fornebu

Trenger vi å gå?

Jeg liker å gå. Det er blitt en vane. Jeg går hver dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det. Selv om jeg verken får høy puls eller svetter mye, føler jeg velvære over å konstatere at kroppsmaskineriet fungerer.

Jeg har hund og kan fint forsvare å gå lange turer hver dag. Men en liten dachs trenger ikke mer enn et kvarter for å være fornøyd. Selv trenger jeg flere kilometer og et par timer. I det siste har jeg funnet ut at jeg kan kombinere pleasure med business.

Bena kan brukes som fremkomstmiddel!

For noen dager siden stanset en bil opp ved siden av gangstien jeg gikk på. Ut kom ei jente som stilte seg opp rett foran meg med et skilt – «Adgang forbudt».

-Ja, nå har det seg sånn at vi skal sprenge her, altså…

Jeg bor i et område hvor det skal bygges ny T-bane. Det er byggeaktivitet over alt. Og akkurat nå – på sletta der jeg vandret.

Hun så på meg med en mine som sa – «Du kan vel gå et annet sted?«.

En annen vei ville bety at jeg ville komme ti minutter for sent. Jeg forklarte bedende at jeg var på vei til Granfoss, et par kilometer unna, og ikke ville rekke frem i tide hvis jeg måtte gå rundt.

Hvem bruker bena som fremkomstmiddel?

Jenta slapp meg likevel forbi, og jeg kvitterte med å gå hastig over sletta mens bilene fortsatt kjørte få meter fra meg. Da jeg passerte tjue minutter senere med bil, så jeg at jenta med skiltet fremdeles var på plass, – mens biltrafikken gikk uforstyrret. Kun korte stopp ved sprengning.

Gående får gå et annet sted!

Det er dessverre mange som aldri går. De har ikke tid. De gidder ikke. De synes det er dumt. Når mennesker som aldri går, skal tilrettelegge for anleggsvirksomhet, velger de systematisk å stenge gangvei og fortau sånn at biltrafikk ikke blir forstyrret. Jeg greidde å få utbedret en livsfarlig trafikkfelle – for gående. Tankeløst arbeid. Kommunen involverer seg ikke i planleggingen av trafikkomleggingen. De overlater til Pjotr og Dimitrij å gjøre det de mener er best. Det som fungerer i Vilnius og Krakow, fungerer sikkert fint også på Fornebu.

Not!

Jeg vandret omkring i området lenge før den store utbyggingen begynte. En kveld kom jeg over et anleggsgjerde som stengte hovedveien for gående ut til Snarøya. Ingen omvei – ingen mulighet til å komme gjennom.

Ta bilen neste gang!

Dagen etter hadde Budstikka en reportasje med bilder av en mann som rev opp klærne sine da han forsøkte å krysse det samme gjerdet. Han skulle åpenbart rekke noe. Han brukte bena som fremkomstmiddel. Han visste ikke om noen omvei. Det sto ikke noe sted. Lokalavisen fikk anleggsformannen til å fortelle hvor dumt det var å gå der. Jeg tenkte at formannen kunne hatt godt av å bruke kroppen sin mer. Ikke bare ville han fått bukt med fedme, – han kunne også ha forberedt en bedre løsning for gående.

Bedre i gamle dager?

Jeg var nylig på befaring på gamle boplasser i skogen over Siljan i Telemark. På midten av 1800-tallet var det spredte plasser hvor det levde barnerike familier. Grusveiene eksisterer den dag i dag – men er stengt av bommer. Inne i skogen finnes ennå spor etter kjerreveier. De er delvis gjengrodd og moselagte, men de finnes – akkurat som restene etter torpene. Det forundrer meg hvor mye folk måtte gå – til fots – kanskje på ski om vinteren. Ikke for fornøyelsens skyld – ikke for å holde fedmen unna. Det var nødvendig – for å komme seg på jobb i skogen eller på skolen – eller utføre enkle ærender. En tur til doktoren – til skomakeren – levere varer – kjøpe salt og kaffe?

Det fortelles at kvinnene ofte slo i hjel tiden ved å strikke – samtidig som de gikk langs veien. Det er ikke noe problem å gå. Fire kilometer til – og fire tilbake – er vel ingen ting?

Inne på skogen måtte alle gå. Det var ikke noe lett liv. Tankefullt sto jeg på restene av en steintrapp hvor en familie på syv passerte da de i 1872 forlot plassen for å ta Amerikabåten til Quebec. De skulle ta seg videre «over leikane» til Minnesota. Ingen vet hvordan det gikk. Deres ankomst er notert i bøkene, men ingen har hørt fra dem siden.

I dag behøver ingen å dyrke rug og bygg, høste fôr, holde ku, høner og geiter i fjøset. Vi kan bo sentralt. Vi har kommunikasjonsmidler. Vi trenger ikke å gå.

– Eller gjør vi det?

tur-2

Hvem eier gresset?

translate I nesten hele mitt liv har jeg vært opptatt av å skaffe meg egen eiendom. Det startet en gang i ungdommen da jeg bodde på hybel. Jeg var i mange år det svenskene så treffende kaller inneboende. Mens jeg leide værelse hos andre mennesker, drømte jeg om egen eiendom omgitt av stor hage, et sted der jeg kunne være i fred, der ingen kunne låse seg inn når det passet dem og der ingen kunne jage meg bort.

