg tror at det er få som vet at det var akkurat her Picasso bodde.

For hundre år siden forestiller jeg meg at det var ville festligheter i hagen. Kunstnerne tok godt for seg av livets goder. Jeg vet ikke hva gjeterne, som bodde på vår side av gaten, mente om datidens eksentriske kunst-elite. Det kan hende de fikk se litt av hvert.

Jeg lar bildene tale for seg. Vi er i nest siste uke av oktober.

🙂 Pablos hage er vel ikke den verste utsikten man kan ha?

demenagement-1
Flyttebilen passet inn i portrommet som hånd i hanske.
pablosgarden-4
Naboeiendommen vår, hvor Pablo bodde, er i dag et privathus.
pablosgarden-2
Etter at man har flyttet inn i et nytt sted, føles det godt å kunne nikke til noe man tok med seg fra det gamle. Her har en gammel kjenning fra den gamle leiligheten allerede kommet seg opp på kjøkkenpeisen.
pablosgarden-1
Pablos hus sett gjennom verandadøren vår.
pablosgarden-5
Jeg lurer på hvem som svarer hvis jeg ringer på hos Picasso? Kanskje man skulle prøve å ringe … og løpe?
pablosgarden-6
Et-par-og-tyve grader i slutten av oktober er som norsk sommer.
market-1
Céret er kjent for sitt lørdagsmarked. Det fyller hele bysenteret. Her er bare en av flere gater hvor folk fra nær og fjern samles.
pablosgarden-7
Under annen verdenskrig gikk en rute forbi her for de som flyktet til Spania for å slutte seg til motstandsbevegelsen der.
pablosgarden-8
Pablos hage til venstre. Pablos naboer til høyre.

Feriebilder

fransk-vindu

Vindusskoddene er stengt. Reisen hjem forløp knirkefritt. Men feriefølelsen har ennå ikke sluppet taket i kroppen. Jeg sitter hjemme og går i gjennom feriebilder, – minner om fine sommerdager i Syd-Frankrike.

Jeg blir melankolsk over å innse at jeg befinner meg i livets avgangskull. Hittil har jeg vært heldig, men tenker på de som får tilværelsen snudd opp ned på et øyeblikk. Man hører stadig om triste skjebner. Derfor holder jeg livet høyere enn noensinne. Jeg vil nyte sanseinntrykkene, solen og vinden – glede meg over samværet med min familie og mine venner. Jeg håper det skal bli mange slike fine dager.

🙂 Lytt derfor til en lett aldrende mann når han med glimt i øyet forteller at meningen med livet er …

strikk-hopp
… Se på at folk du kjenner, hopper i strikk fra en nedlagt jernbanebro

eplekake
… En ettermidags spasertur med innlagt kafébesøk.

chez-steph
… Et langsomt middagsmåltid på en velkjent, lokal fortausrestaurant.

vinmarker-1
… Sykle langsomt gjennom vinmarkene.

rode-vindruer
… Inspisere druene hos din lokale vinbonde og leverandør.

bro-le-boulou
… Lukte på blomstene.

tech-dalen-1
… Stoppe og nyte utsikten så ofte man kan.

krusifiks
… Så får du kanskje leve lenge i dette landet 🙂

Sykle til Llauro i agurktiden

DSC01931

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

DSC01916
I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

DSC01913
Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

DSC01917
Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

DSC01919
Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

DSC01922
Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

DSC01926
Down-town Llauro.

 

DSC01924
En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

DSC01933
Siste stemningsbilde før nedstigningen.

 

Leilighet i Frankrike

Hytta vår i Frankrike er en leilighet. Vi deler oppgang, bakgård og gate med franskmenn. I dag føles det mindre skremmende enn da vi flyttet inn.

DSC01900

Mange nordmenn foretrekker å eie noe eget i Frankrike. Et hus på landet, med egen innkjørsel, egen hage, ingen gjenboere. Kanskje med eget svømmebasseng og inngjerdet eiendom. Har man råd, har man lov.

Men, det er veldig sjarmerende å bo i leilighet.

Kvart på ni banket det på døren. Det var en installatør fra elektrisitetsselskapet som skulle bytte ut strømmåleren vår i gangen. Jobben var gjort på under en halvtime. Den nye måleren hadde noen spennende innstillingsmuligheter som kan gi oss lavere strømutgifter. En hyggelig prat på morgenkvisten! Spare penger er som musikk i mine ører.

Hos oss er regelen at førstemann som står opp, må gå til bakeren på hjørnet. Det tar bare sekunder å gå til det lille salgslokalet der far baker og mor selger. Heldigvis var det far som betjente kassen i dag. Han snakker på en slentrende måte som er godt tilpasset mitt franske øre. Nok en hyggelig prat.

På vei inn i leiligheten med 2 baguetter, 4 croissanter og 2 sjokoladebrød møter jeg min nylig innflyttede nabodame for første gang. En hyggelig frue på min egen alder. Til tross for at jeg forteller henne at jeg ikke snakker så godt fransk, prater hun alt for fort for meg. Jeg skjønte ordene, – men ikke sammenhengen. Typisk! Jeg nikker likevel bekreftende. Hun må tro at jeg ikke prater et kvekk fransk. Får håpe jeg får anledning til å gjøre et bedre inntrykk senere.

Bare jeg kunne snakket bedre fransk!

Men når vi begir oss ut i byen for dagens forskjellige gjøremål, er jeg kanskje bedre forberedt på det franske hverdagslivet enn de  som ferierer i franske villaer og bungalow’er langt ute på landsbygda.