Privatliv

Drømmen gikk raskt i oppfyllelse og på få år fikk jeg så mye penger mellom hendene at jeg kunne skaffe meg flere eiendommer. En kinesisk filosof har visstnok uttalt at dersom du eier mer enn 7 ting er det ikke du som eier tingene, men de som eier deg. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Nå handler det ikke lenger om penger, men hvilket liv jeg vil leve. Det har ingen hensikt å eie mange ting, bare for å eie dem, – hvis du skjønner hva jeg mener.

Ta for eksempel gress. Det vokser over alt. Jeg trenger ikke eie gress. Jeg kan gå ut i skogen, på landet og finne gress som dekkes av allemannsretten. Før eide jeg hus og hage. Nå har jeg flyttet til et hjem uten hverken gress eller hage, men jeg er langt i fra gressløs. Utenfor, og kloss inntil leilighetens langside adskilt med en smal veranda med rekkverk, ligger en av Oslo-områdets fineste parker, Nansenparken på Fornebu. Vi våkner til snadringen fra endene i andedammen rett utenfor soveromsvinduene. Av og til forstyrres nattesøvnen av maskinene til anleggsgartnerne som jobber for kommunen. Selv om de bråker fælt, er det som musikk i mine ører. Da jeg eide gresset selv, var det jeg som måtte klippe.

Siden jeg er ute i parken en time hver dag sammen med hundene mine, får jeg mye tid til å filosofere over det å dele gress med andre mennesker. Alle jeg deler de flotte parkområdene med, er påfallende rene, pene og rike. Det er organisert joggegrupper for unge mødre med sports-barnevogner og nakne, flate mager, middelaldrende ektepar i powerwalk med god armsving og målrettet blikk, barske menn på flotte, nye sykler som neppe har vært utenfor parken, og enslige damer og herrer som fant ut at det var på tide å skaffe seg hund – en liten Fiffus – da de flyttet inn i parken.

Det er påfallende å se hvor like menneskene rundt meg egentlige er. De faller alle inn i kategorien «ren, pen og rik». De gangene jeg oppdager unntak, er det sannsynligvis mennesker som jobber for noen som er «rene, pene og rike». Jeg har selvfølgelig ikke noe i mot å dele gresset med så flotte mennesker, men tenker at området rundt parken er langt i fra ferdig utbygget. Det ligger an til at ny boligmasse kan bli tettere, med rimeligere boenheter, slik at flere mennesker kan få anledning til å flytte inn. Det kan bety at vi som er rene, pene og rike om få år kanskje må dele parken med mennesker som er mindre rene, pene og rike, for eksempel sosialklienter, alenemødre på trygd, innvandrere og andre stigmatiserte grupper. Når det kommer flere mennesker hit, vil området bli mer attraktivt også for de som står helt nederst på den sosiale rangstigen, som tiggere, uteliggere, rusmisbrukere og andre slitne mennesker. De vil helt sikkert nyte de vakre parkområdene sånn som oss andre en sensommerdag.

Jeg ser for meg konsekvensene. Tagging på betongen, forsøpling langs stiene, tiggere utenfor dørene. Vil rene, pene og rike mennesker akseptere dette? Neppe. Men man bør tenke seg om.

Hvem eier gresset?

Den nye bebyggelsen på Fornebu er bygget etter annet konsept enn øvrige deler av Oslo vest og Bærum. Det finnes nemlig ingen private hager, – ja, bare noen knøttsmå gresslapper utenfor boliger som ligger på bakkeplan. Det mangler imidlertid ikke på grøntområder. Området består av plener, svaberg, små kuller, trær og busker i alle fasonger, vannspeil, fontener, våtmark, blomsterenger, anlegg for sportsaktiviteter av ymse slag, hundeluftegård, og så videre. Alt hva man måtte begjære i et paradis. Og enn så lenge er kapasiteten god.

Det hele er en modell over et skandinavisk sosialdemokrati. Parkanlegget vedlikeholdes av Fornebu Driftsforening, KLP og Bærum Kommune, via penger som betales inn i fellesomkostninger og skatt. Man kan si at hver enkelt betaler etter evne og benytter godene etter behov. Selv er jeg storfornøyd og betaler avgifter og skatter med glede.

Problemet som kan oppstå, er selvfølgelig også av sosialdemokratisk art. Hvis anlegget belastes av mange mennesker uten evne til å betale, men som til gjengjeld krever stor plass i parken, vil andre kunne oppleve å måtte betale mer for å holde anlegget rent og pent, kanskje i form av en ekstra avgift eller skatt. Hvis ikke, vil dagens vedlikeholdsbudsjett ikke være tilstrekkelig til å holde parken like vakker som i dag. Kanskje vil store deler av fellesskapets penger forsvinne til å fjerne tagging og glasskår, i stedet for sirlig kantklipp og kunstnerisk buskeklipp.

Så, i det jeg svinger inn stien som fører meg ned til andedammen, der jeg og hundene mine bor, tenker jeg: Dette er jo et velstandssamfunn i miniatyr, et Norge, eller Europa nord for Middelhavet. Hvis vi, som er rene, pene og rike ikke ønsker å få skitne, slitne og fattige mennesker på dørmatten, må vi enten forlate vår sosiale samfunnsform til fordel for et kaldere samfunn med private hager og høye gjerder som stenger fremmede ute. Eller så må vi gi de nye plass i parken og legge forholdene til rette for at de trives der. Kanskje de kan hjelpe til med å holde parken ren og pen?

🙂 Det er ingen vits i å eie gresset.

storoya-31-700

Andedammen

En andedam er sjøfuglenes realityshow, og ikke helt ulik vår egen bosituasjon.

andedammen-1

translate Jeg har flyttet inn i nytt husvære. Det ligger kloss inntil en andedam på Fornebu. Jeg har ennå ikke rukket å få med meg alt som skjer der, men i løpet av sommeren regner jeg med å ha full oversikt. For meg er livet i andedammen festligere enn reality på TV.

Når jeg tenker på steder jeg har bodd tidligere, kan de jammen minne litt om en andedam, de også. Bor du i en blokk, et borettslag, ei husklynge, gatestump eller grend, så vet du hva jeg snakker om. I «min» andedam bor det nå en liten svartand-mamma med barn. De overnatter i sivet og svømmer rundt på dagtid. Av og til dukker de ned for å finne en godbit i mudderet. For noen dager siden svømte barna på rad og rekke etter andemamma, men i det siste er ungdommene ute på egenhånd. I kveld så jeg ikke noe til mammaen. Jeg antar at hun enten dupper av litt inne i sivet, eller er ute et ærend. Andepappaen har jeg aldri sett.

Er de skilt tro?

Foruten svartanda svømmer noen terner rundt med nebbet hovent i været. Det virker ikke som de er så interesserte i å blande seg med de andre.

Hvem tror de at de er?

Selv er jeg innflytter. Jeg har hilst på mine nærmeste naboer, – én og en, – men går målbevisst forbi når jeg ser grupper av fremmede. Det finnes mennesker som elsker å «gjøre en entrée» på fransk manér. De ville gått rett mot gruppen av potensielle naboer med hevet hode og håndflatene hevet i skulderhøyde, og spurt med teateralsk stemme:

-Halloooo? Bor dere heeer?

Så ville vedkommende kjørt en presentasjon om seg selv.

Jeg er ikke sånn. Som ny i andedammen forestiller jeg meg at jeg bør fare diskrét frem. Ikke la noen oppfatte meg som en bråkete tjallabais-type som tar ordet og lager bølger på neste styremøte. Ingen skal føle at jeg prøver å sikre meg en maktposisjon i andedammen. Det kan nemlig gi meg uvenner.

For uansett hvilken andedam du bosetter deg i, så blir du en del av livet der. Du kan ikke regne med at noen vil tilpasse seg deg. – Men like mye som det eksisterer grender, veistubber, husklynger, borettslag og blokker, så finnes det alltid – uten unntak – én person som lager bølger og kvalm for alle andre i dammen. Én person som vil at andre skal innordne seg deres regime.

Kona mi vokste opp i en etterkrigsblokk i en av Oslos forsteder. Hun er fremdeles lettere traumatisert av Fru Mesell (la oss kalle henne det). Fru Mesell i andre etasje terroriserte nemlig alle andre til å gå på tå hev. Den minste lyd fra omgivelsene fikk henne til å kjefte og smelle uten kryss og b. Barn skal ses, men ikke høres. Mødrene gikk rundt inne i sine egne leiligheter og hvisket bekymringsfullt til barna sine:

-Hysj, vær stille barn! Tenk om fru Mesell hører dere.

Og fru Mesell lot ingen ting gå upåaktet hen. Hadde noen hatt besøk en sen aften for bridge og pjolter, sto hun strengt i døren og fulgte gjestene ut med øynene.

Uten tvil gatas skrekk (eller dama fra Helvete)

For, som sagt, så finnes det alltid noen som er gatas skrekk. Når den ene forsvinner, rykker noen annen opp.

Hvem er gatas skrekk i din andedam?

Husk at det ikke finnes noen unntak. Hvis du hårdnakket hevder at det ikke finnes noen «gatas skrekk» der du bor, så ber jeg deg gå inn i deg selv å tenke nøye gjennom saken. For hvis ikke du kan peke ut noen … er det kanskje du som er «gatas skrekk» 😀

🙄 Håper jeg snart treffer gatas skrekk i mitt nye bosted.

Svartandas unger ute på egen hånd.

Svartandas unger ute på egen hånd.

Med slik idyll skal jeg nok trives i mitt nye bosted.

Med slik idyll skal jeg nok trives i mitt nye bosted.