For det er noe med skikk og bruk i franske leiligheter. Du sier «bonjour» til alle du møter i trappa, selv om de ikke er naboene dine, – men noen som kanskje bare er på besøk. Da får jeg god oversikt over hva naboene mine gjør. Jeg liker det, for det er ingen som ignorerer oss heller, selv om vi prater degos-fransk. Vi føler at naboskapet er akkurat så tett som det bør være når man bor i blokk.

Når alle sitter ute på verandaene sine, er det helt ok å konversere med utestemme fra tredje etasje til noen nede på gaten. Og på gaten er det mye å følge med på. Unge kjærester i lidenskapelige hjerte-smerte dramaer, familiekrangler, uskikkelige barn som blir slått med flat hånd av mammaen sin, renholdsarbeideren på scooter med støvsuger som suger opp hundebæsj på fortauet. Ingen bruker pose. Håndverkere som sjekker kummer og lysmaster tilsynelatende mye oftere enn hjemme i Oslo. Plystringen fra håndverkerne som legger ny takstein på et hus i gaten. Biler, scootere og støyende mopedbiler gjennom 30-sonen.

Det er dagliglivet rundt oss som gjør at vi føler at vi er i Frankrike.

Vi bor i en 4-roms leilighet i en blokk med 6 husstander. Blokken ble bygget i 1967 og skal visstnok ha vært boliger for byens brannkorps. Vår leilighet var en gang i tiden brannsjefens leilighet. Kjekt å tenke på at gården ikke er noen brannfelle. Og i min iver på å slå av alt som går på elektrisitet om natten, kaller de andre i husstanden meg for «brannsjefen». – Brannsjef Terje.

Er du på utkikk etter egen leilighet i Syd-Frankrike, men ikke ønsker å betale mer enn du må ut med for en norsk skogshytte med utedo og stokkmaur, kan du klikke deg inn her hos eiendomsmegleren. Vi skal nemlig selge leiligheten vår for å flytte inn i ny bolig i samme by – i noe som er mindre og eldre, men enda mer fransk og veldig sjarmerende.

🙂 Men vi akter ikke å gi slipp på det franske dagliglivet!

DSC01885
Leilighet til salgs i et ikke alt for brennhett marked

irla1
Interiør

DSC01854
Gatebilde

DSC01849
ting å se på

DSC01852
Arkitektur i bybildet

El-sykkel på ferie

Vi er i Frankrike på ferie. To gutter på sytten-og-et-halvt år skal aktiviseres. Vi har leid el-sykler for at de skal kunne ta seg til bading, vannskitrekk og andre spennende steder.

DSC01862

Nå ruller de på egne hjul. Familiens lånte Citroën kan hvile i skyggen. Selv elsker jeg å farte rundt langs frukt- og vinmarkene på min egen landeveissykkel. En sykkel der kreftene går rett ned i veien, hvor jeg kan gire opp å sykle i racerfart på nesten 40 km/t med egen lårmuskulatur. Jeg har ingen speedometer på sykkelen min, men måler hastigheten på de automatiske fartsmålerne rundt omkring i byen. Jeg sprenger 30- og 40-sonene med et selvtilfreds smil!

Mens guttene sover, låner jeg en av el-syklende på en tur rundt her vi bor i landsbyen Ceret like ved foten av Pyreneene. Jeg slår på computeren og velger kraftmodus. Jeg må prøve meg frem. «Turbo», «Sport», «Tour», eller noe sånt. Jeg beveger pedalene, og sykkelen går fremover. Jeg har ingen veifølelse i tråkkene. Jeg har følelse av å tråkke på en maskin – ikke en sykkel.  Jeg føler også at jeg har mistet mye av dynamikken i forhold til vanlig sykkel. Alt tar lengre tid. Oppbremsing og svinger må planlegges. Jeg girer ned før bakken og hører en liten hvining i el-motoren i det sykkelen skyter fart.

Jeg kjenner at gårsdagens sene middag ikke akkurat minsket midjemålet mitt. Jeg innser at jeg ikke skulle ha spist opp hele det store stykket med sitronterte. For sent! Vil en tur på el-sykkel hjelpe, tro?

Man blir hverken tynnere eller fetere av å sykle på el-sykkel. Det er et fremkomstmiddel. Selv om noe av sykkelgleden er borte, er mye likevel til stede. Den friske luften. Gleden over å suse lydløst gjennom terrenget. Gleden over å tilbakelegge kilometer etter kilometer. El-sykkel er likevel bedre enn alt som går på bensin.

Trenger du lokal transport der du er på ferie, er leie av el-sykkel et alternativ til apostelens hester, buss, scooter og leiebil. Prisen her i Ceret er fra 25-34 euro pr dag pr sykkel. Vi leide syklende våre her. Utleiesyklene gikk unna som varme hvetebrød til ferierende.

Min konklusjon er at å «tutle» rundt omkring på el-sykkel er liksom ikke meg. Men jeg må medgi at å bevege meg 3-4 kilometer rundt byen kostet meg ingen ting. Jeg kunne ha gått rett inn i et møte i banken, eller noe sånt.

🙂 No sweat!

DSC01864
Dataskjermen

DSC01865
Modusvelger – turbo eller tour

DSC01873
Koselige gater for el-sykler

DSC01876
Slike kakestykker er et slit!

el-sykkel
Idylliske turveier rundt byen med utplasserte parkbenker.