Blant storinvestorer på Fornebu

Gode investorer skaper arbeidsplasser. De støtter fellesskapet ved å betale masse skatt og står ikke tilbake for å gi økonomiske bidrag til samfunnsnyttige formål. Jeg tar på meg «nærmiljø-brillene» mine og ser kritisk på storinvestorer med utgangspunkt i Stor-Oslos nye bydel Fornebu.

very_rich_1Kommune-ledere liker storinvestorer. Både de som velger å bosette seg i kommunen, og de som ønsker å sette i gang andre tiltak der. I storkommunen Bærum sto jubelen i taket da storinvestor Jens Ulltveit-Moe valgte å etablere seg med bolig i Lagåsen og hovedkvarter på gamle Fornebu Hovedgård. Den statseide bygningsmassen og den kommunalt eide grunnen foran ble raskt omdannet til privat eiendom. Privatiseringen førte til at kommunen måtte kvitte seg med en gang- og sykkelvei som krysset eiendommen.

Hovedforbindelsen for gående og syklende ble derfor stengt over natten og lagt om i en meningsløs omvei med en usikret kryssing av bilvei. I tillegg snevret kommunen inn gangveiens bredde slik at de som ankommer Ulltveit-Moes kontorer skal få ekstra god plass til å svinge inn på den nyanlagte praktalléen. Det handler om de rikes makt.

Noen har sikkert tenkt at «Vanlige folk må da tåle å gå en omvei for storinvestorer». Selv ønsker jeg Ulltveit-Moe & Co dit pepperen gror hver gang jeg vandrer i fotsporene etter den gamle gangveien …

Gjelder ikke samme regler for alle?

ulltveit-moe-1

Fornebu Gård hvor kommunen solgte din og min gang- og sykkelvei.

Ta for eksempel kommunens reguleringsplaner. Vanlige innbyggere må følge disse til punkt og prikke, mens kommunen gjerne gjør unntak for storinvestorer, selv om det skulle medføre ulemper for vanlige mennesker.

Da Bærum kommune utformet reguleringsplanen som omfatter Telenor Arena, ble det uttrykt at hallen skulle være et idrettsanlegg. Tomten til arenaen ble skaffet til veie gjennom et samarbeid mellom utbyggerne, – ikke til bruk som forretningsbygg, eller handelssted, – men som et sted for idrett, sport og lek. Rent praktisk innebærer det et permanent dekke av kunstgress. Bærum kommune er nøye med å påse at det blir avsatt areal til lek og sport i sine reguleringsplaner. Det skal de ha. Et slikt areal kan være en lekeplass, en sandkasse med to lekestativer, eller lignende.

Et privat boligsameie på Rolfstangen ved Fornebu besluttet enstemmig å fjerne lekeapparatene fordi ingen av sameierne ønsket å ha de på sin felles eide grunn. Da trakk kommunens byråkrat frem reguleringsplanen – og beboerne måtte fint finne seg i å gjenoppbygge lekeplassen. Man kan da ikke bare ta seg til rette. Reguleringsplanen skal følges.

Eieren av Telenor Arena, storinvestor Kjell Chr. Ulrichsen fant ut at arenaen var langt mer lukrativ når den ble leid ut til kommersielle aktiviteter som konserter og varemesser. Det var jo bare å rulle sammen kunstgresset. Men uten fast kunstgress-dekke oppfylte ikke arenaen kravene i kommunens reguleringsplan – ei heller idrettsmessige krav. Kommunen så lenge gjennom fingrene med dette. Var det så nøye, da? Det så en stund ut som om Ulrichsen skulle få det som han ville, men en massiv protestbevegelse blant vanlige folk tvang de folkevalgte til å presisere overfor Ulrichsen at reguleringsplanen skal følges. Kunstgresset skal ligge permanent. Men om regler og praksis er sammenfallende, gjenstår å se. Noen mener dette ikke skjer. Men på den annen side er det jo ikke gratis å eie en av Norges største idrettshaller, heller.

telenor-arena-1

Telenor Arena pynter opp i mørketiden.

Rikdom som gjennomslagskraft

I forbindelse med Fornebu-utbyggingen har Bærum kommune stått steilt på ett viktig krav: Nemlig kravene til byggehøyde. OBOS ga tidlig uttrykk for at de ønsket å bygge i høyden for å få ned prisen på de nye boligene og gjøre det mulig for flere å bo der. Jeg tror OBOS har et grunnleggende formål å bygge boliger for vanlige folk. Det ga ingen gjennomslag i Bærum kommune. Men når storinvestor Kjell Inge Røkke i denne uken luftet mulighetene for å bygge et 40 etasjers monsterbygg på Fornebu for kontorister, lokket det frem velvillige smil og lovord fra kommuneledelsen. Visst er dette mulig! Høyhus beriker området. Det ville være fint om flere kunne knyttes til en fremtidig Fornebu-banes stoppesteder. Kanskje Røkke gjennom Aker Solutions eller annet selskap kan være med å finansiere banen, på samme måte som han finansierte ny gang- og sykkelvei helt fra Slemmestadveien ut til sin bolig ved Konglungen?

Kanskje OBOS rett og slett ikke var rike nok?

Folks reaksjoner er delte. Noen liker at det bygges høyhus på Fornebu – andre ikke. Høyhus på Fornebu bekymrer meg ikke det minste. Men jeg synes det er urovekkende å leve i en kommune styrt av mennesker som synes å være alt for ettergivende for landets rikmannselite. Det bør være like regler for alle, – rik og fattig.

😐 Er ikke det en forutsetning for demokratiet?

fornebu-kontorbygg-1

Det bygges og det bygges. Dette skal bli kontorlokaler tror jeg.

 

Budstikka.no (19.12.2014): Vi må være åpne for å drøfte et slikt høyhus med den beliggenheten som Røkke foreslår, sier Ole Kristian Udnes (H), leder av planutvalget

Bilde av «Ulltveit-Moe’s omvei».

Budstikka.no (15.01.2015): Ulrichsen slipper å legge permanent kunstgress

Et godt kunstverk skal ikke bare skape et godt førsteinntrykk, det skal også tåle tidens tann. Det er ikke alltid lett å se – eller høre – ved første møte.

Budstikka skrev i går om lydkunst-prosjektet «Lyden av Fornebu» som er satt opp i Nansenparken like ved det gamle flytårnet på Fornebu. I følge avisen var det kulturbyrået Mesén som engasjerte komponist Christian Eggen for cirka tre år siden. Han hadde tilgang til hele NRK-arkivet for å formidle den sitrende stemningen fra Fornebu Lufthavn. Se Youtube-klippet over, som jeg tok tidligere i dag. Det er faktisk ganske fornøyelig å høre på!

Som en av «gjengangerne» i Nansenparken, har jeg fått rikelig anledning til å stifte bekjentskap med «Lyden av Fornebu». I begynnelsen ble jeg stående å lytte. Fikk jeg noen assosiasjoner til den gamle flyplassen?

Ingen assosiasjoner til originalen

Jeg kjente Fornebu bedre enn de fleste – på godt og vondt, – mest godt faktisk. Som flittig bruker, og med daglig arbeid på andre flyplasser i verden, mener jeg meg godt kvalifisert til å fange flyplass-inntrykk. Det nærmeste jeg kan strekke meg, er akustikken, som minner om den gamle Østbanehallen i Oslo. Jeg antar at komponisten aldri rakk å fange egne inntrykk mens den gamle flyplassen var i drift.

-Samma det! Det er ikke vesentlig for det kunstneriske inntrykket.

Poenget er at dette kunstverket kan være ganske morsomt når du hører det første gang. Og ganske mange kommer hit for første gang. Enten som innflyttere, eller i bil for å gå tur (til fots). For en som hører lydkunsten ofte, forsvinner magien temmelig fort. For meg skjedde det et sted mellom gang nummer 50 og 100. Etter det, fremstår det hele som lydterror, – som den TV-reklamen du virkelig hater. Jeg vet, – «terror» er kraftig ord om et velmenende kunstverk, – men det er det ordet som dukker opp, når jeg står under høyttalerne i flere minutter mens hanndachsene mine skal gjøre seg ferdig med markeringene sine. For det er tydeligvis flere hundeeiere før meg som har stanset opp under broen.

Kunst som ikke tåler tidens tann, får terningkast 1 -en- av meg.

kong-big-hand-1Lydkunsten på Fornebu er et bestillingsverk. Kunstneren har laget noe som han tror bestilleren og publikum vil sette pris på, sannsynligvis ikke av egen kunstnertrang og engasjement. De som kjøper og installerer kunst i det offentlige rom, har et stort ansvar. Kunsten mottar ikke publikums dom før etter avdukingen. Hvem husker ikke billedhugger Knut Steens statue av Kong Olav V? Du vet den med den komisk overdimensjonerte høyrearmen og nedentil dekket med undersåtter? I likhet med kunstverket «Lyden av Fornebu» greidde ikke kunstneren å fange opp og formidle de trekkene folk forbinder med originalen. Og rent kunsterisk? – Ville Kong «Big hand» tålt tidens tann?

Jeg tror ikke det.

Selv om førsteinntrykket er viktig, bør man ikke feste seg alt for mye ved det. Hvis du kjøper billedkunst for å matche gardinene og veggfargen, er du på villspor. Offentlig kunst bør ikke sjokkere eller provosere noen, men den kan godt pirre litt. Den behøver ikke gjengi virkeligheten helt figurativt til minste detalj. Den kan gjerne være utfordrende, skape tankeprosesser og skjerpe sansene. Det er ofte slik gode kunstverk vokser etter hver som tiden går.

🙂 For en ting er sikkert: God kunst får aldri være kjedelig.

Spydkasteren på Fornebu: Et vellykket kunstprosjekt som kommer til å tåle tidens tann godt.

Spydkasteren på Fornebu: Et vellykket kunstprosjekt som kommer til å tåle tidens tann godt.

Budstikka.no (21.11.2014): Flykunst skaper støy på Fornebu

Tidskoloritter

En tidskoloritt er et skapt stemningsbilde av en bestemt tidsperiode. I kveld, når jeg luftet hundene, passerte jeg to forskjellige boområder, – 5 minutter å gå – men over 50 år fra hverandre!

holtekilen-13

Alle filmskapere vet det. Skal filmen bli en kassasuksess, må tidskoloritten stemme ned til minste detalj. Det gjelder ikke bare fortid, men også nåtid. Flytter du inn i en nybygd bolig i 2014 og samtidig benytter anledningen til å kjøpe ny sofa og innredning, skaper du deg en tidskoloritt for 2014. Mange av de nyinnflyttede beboerne i Oslos nyeste drabantby, Fornebu, har sannsynligvis gjort akkurat det.

Jeg legger kveldsturen mot Holtekilen, i ytterkanten av Fornebu-området. Det første jeg legger merke til, er en garasjerekke av nostalgiske grønne blikkplater som åpenbart har sett bedre dager. Det formelig oser borettslag og 1960-tall, da drømmen var to-rom-og-kjøkken, egen bil og garasje.

Dette er Kilenstua Borettslag (USBL).

På vei inn mot husrekkene noterer jeg meg ukens tilbud i nærbutikken: Findus frityrtorsk. Forrige uke var det wienerpølser. I 1960 var dette luksusmat. I hvert fall sammenlignet med lungemos og tomatsuppe. Fra utsiden ser butikken ut slik kolonialbutikker så ut i min barndom, da hverken Kiwi, Rimi eller Rema var oppfunnet. Da var det bare «butikken» – eller «butta» på hjørnet.

Det er ikke bare husene som er holdt i sin opprinnelige stil. Det virker som om beboerne har vært tro mot stilen. Til og med verandamøblene ser ut til å passe inn i tidskoloritten. Nyslått gress og vimpel på tunet indikerer orden slik det skal være i et borettslag rundt 1960. Jeg antar at det lukter grønnsåpe og nystekt frityrtorsk i trappeoppgangene.

holtekilen-11

Alle borettslag hadde en «butta på hjørnet». Et lokalt møtested for utveksling av siste nytt. Her treffer man folk fra sitt eget nærmiljø, – som fru Fransen i tredje, fru Johnsen i første og direktør Berg fra B-oppgangen 🙂

holtekilen-9

Et reklameskilt for Findus Frityrtorsk danner en ypperlig tidskoloritt for 1960.

holtekilen-15

Rekkehusene er en del av borettslaget. Den opprinnelige gulfarget er frisket opp, ellers er den opprinnelige stilen beholdt til minste detalj. Meget bra!

Vi beveger oss videre.

holtekilen-1

Vi begir oss videre til neste tidskoloritt. Moderne tursti med idylliske Holtekilen i bakgrunnen.

Etter få minutters rask gange står vi ved en ny tidskoloritt, Fornebu Panorama. Her er det bygd 81 leiligheter i separate blokker på toppen av et kjøpesenter. For i 2014 er «kjøpmannen på hjørnet» en saga blott. Folk drar til kjøpesentrene. Ikke nødvendigvis det nærmeste, men det de liker best. Man stikker innom mens man sitter i bilen, så slipper man å bære handleposer, – selv om det bare er noen hundre meter fra huset.

Jeg er litt usikker på om tidskoloritten stemmer med 2014. Kanskje det skal forestille 2020 eller 2030? For det ligger en risiko ved å forsøke å skape noe veldig moderne for sin tid. Det som er hypermoderne i sin samtid kan lett oppleves som usmakelig i ettertid. Det finnes mange eksempler på det fra 1960-årene. Jeg vet om mange, men skal ikke nevne noen. At Kilenstua Borettslag fremdeles fremstår som en tidskoloritt fra 1960 er en honnør til arkitekten. «Det enkle er ofte det beste», for å sitere en kjent dagligvarekjede.

Når det gjelder Fornebu Panorama, kan man spørre seg om hva det skal forestille. Er det et boligmiljø med et kjøpesenter under, eller er det et kjøpesenter-miljø med noen boliger på toppen? Jeg holder en knapp på det det siste. Selv ville jeg velge å bo i et boligmiljø, ikke et kjøpesenter-miljø.

Jeg tok noen bilder fra turen. Bildene er behandlet med filtre for å se hhv. nostalgiske og moderne ut.

fornebu-1

Neste tidskoloritt er 2014. Også her har butikken en sentral beliggenhet, men langt i fra like intimt som hos kjøpmannen på hjørnet.

fornebu-3

Her skal kan man kunne gjøre storhandel. Du kan nok finne Findus’ Frityrtorsk her også, men det spørs om det kommer til å bli noen storselger?

fornebu-5

Samme arkitektoniske stil som man finner flere steder på Fornebu, blant annet Statoilbygget. Hypermoderne i 2014, men kan lett bli «harry» i fremtiden …

fornebu-7
Skumringsbildet er manipulert med fargefilter for å skape en riktig tidskoloritt. Siluett av Hagebyen.

🙂 Fra Findus til Sushi på 5 minutter

ableksikon.no: Oksenøya Dagligvare/Kilenstua

Fornebupanorama.no

Ravner i vårnatten

Er det noen vits i at vanlige foreldre går natteravn? Betyr det noe at amatører vandrer rundt med refleksvester? Kan ikke folk passe på sine egne barn? – La meg fortelle om min første vakt som natteravn!

natteravn3

Vi parkerte ved Fornebu Golfsenter utenfor Oslo, uniformerte oss med natteravn-vester, tok med natteravn-sekken og bega oss utover mot Storøya. Vi var på leting etter ungdommer. Dette var like før den massive Fornebu-utbyggingen, mens det ennå var et naturområde. Det var mørkt langs gangveiene, men vi så det lysnet når vi nærmet oss stranden. «Vi» var en av mammaene på skolen og meg. Det var egentlig ikke vi som skulle gått natteravn denne kvelden, men vi stilte likevel opp på kort varsel.

Aller første gang som natteravn

Da vi kom frem, ble vi møtt av noen unge jenter. De så helt blåfrosne ut. En stjerneklar aprilnatt blir fort kald når solen er borte, og jentene var kledt for innendørs party. Det dannet seg en stor gjeng rundt oss. Unge mennesker i alderen 15-17 år. De var veltalende og skikket seg eksemplarisk. Alle foreldre kunne være stolte.

Det var vanskelig å telle hvor mange vi var der ute, men i følge lokalavisen var det over 200. Jeg la merke til litt knuffing mellom enkelte av guttene. Blandingen av øl og ungdomshormoner kan være vanskelig å håndtere. Jeg kjente ingen av dem. Det var kanskje like greit. En og annen halvfull ølflaske eller ølboks kom susende gjennom luften. Best å passe på, tenkte jeg.

Imens pratet vi masse. Både alvor og spøk, – vanlig festsnakk, ungdomssnakk og voksenprat. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto der. Vi, som var natteravner og voksne, følte ingen behov for å ringe politiet. I hvert fall ikke ennå.

Men politiet kom likevel

I racerfart braste politibilene i lav høyde innover de smale gangstiene. «Idioter!» tenkte jeg. Så unødvendig provoserende og farlig! De kunne vel ha parkert bilene og spasert utover som vi gjorde? Trodde de at vi var en gjeng skapsprengere? Diskret begynte vi å bevege oss mot en sti som var for smal for biler. En liten folkevandring snek seg hviskende og forskremte i mørket tilbake til bebyggelsen. Jeg følte meg som en turistguide som skulle få med meg en busslast eller to hjem. Mens vi gikk i mørket, lå den andre gangstien badet i lys fra den ene politibilen etter den andre. Store stasjonsvogner med fjernlys og blålys. Jeg så også noen andre biler, som jeg etterpå forsto var kommunale biler med folk som jobbet med ungdommer.

Fra hovedveien kunne vi natteravner følge med hvordan kommunens folk jobbet. De var profesjonelle. Noen av dem så ut som ungdommer selv. Det hører sikkert til jobben. En flokk ungdommer satt frosne, fulle og søvnige i veikanten og ventet på siste buss inn til byen.

Svisj … knas!

En halvfull ølflaske gjennom luften, rett i asfalten. Og én til. Men ingen brydde seg om sånt nå. En leddbuss til Oslo ble holdt tilbake og fylt opp til randen med ungdommer og et par ungdomsarbeidere, som for øvrig betalte for skyssen. Langt over tiden kjørte bussen avgårde med politieskorte innover mot byen. Stakkars bussjåfør!

En normal natt for lokale natteravner?

To helt vanlige foreldre – uten sosionomutdannelse – kunne ta kvelden. Hva kan vel sånne som oss stille opp med?

Natteravner i regi av en lokal ungdomsskoles FAU, består av foreldre som har satt av en kveld til å henge rundt på steder hvor ungdommene ferdes. De skal ikke rekke noen ting. De har det ikke travelt. De prater lavmælt med alle og er utadvendte. De hjelper noen ungdommer til å finne bussen sin. De synes det er hyggelig å holde dem med selskap til bussen kommer. Noen ungdommer sitter ved kinoen og drikker øl. De er ikke gamle nok til det, men får likevel en kameratslig hilsen. Det hender at noen blir kjørt hjem hvis de føler for det. Natteravnene slår gjerne av en prat med russebuss-sjåføren som venter på at ungdommene får tisset i skogkanten. Det er vel stort sett det som skjer i løpet av natten. Ikke særlig spennende, tenker du kanskje. Det er derfor jeg fortalte om min aller første vakt. Man vet aldri hva som kan skje når man går natteravn.

Men sammen skaper vi trygghet  🙂

Natteravn.no

Bærum i øst og vest

Det er kjent at Bærum til tider har hatt sine østkantproblemer, – skjønt «østkanten» i Bærum ligger i de vestre regioner. Øst-vest-problematikken er igjen et tema etter at Budstikka avdekket urovekkende forskjeller mellom øst og vest i skolemålingene. Er det noen forskjell på Fornebu og Rykkinn?

fornebu1

Jeg vandrer gjennom Fornebu. Her bygges en hel by på den gamle hovedflyplassen. Alt er nytt og lekkert. Prisene likeså. Skal du kjøpe bolig her, må du enten ut med veldig høye summer, eller latterlige høye summer! Ikke så merkelig at mange av innbyggerne jeg møter, er rundt middagshøyden, som meg selv.

Med sine vakre parkanlegg og vannspeil minner Fornebu om Celebration, et Disney-prosjekt som etablerte et idealsamfunn kun for rike, snille, veloppdragne og vellykkede innbyggere. Hvis en omstreifer, som meg, hadde kommet labbende med to lurvete hunder, ville han blitt stoppet og tilsnakket av uniformerte og bevæpnede vektere.

Fornebu tilhører den østlige regionen av Bærum og grenser mot Oslo vest. Det er i dette området vi finner de rikeste innbyggerne i Bærum, hvor landets rikeste elite drar opp gjennomsnittet. Det er ingen grunn til å tro at Fornebu skal trekke ned gjennomsnittet når utbyggingene er ferdige og alle familiene har flyttet inn. Her er nemlig alle innflyttere. Tidligere bodde det bare harer og rådyr her.

Helt i andre enden av Bærum finner vi Rykkinn, som ble plassert på kartet etter massiv utbygging i et skogsholt på syttitallet. Boligene var billige, så unge familier hadde råd til å flytte rett inn. En ny by med mange unge familier og store ungdomskull førte til at Rykkinn fikk et dårlig rykte med ungdomsproblemer og sosiale problemer.

Øst-vest problematikken har nå kommet på bordet igjen etter at Budstikka publiserte resultatene av nasjonale prøver i Bærum-skolene helt fra 2007. Politikerne i Bærum har sovet rolig i vissheten om at gjennomsnittet i Bærumskolene er høyere enn landsgjennomsnittet. Det er bare det, at gjennomsnittet i kommunens skoler skjuler forskjeller mellom øst og vest. Jens Stoltenberg mener høyrekommunen Bærums egne politikere må ordne opp i dette, og tar med seg et politisk poeng til valget.

Ifølge professor og seniorforsker ved NIFU, Jens B. Grøgaard, er det tre variabler som påvirker hvordan elevene scorer ved de nasjonale prøvene: Det gjennomsnittlige utdannings- og inntektsnivået til foreldrene, andelen foreldre som er gift eller samboende, samt andelen elever som er ikke-vestlige innvandrere.

Hva er galt med Rykkinn?

Vi har bodd på Rykkinn, – både i blokk og i et vakkert småhusområde. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fortelle om samme idyll på Rykkinn som Fornebu, – men det kan jeg dessverre ikke. Vi sitter igjen med en klar følelse av at folk på Rykkinn oppfører seg kaldere mot hverandre, sammenlignet med østre Bærum (Stabekk, Jar, Lysaker, Fornebu). Denne følelsen merkes i butikkene, rusleturer i nabolaget og alle steder hvor lokalfolk møtes. Med kald oppførsel mener jeg å unnlate å gjenkjenne og hilse på naboer, vise alminnelig høflighet i butikker og forsamlingssteder samt involvere seg i nabolaget. For å sette det på spissen så følte jeg det slik at hvis noen hadde falt om på fortauet med et illebefinnende, ville folk skrittet over uten å fortrekke en mine!

Det er ikke noe igjen etter syttitallets sosiale boligbygging. Det er nye mennesker som bor her nå. Jeg har aldri fått inntrykk av at folk flest i Rykkinn har mindre penger, vanskeligere familieforhold eller flere ikke-vestlige innvandrere enn i østre Bærum. Alle ytre tegn viser rikdom, overflod og velstand, – men også stress og mas. Etter hva jeg har hørt, var Rykkinn et «lunere» sted like etter at det ble innflyttet. Mennesker som vokste opp i det opprinnelige Rykkinn, kjenner seg ikke lenger igjen i dagens Rykkinn.

Da snakker vi om miljøet

Jeg vandrer mer i Asker- og Bærumsbygdene enn de fleste. Jeg skulle derfor ønske jeg hadde kunnet gi noen forklaring på hva som har skjedd. Det som fikk oss til å flytte fra Rykkinn til østre Bærum, var den lange og tidkrevende reiseveien. Hver dag ble vi tappet for krefter og humør, enten vi kjørte buss eller egen bil. En strabasiøs reisevei forringer livskvaliteten og trekker bomiljøet ned.

Det handler om bomiljø

Den nybygde Storøya Skole har akkurat åpnet dørene for Fornebus egne skoleelever. Man skal ikke se bort i fra at bomiljøet kan være viktig for skoleelevenes prestasjoner. Bomiljø handler ikke bare om synlig rikdom og prakt, men også det som ikke synes – en udefinerbar følelse av harmoni og trivsel.

Jeg føler at bomiljøet på Fornebu fortsatt er idyllisk, selv om byen ikke er ferdigbygget. Det blir spennende å se hvordan miljøet vil utvikle seg etter at nybyggerånden har ebbet ut. Som hyppig vandringsmann mellom bolighusene – (jeg er han med dachsene) – skal jeg være i stand til å fornemme om bomiljøet på Fornebu blir dårligere. Jeg håper ikke det. Det jeg håper, er at hele Bærum får like bra bomiljø!

Jeg bare lurer på hvordan unge familier egentlig kan ha råd til å flytte inn i nye boliger på Fornebu? De er dyre. Unge mennesker må jobbe hardt for å få råd til å bo her.

😐 Jeg lurer på hvilken innflytelse det kan ha for bomiljøet?

Statoilbygget

Statoilbygget

 
Tidstypisk arkitektur

Tidstypisk arkitektur

Budstikka 27.08.2013: Her er de skjulte skole-forskjellene politikerne i Bærum ikke snakker om